Hellige
Betraktninger
over Jesu Kristi Blod
Ved Johan Jakob Segius. Første betraktning. Hvorfor man skal tenke på
Jesu Kristi blod og anstille særegne betraktninger over det. I vet at I ikke med
forkrenkelige ting, sølv eller gull, er forløst fra eders forfengelige ferd
som er overgitt eder fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som (blodet)
av et ustraffelig og lyteløst lam. 1 Pet. 1, 18-19. Kristi
blod kommer oss tilgode! Men, kommer det oss tilgode, da bør vi jo med stor
andakt grunne på det i våre hjerter etter Guds Ord. Dette blod er jo ikke et
allminnelig menneskes, ikke heller en fornem jordisk konges, men vår store
Forløsers og Saliggjørers, livets og vår salighets Fyrstes blod. Det
er den aller Høyestes Sønns blod, Guds eget blod, det kraftige og meget
gyldige, ja evig gjeldende blod. Uten det ingen forlatelse, ingen forsoning,
ingen forløsning, ingen helliggjørelse og ingen saliggjørelse er å håpe på
eller vente. Man
tenker på sølv og gull, på perler, edelstener og slike kostbare saker, som
likevel alle er jordiske og forgjengelige ting, som et menneske bare utvortes
og naturlig tjenes i sitt timelige liv, hvor mye mer bør da du, min sjel
tenke på Guds Sønns Jesu Kristi blod, som er et himmelsk og uforgjengeligt
gode, som mennesket blir hjulpet med innvortes og overnaturlig i sitt
åndelige liv! Med et jordisk gode tjenes bare legemet, og menneskets
naturlige liv oppholdes så lenge Gud vil. Men ved Kristi blod, som er et
dyrebart åndelig klenodie, tjenes og hjelpes både legemet og sjelen, og
mennesket får del i og oppholdes til det himmelske og evige liv. Legemets
eller kjødets liv er i dets blod så lenge det lever, sier Gud Herren til
Moses (3 Mos. 17, 14). Vårt liv, vår kraft og trivsel ligger i Guds Sønns
blod, hvorved Guds Ånd oppholder oss
i troen ved håpet og helliger oss til det evige liv. Derfor
er det din skyldighet, min gudfryktige sjel, å tenke etter denne høye
åndelige skatt, som ditt liv og din velsignelse, din frelse og trøst består
i, mer enn alle jordiske skatter som ikke bare er forgjengelige, men ofte
erhverves med stor sorg og mye møye og i tillegg eies med ennå større sorg,
ja vel enda med synd og åpenbar skade for sjelen. Kristi
blod er en sikker legedom og et utvalgt middel mot sjelens store nød, mot
syndens nød som plager og besværer sjelen, og siden enhver er i slik nød, så
skal og enhver som ikke vil omkomme i sin store sjelenød, anerkjenne og elske
det beste og kostligste middel de har mot det, nemlig Kristi blod, tenke på
det, etterforske dets kraft og nytte, at han kunne betjene seg av det til sin
sjels beste. Kong
David sier i Sal. 103, 3, at Gud forlater
oss alle våre synder og leger alle våre svakheter og sykdommer. Dette skjer i
kraft av det dyrebare Jesu Kristi blod, som leger all den skade, som vi har
arvet av Adam og selv forårsaket oss. At
du, min sjel, skal tenke på Kristi blod, forlanger Kristus, din trofaste
broder og dyrebare kausjonist selv.
Dette kan vi se av den hellige nattverds innstiftelse, for når du nærmer deg
til denne og under det velsignede
brød og vin eter og drikker Kristi legeme og blod, så skal du gjøre dette til
Hans ihukommelse. Det er: du skal tenke på Hans smertelige lidelse som Han
har utstått for dine misgjerningers skyld, på Hans bitre død, som han har
lidt for dine synders skyld, på Hans hellige blod, som Han villig har utøst
for deg til dine synders forlatelse. Når du nyter den hellige nattverd, skal
du huske på alt dette i en sann tro og trøste deg ved det og så hjertelig
takke din Frelser for det. Når
man har et skjønt pant, som man forsikres med om noe stort, så akter man det
høyt og dyrebart og tenker ofte på det. Skulle du da, o min kristelige sjel,
ikke akte Guds Sønns Jesu Kristi blod dyrebart og høyt? Skulle du ikke ofte
tenke på det, siden dette er et overmåte kostelig pant, som gis deg i den
hellige nattverd og forsikkrer deg om det evige liv, som sikkert alle fromme
kristne daglig lengter etter, derfor utstår de tålmodig så mye kors og
trengsel i denne onde verden. «Den som eter mitt kjød og drikker mitt
blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» Sier
din Frelser selv i Joh. 6, 54. Augustin sier: «Håp med Kristus Kristi rike,
siden du har pantet på det og grunnen til det, nemlig Kristi blod.» De
gudfryktige gamle har uttalt seg slik om dette: O, et helligt måltid, i
hvilket Kristus nytes, Hans lidelses ihukommelse fornyes, hjertet oppfylles
med nåde, og pantet på den tilkommende herlighet eller det evige liv gis oss. Akk,
hvem ville ikke tenke på dette edle pant og flittig betrakte det i sitt
hjerte! Å utelate dette ville være den høyeste utakknemlighet, som enhver må
vokte seg for som har sin salighet kjær. «Ve meg,» sier Bernhard, «dersom jeg
ble utakknemlig! Ve meg, om jeg skulle synde; for det samme rettferdige og
hellige blod, som er utøst for meg på jorden, skulle kreves av meg!» Ugudelige
folk har vel og en slags tanke om Kristi blod, men til stor skade og
fryktelig dom for dem; for de misbruker det og trår det, akk jammer! under
føtter. Kristi blod er et utvalgt og kostelig sjelelegemiddel. Hvilken sann
kristen ville da ved misbruk av det forandre dette til en høyst skadelig
sjeleforgift for seg selv? Jo kosteligere det er, som foraktes, dess større
straff skal den være underkastet som forakter det. Det
blod som var til overs av syndofferet måtte i det gamle Testamentet utøses
ved foten av brennofferets alter, som stod ved inngangen til sammenkomstens
telt. 3 Mos. 4, 7. Over denne Guds forordning gjør Dr. Lukas Osiander
følgende anmerkning: Det øvrige blod ble utøst ved alterets fot og trådt med
føtter, hvorved den Hellig Ånd har villet gi å forstå, at noen menneskers
utakknemlighet skulle bli så stor, at de ved halstarrig bespottelse og ved å
støte Evangeliet fra seg likesom skulle trå Jesu Kristi blod under føtter. På
dette har vi et merkelig eksempel i en, som levde i Genf (Genéve) omkring år 1560 og het Valentin
Gentilis. Han holdt seg først til den Augsburgske Trosbekjennelse, men ble
deretter av Kalvin brakt til å anta hans mening. Endelig ble han fra en
Kalvinist en Arianer og dro til
Siebenbürgen. Der lærte han og skrev meget bespottelig om Kristi blod, idet
han foregav, at da Kristus bare var et vanlig menneske, så kunne han ikke
forløse oss fra synden med sitt blod.
Ja, han uttalte i sine theser eller setninger, som ble brent i Wittenberg,
bespottelig, at Kristi blod som et menneskes blod likeså lite kunne betale for
synden som et ufornuftig dyrs blod, hvorfor Gud straffet ham slik, at selv om
han ellers kunne uttale allting, ikke mer kunne nevne Jesu navn. Så ofte han
ville nevne det, ble hans munn stiv. Dette var skrekkelig å se på. Gud gi at
de rå verdens barn ville speile seg i det, de som taler så bespottelig om det
dyrebare Kristi blod, ja enda banner og sverger så vederstyggelig ved det. Bønn. Å, Herre Jesus! La meg aldri omgås
uverdig med ditt hellige blod til skade og fordømmelse for meg etter de rå og
ugudlige verdens barns eksempel, som forakter deg og ditt guddommelige blod,
hvormed du dog har kjøpt dem, og derved føre en hastig fordømmelse over seg.
Men gi meg, Herre Jesus, min allerkjæreste Frelser, din Ånd, at jeg kan akte
ditt blod høyt og dyrebart, beholde det stadig i frisk hukommelse, tenke
stadig på det og ha slike tanker om det, som måtte være deg, min kjære
Frelser, til stor ære, ditt blod til stor pris og meg selv til stor nytte!
Akk du levende Guds Sønn, du den himmelske Faders visdom, inngi meg selv ved
din Hellig Ånd slike betraktninger og tanker om ditt dyrebare blod, som kunne
behage deg og falle ut til din ære, men min arme sjel til stor trøst og
nytte, så jeg kan erfare, at ditt blod kommer meg til gode! Amen! Kommentar: Johan
Jakob Segius, var prest i byen Pärnu i Estland, og i 1650 holdt han 25
prekener om Jesu Kristi blod i fastetiden. Hans tilhørere ble så grepet av
innholdet at de ønsket prekenene utgitt i bokform, noe han vegret seg for,
men etter lang tids overveielse og bønn og
Dr. i theologi ved univerisitet i Åbo professor Cvenonius’
tilskyndelse ble de utgitt i bokform. Vi gjengir da noen her i Haugianeren
samtidig med Luthers betraktning over skriftemål og nattverd. Red.
|