Forholdet til Den norske kirke

I intervju med Svein Villy Sandnes i Norge I DAG, og på spørsmål fra denne, går Børre Knudsen ut med et kategorisk nei til om det er rett i den foreliggende situasjon å melde seg ut av Den norske kirke.

Foranledingen er et foredrag holdt av meg ved bibelhelg i Trøndelag der jeg konkluderer med å gi det råd at om ikke spesielle kallsmessige forhold er til stede, bør en gå ut.

Knudsen tar sterk avstand fra et slikt råd og i det hele det å forlate kirken. Slikt mener han en rett hyrde ikke kan gjøre, men bare en leiesvenn.

Til det er en del ting å si.

Slik Knudsen ordlegger seg, virker det som han ikke kan se forskjell på et kirkesamfunns ytre strukturer med dets ordninger og kirkerett, dets presteskap og andre ansatte, og for en statskirkes vedkommende, dets verdslige myndighetspersoner, og den levende kirke som er den Herre Jesu Kristi legeme.

Når man melder seg ut av et kirkesamfunn, er det de ytre man melder seg ut av, ikke den levende kirke. Den levende kirke er en med i, i kraft av at en er en kristen. Inn i den kommer en ved troen og dåpen. Der lever en sitt liv sammen med Jesus på nådens og syndsforlatelsens grunn, rettferdiggjort og gjenfødt, næret av Evangeliet og den hellige nattverd, og veiledet i dagliglivet av loven i formaningens skikkelse.

Når det spørsmålet melder seg om en gjenfødt kristen må forlate et kirkesamfunns ytre struktur, vil det alltid være en spesiell situasjon som foreligger. Nemlig den at vranglæren er blitt så alvorlig i sin karakter og har fått en slik gjennomgripende innflytelse i kirkesamfunnet at den preger hele den ytre kirke, og truer troslivet hos medlemmene. Etter min vurdering har dette lenge vært tilfellet i Den norske kirke. Derfor opplevde jeg det som et kategorisk imperativ, et direkte og ufrakommelig kall fra Herren å gå ut. Om jeg hadde satt meg imot det, ville det ha vært en bevisst synd, en synd med opprakt hånd mot Herren. Og jeg ville ha falt ut av troen. Men det var tungt å gjøre det etter nesten 30 års prestetjeneste i Den norske kirke.

Forholdet både var og er altså et ganske annet enn det Børre Knudsen synes å forestille seg. Det dreier seg ikke om en flukt bort fra ansvaret som er, lagt på meg som kristen og i kraft av ordinasjonen, men tvert om en nødvendig handling for å kunne bære ansvaret. .

Børre Knudsen mener at bare ved å være innenfor Den norske kirkes ytre strukturer, kan en rydde vranglæren ut av kirken, og omdanne også de ytre strukturer til å bli en rett ramme for den levende kirke.

Men skal han klare det, må han selv først og fremst forkynne og lære rett. Og i denne sammenhengen må en være klar over at også hans holdning til Den norske kirke i dens nåværende situasjon forkynner. I Johannes’ Åpenbarings 18. kapitel står det slik i det 4. verset: ”Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk! For at dere ikke skal ha del i hennes synder”. Dette verset henspeiler på en annen og senere situasjon enn den vi har i dag. Her dreier det seg om hovedstaden i det antikristelige riket, som den levende menighet må forlate, for ikke å få del i byens synder. Men det viser at når man lever i en syndig sammenheng, og gjør det frivillig, står man for det første i fare for å bli påvirket av miljøet rundt seg, og for det annet regner Herren en som medansvarlig i det man slik frivillig lever midt oppe i. For ved frivillig å leve i det gir en legitimitet til det syndige forholdet. Det må en hver hyrde være klar over.

Derfor mener jeg Børre Knudsen og de som er enige med ham, tar feil når de niholder medlem skap i Den norske kirke slik den er i dag, og til og med oppfordrer andre til å gjøre

det samme. I mine øyne er ikke det den rette hyrdes måte å gjøre det på.

For det er vanskelig å komme bort fra at Den norske kirke i dag er en løgnkirke. Her godtar man nær sagt all slags bibelstridig lære med tilsvarende holdninger. Man har åpnet dørene på vidt gap for kvinnelig prestetjeneste tvers imot klare skriftord og omfavnet den demoniske åndsimpuls som feminismen et. En godtar skilte og gjengiftede prester i kirkens tjeneste, og er i ferd med å bøye kne for homoseksualiteten. Alt det som her er nevnt, går Børre Knudsen imot, samtidig som han har kjempet mer mot fosterdrapet enn de fleste. Men om Børre Knudsen og de som følger ham i Strandebarmprostiet, kan klare å unngå å bli påvirket i Den norske kirke, tror jeg neppe at alle andre kan det. Og det er mer å si om Den norske kirkes avsporinger. Kort vil jeg bare nevne underskrivingen av Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen sammen med Den katolske kirke, som har bevirket at Den norske kirke ikke lenger er en luthersk kirke, men har tatt et langt skritt hen imot Romerkirken. Det samme kan en si om tilslutningen til Provooerklæringen og provoo-samarbeidet. I tillegg kommer så forpliktelsen på Leuen-bergkonkordien.

All den stund Den norske har sluttet seg til disse erklæringer, er også alle dens medlemmer med i de tilsvarende sammenhenger.

Hva vil Børre Knudsen si til dette? Jeg mener det er grunn til å spørre, all den stund hans underskrift fortsatt står under Westminstererklæringen. Underskriften er på vegne av Strandebarmprostiet, og knyttet til SKG i Norge og Forward in Faith i England, grupperinger som må karakteriseres som preget av katolske elementer.

Børre Knudsen vil reformere Den norske kirke, sier han. Derfor må han være i kirken, sier han..Være der med alt det den nå står for. Og nettopp ved å være der, karakteriserer han seg selv som en god hyrde som har ansvar for fårene.

Men for det første mener jeg det trenges atskillig læremessig avklaring fra hans side både når det gjelder forholdet til disse erklæringene og også andre sider ved Skriftåpenbaringen. For Strandebarmprostiet har jo ikke levert noen særlig omfattende og detaljert redegjørelse for hva det står for læremessig. En vet altså ikke hva den reformen vil gå ut på, som Knudsen og hans medarbeidere ser for seg.

For eksempel, hvordan vil han definere det geistlige embetets karakter? I den lutherske kirke har det jo fra Reformasjonen av vært så at det geistlige lederskap i kirken fortrinnsvis har hatt sitt oppdrag og myndighet på det åndelige området med forkynnelse og lære, sjelesorg og kirketukt. Mens de mere praktiske sider ved kirkens liv har vært overdratt legfolket, det vil si fyrsten som legfolkets fremste representant. I den katolske kirke, derimot, har geistligheten hatt hele kirkeledelsen i sin hånd på alle nivåer. Jeg spør fordi en i prostiet har sett iallfall ett eksempel på en katolsk preget embetsforsåelse.

På bakgrunn av det jeg her har sagt, og likeledes tidligere og i andre sammenhenger har kommet frem med, vil jeg mene at Børre Knudsen og de som er enige med ham, tar feil når de mener det er rett å være i Den norske kirke i dagens situasjon, selv om hensikten er å reformere den. Jeg tror muligheten for nettopp dette vil være langt større fra en posisjon utenfor. For da blir vitnesbyrdet gjennom holdningene klarere.

Endelig vil jeg søke å ta livet av den vrangforestilling hos Knudsen at vi som er gått ut, har gjort det for å flykte bort fra ansvaret. Sannheten er det motsatte. Ansvaret for våre medkristne er en medvirkende årsak til at vi har handlet som vi har gjort. Vi har da heller ikke samlet oss i en ghetto langt borte fra verdens problemer. Tvert om arbeider vi overfor og blant alle de som fortsatt er i Den norske kirke. Men vi oppfordrer dem ikke til å bli der, for det mener vi den gode hyrde ikke bør gjøre.

Stein Henriksen

Spangereid. (Lindesnes).

Kommentar til:

Forholdet til Den norske kirke.

Haugianeren er ikke et blad for debatt, men dette tema er så vidt aktuelt, og mange av Haugianerens lesere er opptatt av spørsmålet, derfor trykker vi denne artikkel.

Første gang haugianerne ble stilt ovenfor spørsmålet om å gå ut av statskirken var i 1860, p.g.a. Jensens ugudelige lesebok om ble innført i skolen. Skolen ble regnet for å være en viktig del av dåpsopplæringen og således kirkens «forlengede arm». Ved den nye lesebok ble barna ført bort fra Bibelens budskap. Spørsmålet ble da: Har vi samvittighet til å sitte rolig å se at djevelen får gjøre sitt verk uhindret. Spørsmålet ble lagt frem for Elling Eielsen som da var prest i Amerika. Han svarte uten å tvile: «Meld dere ut!» Dette var ikke i strid med Hauges opprinnelige Testamente, som formante dem til å holde fast på den lutherske lære.(§4). Mange var likevel i tvil og melte seg ikke ut. I dag må vi ta lærdom av det som den gang skjedde. Vi må ikke anklage dem som velger å stå i kirken, selv om den i dag er ganske ugudelig og djevelsk. Men vi må heller ikke anklage dem som i sin samvittighetsnød må gå ut. Hadde dengang alle haugianere gått ut så ville vi i dag ikke hatt noe Haugiansk Vennesamfunn og dermed neppe en organisasjon som tok vare på Hauges vitnesbyrd, selv om det nok ville vært mange enkelttroende som fremdeles stod på det gamle vitnesbyrd. Men de som i dag er i tvil om hva de bør gjøre, bør lese Stein Henriksens artikkel en gang til.

Strandebarm prosti har mange medlemmer som er utmelt og mange som fortsatt står i statskirken. Men Strandebarm prosti er for mange et fremmed begrep både geografisk og åndelig. Jeg skulle ønsket at de heller ville brukt: «Den lutherske kirke». Da hadde vi enda en kirke i Norge som ville være luthersk og bibelsk, d.v.s så fremt den står på Bibelens og apostlenes lære slik som Luther, Pontoppidan og Hauge gjorde.

Jesus sier: «Men ingen setter en lapp av nytt klede på en gammel kledning, for lappen river noe av kledningen, og riften blir større. Heller ikke fyller en ny vin i gamle lærflasker, ellers brister lærflaskene, og vinen spilles, og lærflaskene, og vinen spilles, og lærflaskene blir ødelagt; men en fyller ny vin i nye lærflasker, så holder de seg begge.» Mat. 9, 16-17.

Red.