Verdifulle
Kommentarer Av P. Fjellstedt
til
Hebr.12.kap.fra og med 4.-14 v.
Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet
i deres kamp
mot synden, (vers
4).
Det har ennå ikke kostet dere liv
og blod å kjempe imot synden og mot fristelser til å falle fra Kristus. Men
vil dere være Jesu etterfølgere, så må dere være beredvillige til å lide alt
for Hans skyld, ja også å gi eders liv for brødrene. Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min
sønn! forakt ikke Herrens tukt, og bli ikke motløs når du tuktes av ham, (vers 5). Tukt er jo et bevis på at en
er barn og på faderlig kjærlighet. To mektige formaninger er her gitt: 1)
Ikke være likegyldig og hard imot Herrens tukt, såsom profeten klager: Du slo dem, men de kjente ingen smerte
(Jer.5,3) og 2) Ikke å bli motløs og mistrøstig når tukten synes å være
streng. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn
som han tar seg av,(vers 6). Den
allvise himmelske Faderkjærligheten anvender ofte den strengeste tukt mot de
barn som Han elsker mest. Og denne tukt er stundom så stor, at den kan
sammenlignes med hudstrykning. Jo større og sværere prøvelsene er, desto
større er de nådes-hensikter hvormed Gud fører og opptukter himmelrikets
arvinger. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere
som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere
er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke
sønner.(vers
7 og 8) Det er således gjennom
tukten, gjennom tunge og vanskelige trosprøver, bedrøvelser og lidelser, som
den himmelske Fader-kjærligheten aller tydeligst beviser seg og gir stor
åndelig velsignelse. Alle Guds barn behøver tukt, fordi arvesynden kleber ved
dem, den onde roten er i hjertet. Derfor finnes ikke noe Guds barn eller
trosvitne, som Herren fører og ledsager til himmelen uten tukt, prøvelser og
lidelser. Derimot er verdens barn ofte i timelig henseende lykkelige og har
timelig medgang og timelig fornøyelse hele livet gjennom; og det er just
denne omstendighet, som synes så uforklarlig og mangen gang forårsaker
Herrens troende dype og vanskelige prøvelser, se Sal. 73. Så det kan se ut
som Han elsket de ubotferdige mere enn de fromme. Men at de ubotferdige er
uten tukt, er just et bevis derpå, at de ikke er Guds barn.- De som bærer det
kristne navnet, men lever i ubotferdig tilstand, er uekte og ikke barn; og
mangelen på tukt er også et bevis. Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde
ærefrykt for dem. Skal vi da ikke meget mer bøye oss for Åndenes Fader så vi
kan leve?
(vers 9). Når det naturlige
barneskapet medfører den ordning, at barna underkaster seg sine legemlige
foreldre og av dem mottar tukt med frykt og underdanighet, hvor meget mer bør
vi da være den åndelige Faderen i himmelen underdanig, Han som gir evig liv. For de tukter oss jo bare
for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til
vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. (vers 10). Den menneskelige tukt kan
av mange årsaker være feilaktig. Men den himmelske Far kan aldri ta feil i
midler eller i måten å tukte de åndelige barna, men gjør det alltid således,
at det er nyttig til deres sanne velferd og bidrar til deres helliggjørelse i
sannheten, Joh.17,19, og at de må bli inderligere forenet med Ham og
delaktige av Hans natur. Se
2.Pet.1,4. All tukt synes vel, mens
den står på ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir han dem som er
oppøvd ved den, rettferdighets salige frukt (vers 11). Selv om ingen tukt er
liflig og frydefull, men medfører sorg, så gjengjeldes likevel lidelsen med
en fredsom frukt av den rettferdighet, som sjelen eier i Kristus. Det er
gjennom foreningen med Ham og i Hans kraft Guds barn kan tålig og underdanig
lide. Og den fred og fryd og velsignelse, som gjennom lidelsen virkes hos
dem, er en frukt av Hans rettferdighet. (Se Rom.kap.5). Rett derfor opp de slappe
hender og de svake knær! Og gjør sikre steg med føttene, så ikke det halte
skal bli dratt helt av lage, men heller bli helbredet. (vers 12 - 13). Fordi at tukten og
prøvelsene har et så høyt og salig endemål, så oppmuntre eder selv og eders
brødre til standhaftig tålmodighet og til sann fortrøstning. Oppløft ivrigere
de trette hendene til bønn og vandre i Herrens kraft med faste steg på
rettferdighetens vei, og uten i halte, uten noe forsøk på samtidig å kunne være Guds barn og
syndens treller, og uten å ville jenke seg både etter Gud og verden. Og er
noen uferdig eller haltende, måtte han da bli helbredet! Til befrielse fra verdslig sinn, er også
tukten et virksomt middel i Herrens hånd. Jag etter fred med alle og etter hellighet, for uten hellighet skal
ingen se Herren, (vers 14). Rom.l2, 18; 2 Tim. 2, 22; Mat. 5,8. Om den rette
fredsommeligheten, se Mat.5, 8, og Rom.14 19. Fred med Kristi fiender er ikke mulig for de Kristne, for disse fiender lar dem ikke være i fred. Men fredens barn skulle også møte fiendene med mildt og fredelig sinn og så vidt som mulig anstrenge seg for å ha fred og enighet med dem. Imot feilende eller ulike tenkende brødre bør de Kristne være og utøve fordragelighet og kjærlighet, og med ydmykhet og ømhet opphjelpe alle snublende. Å fare etter fred med alle, er helt nødvendig for å bli hellig. For å komme til Guds beskuelse er hellighet nødvendig, som en frukt av rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus. Foreningen med Kristus og Kristi Ånds iboelse, (kap.8), må nødvendig virke til fortsettende rensning fra synden og til tilvekst i nåden, og dette er helliggjørelse og fornyelse. Se l.Joh.3, 2-3; 2 Kor. 7, 1. A M E N BRODERTUKTLa
en rettferdig slå meg, (det skal være) en velgjerning; la ham straffe meg,
(det skal være) en hode-olje! La mitt
hode ikke vegre seg (for det)! Sal. 141, 5. Når Herrens troende
feiler, så er, det en særskilt nåde av Gud om de blir straffet og advart av
den rettferdige Gud selv eller gjennom Hans tjenere og ikke gjennom de
vantroendes skarpe tunger og ubarmhjertige dommer. Derfor er det en viktig
plikt, som de åndelig sinnede seg imellom skulle iaktta: å opprette og
formane hverandre med saktmodig ånd, Gal.6,1, og at de ikke med en falsk
skånsomhet og veik kjærlighet, som i grunnen er kjærlighets-løshet, lar være
broderlig å, advare, men overser
synbare feil og mangler. Hvis de troende i dette er utro og likegyldige imot
hverandre, da kommer de under verdens-menneskenes tuktende ris og blir pisket
av slike tunger som er skarpe sverd. Balsam
på hodet eller velluktende salve var både en vanlig oppfriskning og et tegn til glede. Slik er den rettferdiges
slag med Guds Ords hammer oppfriskende og velgjørende for den sjel, som
således blir slått. (Denne gode kommentar er
skrevet av P. Fjellstedt) |