Hellige Betraktninger

over

Jesu  Kristi Blod

 

Ved Johan Jakob Segius.

Første betraktning.

 

Hvorfor man skal tenke på Jesu Kristi blod og anstille særegne betraktninger over det.

 

I vet at I ikke med forkrenkelige ting, sølv eller gull, er forløst fra eders forfengelige ferd som er overgitt eder fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som (blodet) av et ustraffelig og lyteløst lam.   1 Pet. 1, 18-19.

Kristi blod kommer oss tilgode! Men, kommer det oss tilgode, da bør vi jo med stor andakt grunne på det i våre hjerter etter Guds Ord. Dette blod er jo ikke et allminnelig menneskes, ikke heller en fornem jordisk konges, men vår store Forløsers og Saliggjørers, livets og vår salighets Fyrstes blod.

Det er den aller Høyestes Sønns blod, Guds eget blod, det kraftige og meget gyldige, ja evig gjeldende blod. Uten det ingen forlatelse, ingen forsoning, ingen forløsning, ingen helliggjørelse og ingen saliggjørelse er å håpe på eller vente.

Man tenker på sølv og gull, på perler, edelstener og slike kostbare saker, som likevel alle er jordiske og forgjengelige ting, som et menneske bare utvortes og naturlig tjenes i sitt timelige liv, hvor mye mer bør da du, min sjel tenke på Guds Sønns Jesu Kristi blod, som er et himmelsk og uforgjengeligt gode, som mennesket blir hjulpet med innvortes og overnaturlig i sitt åndelige liv! Med et jordisk gode tjenes bare legemet, og menneskets naturlige liv oppholdes så lenge Gud vil. Men ved Kristi blod, som er et dyrebart åndelig klenodie, tjenes og hjelpes både legemet og sjelen, og mennesket får del i og oppholdes til det himmelske og evige liv.

           

Legemets eller kjødets liv er i dets blod så lenge det lever, sier Gud Herren til Moses (3 Mos. 17, 14). Vårt liv, vår kraft og trivsel ligger i Guds Sønns blod, hvorved  Guds Ånd oppholder oss i troen ved håpet og helliger oss til det evige liv.

Derfor er det din skyldighet, min gudfryktige sjel, å tenke etter denne høye åndelige skatt, som ditt liv og din velsignelse, din frelse og trøst består i, mer enn alle jordiske skatter som ikke bare er forgjengelige, men ofte erhverves med stor sorg og mye møye og i tillegg eies med ennå større sorg, ja vel enda med synd og åpenbar skade for sjelen.

Kristi blod er en sikker legedom og et utvalgt middel mot sjelens store nød, mot syndens nød som plager og besværer sjelen, og siden enhver er i slik nød, så skal og enhver som ikke vil omkomme i sin store sjelenød, anerkjenne og elske det beste og kostligste middel de har mot det, nemlig Kristi blod, tenke på det, etterforske dets kraft og nytte, at han kunne betjene seg av det til sin sjels beste.

Kong David sier i Sal. 103, 3,  at Gud forlater oss alle våre synder og leger alle våre svakheter og sykdommer. Dette skjer i kraft av det dyrebare Jesu Kristi blod, som leger all den skade, som vi har arvet av Adam og selv forårsaket oss.

 

At du, min sjel, skal tenke på Kristi blod, forlanger Kristus, din trofaste broder og dyrebare kausjonist  selv. Dette kan vi se av den hellige nattverds innstiftelse, for når du nærmer deg til denne  og under det velsignede brød og vin eter og drikker Kristi legeme og blod, så skal du gjøre dette til Hans ihukommelse. Det er: du skal tenke på Hans smertelige lidelse som Han har utstått for dine misgjerningers skyld, på Hans bitre død, som han har lidt for dine synders skyld, på Hans hellige blod, som Han villig har utøst for deg til dine synders forlatelse. Når du nyter den hellige nattverd, skal du huske på alt dette i en sann tro og trøste deg ved det og så hjertelig takke din Frelser for det.

Når man har et skjønt pant, som man forsikres med om noe stort, så akter man det høyt og dyrebart og tenker ofte på det. Skulle du da, o min kristelige sjel, ikke akte Guds Sønns Jesu Kristi blod dyrebart og høyt? Skulle du ikke ofte tenke på det, siden dette er et overmåte kostelig pant, som gis deg i den hellige nattverd og forsikkrer deg om det evige liv, som sikkert alle fromme kristne daglig lengter etter, derfor utstår de tålmodig så mye kors og trengsel i denne onde verden.

           

«Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» Sier din Frelser selv i Joh. 6, 54. Augustin sier: «Håp med Kristus Kristi rike, siden du har pantet på det og grunnen til det, nemlig Kristi blod.» De gudfryktige gamle har uttalt seg slik om dette: O, et helligt måltid, i hvilket Kristus nytes, Hans lidelses ihukommelse fornyes, hjertet oppfylles med nåde, og pantet på den tilkommende herlighet eller det evige liv gis oss.

Akk, hvem ville ikke tenke på dette edle pant og flittig betrakte det i sitt hjerte! Å utelate dette ville være den høyeste utakknemlighet, som enhver må vokte seg for som har sin salighet kjær. «Ve meg,» sier Bernhard, «dersom jeg ble utakknemlig! Ve meg, om jeg skulle synde; for det samme rettferdige og hellige blod, som er utøst for meg på jorden, skulle kreves av meg!»

           

Ugudelige folk har vel og en slags tanke om Kristi blod, men til stor skade og fryktelig dom for dem; for de misbruker det og trår det, akk jammer! under føtter. Kristi blod er et utvalgt og kostelig sjelelegemiddel. Hvilken sann kristen ville da ved misbruk av det forandre dette til en høyst skadelig sjeleforgift for seg selv? Jo kosteligere det er, som foraktes, dess større straff skal den være underkastet som forakter det.

Det blod som var til overs av syndofferet måtte i det gamle Testamentet utøses ved foten av brennofferets alter, som stod ved inngangen til sammenkomstens telt. 3 Mos. 4, 7. Over denne Guds forordning gjør Dr. Lukas Osiander følgende anmerkning: Det øvrige blod ble utøst ved alterets fot og trådt med føtter, hvorved den Hellig Ånd har villet gi å forstå, at noen menneskers utakknemlighet skulle bli så stor, at de ved halstarrig bespottelse og ved å støte Evangeliet fra seg likesom skulle trå Jesu Kristi blod under føtter. På dette har vi et merkelig eksempel i en, som levde i Genf  (Genéve) omkring år 1560 og het Valentin Gentilis. Han holdt seg først til den Augsburgske Trosbekjennelse, men ble deretter av Kalvin brakt til å anta hans mening. Endelig ble han fra en Kalvinist en  Arianer og dro til Siebenbürgen. Der lærte han og skrev meget bespottelig om Kristi blod, idet han foregav, at da Kristus bare var et vanlig menneske, så kunne han ikke forløse oss fra synden  med sitt blod. Ja, han uttalte i sine theser eller setninger, som ble brent i Wittenberg, bespottelig, at Kristi blod som et menneskes blod likeså lite kunne betale for synden som et ufornuftig dyrs blod, hvorfor Gud straffet ham slik, at selv om han ellers kunne uttale allting, ikke mer kunne nevne Jesu navn. Så ofte han ville nevne det, ble hans munn stiv. Dette var skrekkelig å se på. Gud gi at de rå verdens barn ville speile seg i det, de som taler så bespottelig om det dyrebare Kristi blod, ja enda banner og sverger så vederstyggelig ved det.

 

                                                             Bønn.

            Å, Herre Jesus! La meg aldri omgås uverdig med ditt hellige blod til skade og fordømmelse for meg etter de rå og ugudlige verdens barns eksempel, som forakter deg og ditt guddommelige blod, hvormed du dog har kjøpt dem, og derved føre en hastig fordømmelse over seg. Men gi meg, Herre Jesus, min allerkjæreste Frelser, din Ånd, at jeg kan akte ditt blod høyt og dyrebart, beholde det stadig i frisk hukommelse, tenke stadig på det og ha slike tanker om det, som måtte være deg, min kjære Frelser, til stor ære, ditt blod til stor pris og meg selv til stor nytte! Akk du levende Guds Sønn, du den himmelske Faders visdom, inngi meg selv ved din Hellig Ånd slike betraktninger og tanker om ditt dyrebare blod, som kunne behage deg og falle ut til din ære, men min arme sjel til stor trøst og nytte, så jeg kan erfare, at ditt blod kommer meg til gode! Amen!

 

Kommentar:

Johan Jakob Segius, var prest i byen Pärnu i Estland, og i 1650 holdt han 25 prekener om Jesu Kristi blod i fastetiden. Hans tilhørere ble så grepet av innholdet at de ønsket prekenene utgitt i bokform, noe han vegret seg for, men etter lang tids overveielse og bønn og  Dr. i theologi ved univerisitet i Åbo professor Cvenonius’ tilskyndelse ble de utgitt i bokform. Vi gjengir da noen her i Haugianeren samtidig med Luthers betraktning over skriftemål og nattverd.

 

Red.