Fornuftstroen Guds fiende Fornuftstroens
motstykke er den levende tro som er skapt/født i hjertet ved Den Hellige Ånd.
Den levende tro er alltid blitt hatet av fornuftstroen. En fattig munk i
Tyskland, Martin Luther, eide ikke engang en Bibel, men måtte lese i en Bibel
som var festet til celleveggen med en lenke. Guds Ord virket så kraftig på
Luther at han kom til omvendelse ved Guds dyrebare nådekall og Den Hellige
Ånd skapte den levende tro i hjertet. Luthers
tro var av samme ånd og kvalitet som den Jesus talte om i Mat. 17, 20 og
21,12: Dersom I har tro som et
sennepskorn, da kan I si til dette berg: Flytt deg herfra og dit, så skal det
flytte seg, og intet skal være umulig for eder. Med denne tro som eneste
middel tok Luther kampen opp mot
djevelen, verden og sitt eget kjød. Men han nøyde seg ikke med det. Hans tro
hadde større mål, han tok kampen opp mot Paven og Kardinalene og hele den
katolske skjøgekirke. Dette førte til at han også fikk verdens største
krigsmakt ved Keiseren på nakken. Luthers eneste eiendom og middel mot denne
overmenneskelige makt var troen og en urokkelig tillit til Guds Ord og Hans
omsorg. Derfor skrev han også salmen ”Vår Gud Han er så fast en borg”.
Overmaktens fornuftstro måtte vike mot Luthers levende, dristige tro.
(Luthers fortale til Romerbrevet). Men seieren var ikke Luthers, men Guds.
Det hele var Guds verk. Luther var bare en fattig munk og dr. i teologi, som
gav alt han eide til dem han så lide nød og trang, og sitt hjerte gav han til
sin sjels hyrde og tilsynsmann, Den Herre Jesus. Luthers
tro hates av fornuftstroen den dag i dag. Ja, den hates med en intensitet og
styrke som bare satan alene kan frembringe. Derfor har vi nesten ikke kristne
prester og biskoper i DNK, en straffedom fra Gud! Dette erfarer den sanne
troende hver dag. Peker vi på Guds evige landløfter til Israel, så raser
fornuftstroen og sier at det i Nytestamentet ikke finnes noen landløfter, det
hele ble avsluttet i Det gamle Testamentet. De har visst ikke lest Luthers preken
på 2. Juledag. En får høre beskyldninger som at en er ”spekulativ”,
”erkekonservativ” og lignende ”ærestitler”. Fornuftstroen vil ikke vite av at
Guds Ord sier: Så sier Herren, som
satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser
om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes
Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt
åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt
åsyn alle dager. Jer. 31, 35 –
37. Se også Sak. 8, 6 – 8. For forjettelsen hører eder og eders barn
til og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle dertil.
Ap. Gj. 2, 39. Men da forjettelsens
tid nærmet seg, som Gud hadde tilsvoret Abraham – (Ap. Gj. 7, 17 se også
kp.26, 6). Her pekes det på Guds løfter til Abraham i 1 Mos. 15 der også
landløftene er gitt, for Messias skilles ikke ut fra landløftene! Paulus
gjentar også løftene i Rom. Kp. 9-10 og 11. Gal. 3, 29; 4, 28; Heb. 6, 13-20;
11, 9-16. Joh. Åp. Kp.7 og 20, 9 er
også et vitnesbyrd om Guds hellige land Israel. Men aller kraftigst vitner
den Herre Kristus om at Guds Ord og løfter står fast til evig tid. Mat. 5,
17-18. De
høylærde teologer som ikke har fått den levende tro i hjertet, er i henhold til
Guds Ord fullstendig hjelpeløse, for Bibelen er en lukket bok for dem uten
Den Hellige Ånds opplysning. Derfor er de også Guds og Israels motstandere.
Luthers første og andrebudstro eier de ikke, derfor heller ikke Luthers
frimodighet i åndskampen. De er i djevelens vold uten håp og uten Gud i
verden. Hvilke saligheter, Hvilke
herligheter Da å se vi får, Når de spredte skarer Nu befridd
fra farer Og sitt hjem de når. Jesus Krist,
Du som forvisst Dette under lot forjette, Du det
snart utrette!
Ukjent tysk forfatter, 1825. Snart skal Israels Frelser og Konge sette sine føtter på Oljeberget. Da er Israel i stor nød og fare og er trengt av sine fiender fra alle kanter. Da skal de se opp til Ham som de har gjennomstunget og hele Israel skal bli salig. Halleluja! Ap. Gj.1, 11; Sak. 14, 4; 9, 16; Rom. 11, 26. Trygve Einar Gjerde. .
|