For så har Gud elsket verden

2. Pinsedag. Joh. 3, 16-21.

«For så har Gud elsket verden at han har gitt sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud har ikke sendt sin Sønn til verden forat han skal dømme verden; men forat verden skal bli salig ved ham. Den som tror på ham, dømmes ikke; men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Men dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket mer enn lyset; for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, forat hans gjerninger ikke skal bli straffet; men den som gjør sannheten, kommer til lyset, forat hans gjerninger må bli åpenbaret; for de er gjort i Gud.»

Det 16.v. heter med rette den «Lille Bibel», for det inneholder i en sum det Gud har gjort til frelse for oss mennesker og hva Han må få virke i oss for at vi skal bli reddet for Himmelen. Jesus forklarer dette nærmere for fariseeren Nikodemus, i denne tekst og i versene foran. Selv om Skriften ikke sier at Nikodemus var skriftlærd, så var fariseerne til vanlig mer lærd i Skriften enn folk flest på Jesu tid. Dette viser igjen at det med troen er en hemmelighet både for de lærde og ulærde. En professor i teologi vet ikke mer om troen enn et enfoldig lite barn! Ja, Jesus sier: « Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himmerikets rike. Derfor, den som fornedrer seg selv som dette barn, han er den største i himmerikets rike. Og den som tar imot et sådant barn i mitt navn, tar imot meg.» Mat. 18, 3-4.

Det hjelper ikke deg og meg om vi hadde all kunnskap om troen, kunne holde lange foredrag om den og skrive vakre artikler om den om vi ikke eide den selv, ja den var kanskje aldeles en hemmelighet for oss. Derfor må vi be om troen, vi må ha Den Hellige Ånds opplysning i hjerte, uten denne opplysning er og blir Bibelen en lukket bok og vi kommer aldri til troen, men er og blir i mørkret utenfor, og vil til sist evig bli kastet utenfor der de evig gråter og skjærer tenner i den evige pine i helvete, et grusomt sted som egentlig er beredt djevelen og alle hans engler. Guds fremste skapning, mennesket, skulle ikke være der, men djevelen fikk bedratt Eva og Adam og de falt i synd og dermed var de djevelens barn og ikke Guds barn. Gud måtte gjøre noe i sin kjærlighet for å berge dem fra evig fortapels, men ville de la seg berge? Vil du og jeg la oss berge?

Det Gud gjorde var så stort og så virkningsfullt at selv djevelen synes å ha bli lammet av det. Djevelen kunne jo ikke tenke seg å ofre noen av sine! Langt mindre sin «egen Sønn» om han hadde hatt noen! Nei, det Gud gjorde, det grunner seg i en evig kjærlighet til sitt skaperverk og sin egen Sønn Jesus Kristus. Den Hellige Ånd som utgår fra dem begge var også med i dette verk. Det var Han som avlet Jesus i Maras liv. Derfor skulle Han kalles den Høyestes Sønn. Det var bare den Høyeste som kunne ofre sin Sønn til vår frelse. Denne frelse var så stor at den omfattet alle mensker fra Adam av til det siste som skal fødes på denne jord.

Likevel, fikk ikke Gud ved Den Hellige Ånd skape den levende tro i våre hjerter slik som den 3. Trosartikkel taler om og som denne tekst så vakkert legger frem for oss, så var alt tapt. Den Hellige Ånd arbeidet lenge med Adam og Eva ser det ut til, men da de var 130 år og hadde fått sønnen Set, og etter enda noen år og Set var blitt voksen og fikk sønnen Enos; «På den tid begynte de å påkalle Herrens navn». (1 Mos. 4, 26) Luther sier om dette at nå begynte «den rette Gudsdyrkelse - Ordets preken, troen eller tilliten til Gud». (s. 248 i Luthers utleggese av 1. Mosebok).

Eva ser vi holdt seg til det løfte Gud gav dem, for da hun fikk Kain, sa hun: «Jeg har fått en mann ved Herren». Hun trodde for visst at det Gud sa var sant og at nå var han født som skulle knuse slangens hode. (3,15). Men akk, hun tok feil, denne mann (sønn) drepte hennes annet barn Abel. Syndens lønn er døden, denne realitet måtte Adam og Eva erfare på kropp og sjel, de måtte bøyes dypt i fornedrelse og ydmykhet for at Gud igjen kunne forbarme seg over dem og skape den levende tro i deres hjerter. Slik har det alltid vært. I det Gamle Testamentet måtte de vente på Guds løftes oppfyllelse i 4000 år. Det var en langt vanskeligere tid for troen sett med menneskelige øyne enn tiden etter Jesu komme, for da hadde det skjedd da skulle det etter vår tanke og fornuft være slik at nå skulle alle mennesker tro det som var skjedd og som Gud i 4000 år hadde varslet gjennom sitt Ord, vitner og profeter. Men hva ser vi? Troen er vel i dag langt ringere enn da, enda vi har opplevd Guds under. Hva skal vi si til dette? Troen er ikke hver manns, men den er det under og den gave som Gud får skape og føde i enhver botferdig ydmyk sjels hjerte. Det hjelper ikke med alle syner og åpenbaringer. Det hjelper ikke om Lasarus står opp fra de døde og preker for de rike brødre! Troen er en hemmlighet, troen er «kunnskap, bifall og tillit» sier Pontoppidan i «Troens Speil». Denne kunnskap, bifal og tillit kan bare Gud selv skape og føde i enhver som gir rom for Guds nådekall til omvendelse. Når Den Hellige Ånd begynner sitt verk i din og min sjel, da begynner han med helliggjørelse, for Han gjør bare hellige ting, defor er troen hellig og den troende hellig. Den troende kommer til Lyset for han er født av lyset. Der i Lyset gjør enhver troende sine gjerninger. Men djevelens barn som er i mørkre gjør sine gjerninger i mørkre. Vær da barn av Lyset sier Jesus. Jesus er selv Lyset, verdens Lys. La Ham skinne i deg og meg så verden kan se det og få lyst til å komme til det samme Lys. Amen.

Trygve E. Gjerde.