Den som elsker far og mor mer enn meg, er meg ikke
verd Mat.10, 37. Drankerens sønn. Jeg husker en liten gutt som ble
et Guds barn. Hans far var en vantro dranker og forbød sønnen å be hjemme i
huset. En eller annen hadde tatt gutten med i søndagsskolen, hvor han hadde
funnet Kristus og fått et nytt hjerte. Da faren fant ham knelende i bønn, ble
han meget vred, jaget ham opp og ville vite hva han gjorde. Gutten svarte at
han bad til Gud om at Han ville gjøre ham til et nytt menneske. Faren sa:
«Jeg vil ikke høre mer om de ting; det er formodentlig noen av disse
hengehodene, som har søkt å innbille deg dette.» Den gamle gjorde alt hva han
kunne for å holde sønnen borte fra søndagsskolen og fra bønnen. Men en kveld
kom han igjen over ham mens han knelte i bønn. Han ble svært forbitret og
lovde at hvis dette igjen hendte, skulle gutten jages fra huset. Og dette var
hans alvor. Dette kunne jeg vanskelig tro. Jeg syntes det var
umulig at noen skulle være i den grad fordervet, at han ikke ville tillate
bønn i sitt hus. Det varte ikke lenge før gutten igjen ble grepet på fersk
gjerning, og nå var det som om selve helvetes ild raste i farens barm. Han
styrtet inn i værelset, grep med en ed fatt i sønnen - støtte han voldsomt
fra seg og befalte ham i uttrykk som var altfor fryktelige til her å kunne
gjengis, straks å forlate huset med sine saker. Han hadde nå ikke mye å ta
med seg, for drankerens barn har skjelden stor bagage. - Så tok han sin lille
bylt for å dra ut i verden. Han gikk ned i kjøkkenet hvor moren var, tok
hennes hånd og sa: «Farvel, mor!» - «Hvor skal du hen, gutten min?» spurte
hun. «Det vet jeg ikke.» «Men hvorfor
ber du meg farvel?» - «Far sier, at jeg ikke får være her hjemme lenger,
fordi jeg ber.» Moren skjønte at det ikke ville være til noen nytte å gjøre
innsigelser; hun slynget armene om sin lille gutt og kysset ham. Når hun
ville få se ham igjen visste hun ikke. Deretter gikk han bort til sine to små
søsken, kysset dem og sa dem farvel. Også med faren tok han avskjed og sa at
han ville be for ham så lenge han levde. Nå gikk han ut av huset, men han var
ikke kommet langt, før farens hjerte ble grepet av Den Hellige Ånd. Han løp
ut på gaten etter ham og sa: «Min kjære sønn, dersom gudsfrykt har en slik
kraft at den driver deg bort fra far og mor og hjem, så trenger jeg til den.»
Den lille gutt nøt den lykke å knele med sin far i bønn til Gud om Hans
omvendelse, og bønnen ble hørt. Sønnen førte sin forherdede far til Kristus,
og fra denne dag ble familiealteret oppreist i dette hus. (Fra boken «Livets Skole») |