Verdifulle Kommentarer

 

Av P. Fjellstedt

til Hebr.12.kap.fra og med 4.-14 v.

 

                  Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp

mot synden, (vers 4).

 

            Det har ennå ikke kostet dere liv og blod å kjempe imot synden og mot fristelser til å falle fra Kristus. Men vil dere være Jesu etterfølgere, så må dere være beredvillige til å lide alt for Hans skyld, ja også å gi eders liv for brødrene.

Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og bli ikke motløs når du tuktes av ham, (vers 5).

Tukt er jo et bevis på at en er barn og på faderlig kjærlighet. To mektige formaninger er her gitt: 1) Ikke være likegyldig og hard imot Herrens tukt, såsom profeten klager: Du slo dem, men de kjente ingen smerte (Jer.5,3) og 2) Ikke å bli motløs og mistrøstig når tukten synes å være streng.

For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av,(vers 6).

Den allvise himmelske Faderkjærligheten anvender ofte den strengeste tukt mot de barn som Han elsker mest. Og denne tukt er stundom så stor, at den kan sammenlignes med hudstrykning. Jo større og sværere prøvelsene er, desto større er de nådes-hensikter hvormed Gud fører og opptukter himmelrikets arvinger.

Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.(vers 7 og 8)

 

Det er således gjennom tukten, gjennom tunge og vanskelige trosprøver, bedrøvelser og lidelser, som den himmelske Fader-kjærligheten aller tydeligst beviser seg og gir stor åndelig velsignelse. Alle Guds barn behøver tukt, fordi arvesynden kleber ved dem, den onde roten er i hjertet. Derfor finnes ikke noe Guds barn eller trosvitne, som Herren fører og ledsager til himmelen uten tukt, prøvelser og lidelser. Derimot er verdens barn ofte i timelig henseende lykkelige og har timelig medgang og timelig fornøyelse hele livet gjennom; og det er just denne omstendighet, som synes så uforklarlig og mangen gang forårsaker Herrens troende dype og vanskelige prøvelser, se Sal. 73. Så det kan se ut som Han elsket de ubotferdige mere enn de fromme. Men at de ubotferdige er uten tukt, er just et bevis derpå, at de ikke er Guds barn.- De som bærer det kristne navnet, men lever i ubotferdig tilstand, er uekte og ikke barn; og mangelen på tukt er også et bevis.

 

Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke meget mer bøye oss for Åndenes Fader så vi kan leve? (vers 9).

Når det naturlige barneskapet medfører den ordning, at barna underkaster seg sine legemlige foreldre og av dem mottar tukt med frykt og underdanighet, hvor meget mer bør vi da være den åndelige Faderen i himmelen underdanig, Han som gir evig liv.   

For de tukter oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. (vers 10).

Den menneskelige tukt kan av mange årsaker være feilaktig. Men den himmelske Far kan aldri ta feil i midler eller i måten å tukte de åndelige barna, men gjør det alltid således, at det er nyttig til deres sanne velferd og bidrar til deres helliggjørelse i sannheten, Joh.17,19, og at de må bli inderligere forenet med Ham og delaktige av Hans natur. Se  2.Pet.1,4.

 

All tukt synes vel, mens den står på ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir han dem som er oppøvd ved den, rettferdighets salige frukt (vers 11).

Selv om ingen tukt er liflig og frydefull, men medfører sorg, så gjengjeldes likevel lidelsen med en fredsom frukt av den rettferdighet, som sjelen eier i Kristus. Det er gjennom foreningen med Ham og i Hans kraft Guds barn kan tålig og underdanig lide. Og den fred og fryd og velsignelse, som gjennom lidelsen virkes hos dem, er en frukt av Hans rettferdighet. (Se Rom.kap.5).

Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! Og gjør sikre steg med føttene, så ikke det halte skal bli dratt helt av lage, men heller bli helbredet. (vers 12 - 13).

             

Fordi at tukten og prøvelsene har et så høyt og salig endemål, så oppmuntre eder selv og eders brødre til standhaftig tålmodighet og til sann fortrøstning. Oppløft ivrigere de trette hendene til bønn og vandre i Herrens kraft med faste steg på rettferdighetens vei, og uten i halte, uten noe forsøk  på samtidig å kunne være Guds barn og syndens treller, og uten å ville jenke seg både etter Gud og verden. Og er noen uferdig eller haltende, måtte han da bli helbredet!  Til befrielse fra verdslig sinn, er også tukten et virksomt middel i Herrens hånd.

             

Jag etter fred med alle og etter hellighet, for uten hellighet skal ingen se Herren, (vers 14). Rom.l2, 18; 2 Tim. 2, 22; Mat. 5,8.

Om den rette fredsommeligheten, se Mat.5, 8, og Rom.14 19. Fred med

Kristi fiender er ikke mulig for de Kristne, for disse fiender lar dem ikke være i fred. Men fredens barn skulle også møte fiendene med mildt og fredelig sinn og så vidt som mulig anstrenge seg for å ha fred og enighet med dem. Imot feilende eller ulike tenkende brødre bør de Kristne være og utøve fordragelighet og  kjærlighet, og med ydmykhet og ømhet opphjelpe alle snublende. Å fare etter fred med alle, er helt nødvendig for å bli hellig. For å komme til Guds beskuelse er hellighet nødvendig, som en frukt av rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus. Foreningen med Kristus og Kristi Ånds iboelse, (kap.8), må nødvendig virke til fortsettende rensning fra synden og til tilvekst i nåden, og dette er helliggjørelse og fornyelse. Se l.Joh.3, 2-3; 2 Kor. 7, 1.

A M E N

 

BRODERTUKT

La en rettferdig slå meg, (det skal være) en velgjerning; la ham straffe meg, (det skal være) en hode-olje!  La mitt hode ikke vegre seg (for det)! Sal. 141, 5.

Når Herrens troende feiler, så er, det en særskilt nåde av Gud om de blir straffet og advart av den rettferdige Gud selv eller gjennom Hans tjenere og ikke gjennom de vantroendes skarpe tunger og ubarmhjertige dommer. Derfor er det en viktig plikt, som de åndelig sinnede seg imellom skulle iaktta: å opprette og formane hverandre med saktmodig ånd, Gal.6,1, og at de ikke med en falsk skånsomhet og veik kjærlighet, som i grunnen er kjærlighets-løshet, lar være broderlig  å, advare, men overser synbare feil og mangler. Hvis de troende i dette er utro og likegyldige imot hverandre, da kommer de under verdens-menneskenes tuktende ris og blir pisket av slike tunger som er skarpe sverd.

Balsam på hodet eller velluktende salve var både en vanlig oppfriskning og et tegn til glede. Slik er den rettferdiges slag med Guds Ords hammer oppfriskende og velgjørende for den sjel, som således blir slått.

 

(Denne gode kommentar er skrevet av  P. Fjellstedt)