Om Kristus og har lidt etter sin guddommelige natur?

Martin Luther

Der blir spurt om det er rett, sanndru og kristelig talt, at Kristus har lidt og er død etter Guddommen, eller den guddommelige natur? Fordi Guddommen ikke er underlagt døden, kan den og verken lide eller dø; for apostelen Peter sier: «Kristus har lidt døden etter kjødet, men er gjort levende etter ånden.» 1 Pet. 3, 18.

Til dette vil jeg svare: Alle gudfryktige og rettskafne kristne, det er den hele kristelige kirke og menighet, tror uten å bære noen tvil om, hva man sier i sin barnelærdom, nemlig, «at Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som i guddommelig natur og vesen er et med Faderen, sant menneske, som er unnfanget av den Hellig Ånd, født av jomfru Maria, - at Han er korsfestet, død og begraven;» derfor tror de og, at ikke bare den menneskelige natur, men og den guddommelige, eller den rette sanne Gud, har lidt og er død for oss.

Selv om nå lidelse, død, etc. er fremmede egenskaper, som ellers ikke kunne tillegges den guddommelige natur, men alene den menneskelige: så er likevel her disse to naturer så uadskillig forenede, at Kristus i en person, på en gang er båre Gud og menneske, fordi den guddommelige natur hos Ham har fullkommen antatt den menneskelige, og bekledt seg med den.

Hva som altså skjer og hender denne person, som er Kristus, det skjer og hender både Gud og mennesket. Av dette kommer det, at av disse to naturer i Kristus meddeler den ene sine egenskaper og eiendommeligheter til den andre, slik, at hva der er den enes vesen og besynderlige egenskap, dette blir og den andre meddelt og kan derfor med rette tillegges den, fordi de er så fast forenet, og likesom innflettet i hverandre. For eks. - fødsel, lidelse, og død er den menneskelige naturs egenskaper og eiendommeligheter, som også den guddommelige natur blir delaktig i, hos denne person, som er og heter Kristus, for den forenings skyld - som ikke mer kan oppløses; hvor i de sammenføyde deler (de to naturer) ikke mer kunne avsondres fra hverandre, denne forrening må bli fattet og fastholdt av oss ved troen.

Slik blir da ikke bare mennesket, men også Gud, unnfanget og født av jomfru Maria; lider og død og blir begravet, som Paulus vitner i Rom. 1, 3: «Guds Sønn, som er født av Davids sæd etter kjødet.» Han sier: «Etter kjødet;» for Kristus, av Davids sæd, har anntatt den menneskelige natur; derfor blir det og egentlig sagt: han er født. Maria, jomfruen, er ikke bare et menneskes mor, men og den rette og sanne Guds mor, som engelen Gabriel vitner, Luk. 1, 31.

Hva som nå er sagt og bevist om den ene naturs meddelelse av dens eiendommeligheter og egenskaper til den andre, det gjelder og omvendt; - derfor skal man visseligen tro, at hva den guddommelige natur i Kristus egentlig tilkommer og skjer, også blir meddelt, tilegnet og gitt den guddommelige natur, som undergir seg i hins vilkår, og hvorfor man med rett og sannhet sier: Gud er blitt født, pleiet, ammet, har ligget i krybben, frosset, gått, stått, falt, åndet, ett, drukket, lidt osv., er død og begraven.

Der står ennå et skjønt og fortreffelig språk til hebreerne, kap. 2; av dette vil jeg bare sitere følgende stykke, hvor han sier, v. 7. «Du gjorde ham noe lite ringere enn englene;» og litt etter, v.9: «Men den som var gjort noe lite ringere enn englene, Jesus, ser vi for (sin) dødslidelses skyld kronet med ære og heder, forat han av Guds nåde skulle smake døden for alle og enhver.» Han sier: en liten tid (grunnteksten)(noe lite det er: inntil Han hadde smakt døden. Hva kan være klarere skrevet? «Han er», sier han, «noe lite ringere enn englene;» hvorfor? For dødssmertene skyld! - For «han har smakt døden;» derfor er Han også blitt noe ringere enn englene, disse er ikke etter sin natur underkastet døden; for de dør ikke. Men Han, som er englenes Herre og skaper, og av natur Gud, han, Guds Sønn, ydmyker seg likevel, inntil å lide døden.

Derimot skal man også vite, at den guddommelige naturs egenskaper i Kristus med rette blir den menneskelige natur meddelte og tilegnede; fordi den med den guddommelige er forbundet og forenet uten noen adskillelse, så blir disse egenskaper den også med rette meddelte og givne. Om dette taler Kristus, Joh. 3, 13. Ingen farer opp til himmelen uten den, som for ned fra Himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.» Han står dessuten her på jorden og taler med Nikodemus. Av dette ser man nå at begge naturer blir hverandre medelte. I Mat. 18, 20, sier Kristus: «For hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn («Mitt navn,» vil si: etter min befaling, og meg til ære, så faller det også vel ut.), der er jeg midt iblandt dem.» I disse språk taler Han også visselig om sin personlige nærværelse, at i denne person, som er og heter Kristus, må der på en gang og overalt, på alle parter og steder, være både Gud og menneske, eller begge naturer sammen, overalt uadskilt, og i sannhet nærværende, og bønnhøre, skape og virke alt i alle, som den 8.Salme v.7 sier: «Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter.» Altså, hvor en natur er, der må og den andre være, og ingen av dem kan noen sinne mer i evigheten bli avsondret eller skilt fra den andre.

Men fordi nå ikke noe menneskelig hjerte eller forstand av sin egen visdom kan forstå, fatte eller utforske slikt, så skal man annta det med troen og holde for at det er sant, fordi Gud sier det i sitt Ord. Gjør vi dette, da ville vi og forstå og føle (som fromme kristne og gudfryktige folk vitner om, som har erfart disse ting), hvilken trøst denne artikkel gir i all nød og alle anfektelser av synden og døden. Og vi vil erfare hva for et lys den bringer til å forstå skriften; - ja, hvor denne artikkel om Kristus ikke blir forstått, der må en tro, ja, det er visst, at allting i Kristi lidelseshistorie er kalt og forgjeves, og at man ikke forstår noe av det, om man enn pludrer nokså mye om det.

Av dette kan man vel forstå hva Peter sier, 1. Brev 3, 18: «Kristus er død etter kjødet», at den guddommelige natur ikke er utelukket, men har vært delaktig med i lidelsen og døden. For han sier: Etter kjødet er han gitt døden, selv om en lidelse og død egentlig tilkommer den menneskelige natur og er dens art og egenskap, sier apostelen likevel: «Kristus er død;» Han, som på engang var både Gud og menneske. Derfor er Gud og menneske død. «Den som dette forstår, den kan ikke fare vill», sier Gregorius, «når han tilber denne Kristus, så tror han og på den samme. For den døde og begravede Kristus var ikke bare menneske, men og Gud.»

Kommentar til:

Om Kristus og har lidt etter sin guddommelige natur?

Vi har i den senere tid vært vitne til læren om «Jesu åndelige død», en grusom lære uten rot i Skriften og våre anerkjente kirkefedres lære. Jeg har derfor gjengitt hva Luther sier om den lidelse Jesus måtte utstå som Gud og mann. Dette må vi holde fast på og ikke la oss påvirke av fremmed lære! Husk Jesus selv har formant oss og gitt oss et klart forrvarsel om at slike farlige lærdommer ville komme for lyset i de siste tider. Mat. 24., Mark. 13., Luk.17 og 21 kapittel.

Rettelse: Jeg kom desverre til å skrive i Jan.-Feb- nr. at jeg håpet Johannes Kleppa i Dagen ikke var besmittet av den nevnte lære. Han skrev til meg og sa at dette var feil. Han og O. S. Hove stod sammen om denne lære i Dagen, og det var Kleppa som selv skrev de to nevnte lederartikklene. Jeg beklager feilen, og enda mer at det ikke var slik jeg håpet.

Red.