Nils Peter Wetterlund
Levnetsbeskrivelse 5 De blant konfirmantene som
viste åndelig interesse, tok han seg kærlighetsfullt av og holdt ved like
ennå i alderdommen kontakten med atskillige av dem. Visse tider samlet leserbarna seg i prestegården. Undervisningen fulgte en nøye utarbeidet
plan. Etter hver høymessegudstjeneste
ble det holdt prekenforhør med barna.
De fleste av de eldre satt igjen i kirken under forhøret. Barna var tillatt å ha med referatbøker og
penner for å referere og bedre å minnes hovedpunktene av prekenen. Forsamlingens organist Thunstedt, som
under hele den tid W. var i Floda skjøttet tjenesten, førte referat så godt
som hver søndag. "Det var så interessant, att han inte kunde lata bli
att gøra det", sa han. En av dem som har fått dype inntrykk
gjennom regelmessig gudstjenestebesøk, har fortalt hvordan han under mange år
søkte klarhet for sin sjel. "Når
man arbeider med jorden, har man så god tid att tänka", mente han. "Och när W. predikat, visste han alltid vad han talat
om. Först angav han sitt ämne med
huvudavdelningar och underavdelningar.
Sedan gick han noggrant igenom varje punkt och till slut gav han en
sammanfattning av det hela och dessutom kom predikoförhöret. Förstod man då icke, så berodde det
verkligen på en själv". Denne
mann mener seg ikke å ha kommet til omvendelse før W. forlot Floda. En annen av kirkegjengerne
kom aldri i personlig kontakt med W., men forsømte sjelden en
gudstjeneste. Han har fortalt at W.
elsket ordet "sanningsmänniska" mer enn "troende". Denne mann ville påstå, at hvor man i
Floda fra denne tid traff et menneske som søkte å leve et rettskaffent og
hederlig liv, selv om han var et verdensmenneske, så kunne man være nesten
sikker på der fantes en innflytelse fra W. Enten var det en av hans
konfirmanter eller også hadde det vært en flittig kirkegjenger. Denne mann hadde gjerne villet skrive og
fortelle for sognepresten at forkynnelsen i Floda bar frukt, men han kjente
seg så ubetydelig og syntes at W. var så stor. En annen hadde ikke heller
stått i personlig forbindelse med W. i Floda-tiden men gått flittig i
kirken. "Man kunne ikke la være
å gå", forklarte han. "Det
var proppfullt i kirken nesten hver søndag.
Og så stilt det var. Man bare
lyttet for ikke å miste et eneste ord.
Det var en slik ånd med prekenen.
Årevis etter kunne man huske ulike emner som W. behandlet. "Denna mann började sedan skriva till W. och fick både
själv mottaga och förmedlade till andra Floda-born hans själavård”. En gammel from mann som hadde mottatt mange sjelepleiende brev, både mildt oppmuntrende og strenge, kunne sitere mange Wetterlund-ord og hele stykker av hans skrifter. Ved mindre sammenkomster leste W. ofte følgende sangvers: Herre, du har lovat giva,
Allt det som vår själ begär. Om vi blott i dig
förbliva, och ditt ord uti oss är. O, så hör då hjärteropet, Giv
oss eld- och andedopet. De fleste av tilhørerne
ville som han uttrykte seg, "klyva predikan" (kløyve
prekenen). De lyttet til de merkelige
uttrykkene og den fengslende fremstillingen, men lot seg ikke gripe i
samvittigheten. "Ormtungan är
också kluven". / ”Den gamla Adam måste strypas, kosta vad det kosta
vill, annars ohjälplig död och undergång". Dette kunne han ropa ut så det ljomet i kirken, idet han
drog hånden over strupen. De små barna hadde W. mye
kjærlighet til. Han bad mødrene at de
skulle ta de små med, så at de selv fikk komme i kirken. "Dere skal ikke gå ut av kirken med
de små barna, selv om de skriker", brukte han å si. "Jag blir inte störd av dem. De äro små änglar som komma mig till
hjälp". Skulle det noen gang ikke
være alldeles stille i kirken før gudstjenesten, så kunne man være sikker på
å få se prestens store skikkelse i døren til sakristiet. Da ble det dødsstille. Han hadde merket, at en del folk stanset
på kirkebakken og ikke kom inn før prekenen skulle begynne. Da valgte han en prekensalme med flere
vers enn den vanlige (315). Når
salmen begynte, gikk han ut, så på dem som stod der utenfor, gikk en runde
rundt kirken og gikk inn igjen uten å
si et ord. Etter den dagen gikk
folket inn i kirken ved gudstjenestens begynnelse. En gang kom noen Leksandskullor (jenter) inn i kirken og pratet midt under gudstjenesten. W. avbrøt bønnen og sa: "I Leksandskullor, det är tyst i Floda kyrka när Fader Vår läses!" Visst var prekenene fengslende
og gripende, men de appellerte alltid mer til viljelivet enn til
følelsene. Nesten aldri kunne man se
tilhørerne rørte til tårer. Prekenen
hadde ikke heller gjort et slikt inntrykk som den gjorde, om den ikke stod
mot bakgrunnen av et helhjertet kristent liv. "Vad vor hans predikningar", sier man i Floda,
"mot hans liv". Den synd han kanskje mest
advarte for var gjerrigheten. Han
anvendte da uttrykk som alle forstod, og det ikke gikk å komme utenom. "Två tredjedelar av oss "läsare"
hålla mer på tolvskillingen än på sitt eviga liv", kunne han
utbryte. Når han så at menneskene
gikk i kirken, uten at noen sinnsendring merkes, sa han: "Det måste vara
hårda killar till hårda stubbar".
Han ble anklaget stundom for sine grove uttrykk og svarte: "Jag
har alltid haft för vana att uttrycka fula saker med fula ord". Han var fordragelig mot
ulikt tenkende, bare han fant det oppriktige førstebudssinnet. Men ingenting opprørte ham slik som det
"budløse Evangeliet" som lar de kristne stå igjen på det standpunkt
som beskrives i Romerbrevets 7. kap. og som legger Åndens Lov utenom oss i
Kristi tilregnede rettferdighet. Når
han talte over dette emnet, kunne han slå seg på brystet så det dundret og
rope: "Här i hjärtat måste lagen skrivas". Når han anvendte
storsleggen og holdt straffetale i anledning av aktuelle hendelser, traff han
sikkert og beholdt alltid respekten.
I de senere år unngikk han likevel å bedrøve kjente hendelser i prekenen så åpent som han tidligere
gjorde, da han innså at saken ikke
gagnet så mye. Til barmhjertighet
formante han stadig: "Gå inte til India, när du har fattigdom innpå
dig. Men har du hjälpt dina närmaste,
sträck dig då gärna till hedningarna".
Han var aldri så øm mot noen som mot den som i noe henseende var
"satt til side" enten gjennom sinnets svakhet eller gjennom noe
lyte. "Dem måste vi särskilt
taga hand om", mente han. Det
var rørende å høre ham tale om Sandviks-Kristin som kom med lingonbyttan
(tyttebærbøtten) på sin pukkel frem til prestegården. "Värker det inte i ryggen,
Kristin?" spurte han. "Å, det gör ingenting. Jag får snart en ny", svarte den
gamle konen. Hun var alltid fornøgd
og hennes største fryd var å få gå til de andre som satt "på sidan
om" og ikke selv kunne komme frem til prestegarden. Til dem bar hun alltid gleden om julen. W. omgikks aldri
overfladisk med mennesker. Det har i
sannhet blitt sagt, at han ikke oppsøkte sine forsamlingsbarn. Han gjorde det ikke ubedt. Men gjennom fru W.s virksomhet blandt de
syke ble han ofte kalt til dem og gikk da gjerne og mange ganger. "Han trängde sig icke på och frågade
ut", sa en Floda-bu, "men han drog”. Kom man til prestegården med nød og
bekymring, så kunne man være sikker på å få hjelp. "Jag älskar W." sa en gammal Floda-mann. ”Det var
nett som om han gjennomskuet en. Jeg
gikk ofte og talte med ham på elvebakken.
Han ville ikke ha noen samlinger.
En og en talte han med menneskene og så sa han dem også hva han tenkte
om dem.” Han var i stort behov av
vennenes forbøn. Når han i kirken
fikk se en gammel bedende venn i snibbschal (et slags sjal) og sliten, grønn
kappe, da åpnet slusene til en høyere verden. Omkring 20 år etter han hadde forlatt Floda sendte han en
hilsen til "den gamla trofasta och andestödjande vännen A. som i Floda
kyrka jämte andra vänner öppnade himmelen över mig på dess predikstol." Et sangvers, som ofte ble
lest og som av mange fromme i Floda forsamling ennå bevares i minnet er
følgende: Jesus, döda allt hos mig, Slit mitt hjärta ur mitt hjärta, Skär det ock med namnlös smärta, Bär fram ved, o Herre kär, Och förbränn mig, som jag är, Att intet kvar må bliva. Helt jag vill åt dig mig giva. .
|