|
En samtale med mitt Huses folk, ved betraktningen over Johannes Evangelieboks 4.kap. 7-25 Hans Nielsen Hauge Her
finner vi at Jesus vår Frelser har en samtale med en samaritansk kvinne, og
vi vil betrakte:
1) Jesus var etter naturen
født jøde og innlater seg i samtale med en samaritansk kvinne.
Dette foraktet jødene i alminnelighet, men her viser vår Frelser oss at Han
ikke forakter noen. Kvinnen forundret seg og over at Han bad henne om vann å
drikke. Jesus svarte: dersom du kjente den Guds Gave og hvem den er som sier
til deg, gi meg å drikke, da hadde du bedt ham gi deg levende vann. Kvinnen
svarte, du har intet å dra opp med, og brønnen er dyp. Jesus forklarte at den
som drikker av det vann hun drar opp, tørster igjen, men den som drikker av
det vann Han vil gi, skal til evig tid ikke tørste. Kvinnen kunne ennå ikke
forstå seg på denne livets åndelige
leskelse, men ble i sin kjødelige sans. Kristi uendelige kjærlighet
som ville overbevise og overtale til å søke den nåde han tibød henne, måtte
derfor gripe til et annet middel, han kjente hjertet og menneskets levnet i
sin allvitenhet. Han forsøker kjærlig å overbevise kvinnen om hennes synd og
sier til henne: kall på din mann! Kvinnen svarte, jeg har ikke mann. Jesus
sa, du talte vel, eller du talte sannhet, og gjør vel i at du tilstår din
synd. Jeg vet din tilstand, du har hatt fem menn, og den du nå har er ikke
din. Altså vet du nå du er en synder og trenger til min nådes kraft til å
omvende deg fra din urene vei. Slik kan vi innse Jesu Ords mening med denne
kvinne. Akk, hvor ofte fant og finner vi ikke ennå Jesu lignende tale til
oss, om ikke med Ord for vårt sinnelag eller på den måte - likevel i samme
hensikt, for Hans røst taler kjærlig og overbeviser alvorlig enhver, ettersom
hans hjerte er hardt eller blødt til, og ettersom han er mer eller mindre
innviklet i den eller en annen synd. Han lokker oss ofte med sin store
kjærlighet, at vi skulle vende om fra den onde vei, at vår sjel ikke kan
finne noen sann leskelse i syndens øvelse, så jo mer Han treller for å
fornøye eller føde sin begjærlighet, jo mer tørster Han. Jesu Ånd rører oss
altså når våre lidenskaper stanser litt, når vi er i enerom, og vårt hjerte
føler snart en tomhet, en matthet og en hellig angst, igjen med en påminnelse om at vi skulle
søke Ham, vende vårt sinn fra det onde og lenges etter den nåde og fred som
er å finne i Gud. Vår sjel som vel har tapt Guds billede, men som likevel
erkjenner ved Herrens nådes kall og lysets stråler vi ingen sann glede, ingen
rett lykke har i verden, når vi ikke har Guds nåde. Vil vi altså besinne oss,
da føler vi der var ikke noe høyere gode enn å bli forlikt med vår Gud. Især
virker Guds Ånd på oss fremfor alt ved sitt Ord, når det tales av et
begeistret menneske som har gaver til å forklare Hans Ord. Ordet virker på
vårt hjerte, så enda forherdede mennesker må bøye seg for sannheten. Likevel,
de som ikke vil vende om fra syndens vei og gi Gud æren, forherder seg igjen,
fordi de elsker mørkre, da deres gjerninger er onde. Disse mennesker drister
seg likevel til å kalle seg kristne etter Kristus. De nyter også utvortes Hans
sakramente, ja enda handler mot deres bedre vitende. De kan vente seg en stor
straff hisset og har ofte et urolig sinn. Vi ser endatil en del ved enden av
sin løpebane, når vellyster og verdens syndige larm ikke lengre kan smake
dem, og hvor mye de enn eier av verdens gods, kan dette likevel ikke mette
dem, men de henfaller i tungsinn så at en del av disse forkorter sitt liv.
Dette beviser at verden kan ikke leske og kvege mennesket, men gir dem
fordervelsens lønn. Akk, måtte ingen av dere mine medkalte gå slik hen i
fordervelse, la oss betenke nøye det store ansvar vi står i som vet Guds
vilje. Den som ikke retter sitt levnet etter det, han får flere hugg, likevel
er den uvitende ikke unnskylt, for han burde søke opplysning. La oss bruke
verdig Hans nådemidler og gå hjem igjen når vi har hørt Herrens Ord eller
nydt Hans sakramente med et forbedret og renset hjerte samt forsett til ikke
å synde mer, akte på den Jesu røst som har ved sin Hellig Ånd kalt og ennå
kaller på oss, snart ved lidelser, atter ved velgjerninger, først og fremst
når vi er alene og da som vi siden vil tale om, inderlig be til Gud. 2) I de før anviste Ord sier Jesus til kvinnen: Dersom du
kjente den Guds Gave, og hvem den er som sier til deg: gi meg å drikke! Da
hadde du bedt ham, og han hadde gitt
deg levende vann. Senere forklarte Jesus for kvinnen at hver som drikker
av dette vann som jeg vil gi ham, skal bli en kilde med vann i ham som veller
fram til et evig liv. Her taler Jesus først om en nådegave, ja medkalte til
livet, det er nåde på nåde, en uendelig stor og uutsielig gave å få drikke av dette Livets vann som
veller fram til evig liv og salighet. Å, inderlig ønsker jeg at dere alle
kjente den nåde. Hvorledes eller med hva Ord jeg skal tale til dere: min
tunge er alt for svak til å stamme ut om slik en salighet. Gid dere smakte
bare noen dråper av denne Livets Kilde slik at deres lengsel måtte bli langt
større enn især noen av deres lengsel hittil har vært etter dette Vann.
Likevel vi alle, jeg altså medregnet, jeg tør, vil og kan ikke nekte at jeg
jo har smakt dette Livets Kildevann, men jeg er svak nok til å la meg trekke
derfra av de mange salighetsfiender som trekker på min og deres sans og
hjerte. Å, la oss stå imot det, la vårt hele hjerte, sjel og sinn utstrekke
oss i bønn til Gud om kraft til det, villig motta den salighets kalk eller
lidelser, som David taler om, han ville enda med et lydig hjerte takke Gud
for det som Den Hellig Ånd kunne få tukte og lede vårt hjerte fra synden til
Gud. De trengsler og lidelser vi her lider i kjødet er for det første meget
korte, og for det andre ulignelig mot den tørrhet, det rike og vellystige
onde som ikke kunne få en dråpe vann å leske seg ved, se Lukas 16. Vi
vil vende om fra de vonde veier, vil be vår Gud og Frelser at Han ved sin Ånd
vil virke lengsel og tørst i oss etter livets vann, og med David lede oss til
de levende vann- strømmer. Visst må vi på grunn av vår syndesvakhet tåle at
Gud unndrar sin nåde eller sine gledesstrømmer fra oss, da hovmod og
sikkerhet ved det så lett vil innsnike seg. Men vi må da holde oss fast ved
Ham i troen og håpet av lyst til Hans Lov etter det innvortes mennesket og
holde vårt utvortes menneske eller sansene i tømme, så syndige begjæringer
ikke forviller oss bort fra Gud. Være tålmodige og bie etter Ham, Han skal
visselig hjelpe oss i sin behagelige tid, bare vi er trofaste og ber etter
Hans vilje. 3) Etter at Jesus hadde
kjærlig kallet på den samaritanske kvinne og åpenbart hennes skjulte synder,
så erkjenner hun Ham for en profet og spør Ham om det er rettest å tilbe på
Samaria berg, hvor hun og hennes trosbrødre tilbad, eller om det er rettere å
tilbe i Jerusalem. Til dette svarte Jesus: Kvinne, tro meg, at den time
kommer når I verken på dette berg eller i Jerusalem skal tilbe Faderen. I
tilber det I ikke vet, vi tilber det som vi vet, for saliggjørelsen er av
Jødene. Vel synes Jesus med disse siste ord å betegne at Jerusalem var et
rettere sted å tilbe i enn på det samaritanske berg, for på det andre sted
var Moses og Profetenes skrifter leste, og den utvortes gudsdyrkelse
vedlikeholdt. Derimot forførte Jeroboam de 10 Israels stammer til å ofre til
avgudene, se 1 Kong. 12. Disse er siden kalt Samaritaner. Men egentlig erklærte
vår Frelser at den tid skulle komme, når ingen av disse steder skulle
tilbedes på. Jerusalem ble og ødelagt noe over 40 år deretter. Kristi
etterfølgere var heller ikke bundet til noen viss tid eller sted, men hvor 2
eller 3 er samlet, især skulle vi tilbe Gud i vårt lønnkammer. Vi må beklage
at alt for mange henger ved utvortes tid og sted. Noen stoler på sin
kirkegang, men legger ikke Guds Ord på sitt hjerte. Andre eller vel enkelte
leser morgen og aftenbønn i en bok som kunne være høyst oppbyggelig og godt,
men da bønnen blir i ord og den utvortes sans, ja ofte enda så sanseløs, og
ingen samling og tanke med attrå om å få den nåde av Gud som de ord de hører
eller leser om, så er dette bevis nok, at disse ikke tilber Gud i ånd og
sannhet. Jeg vil ikke nevne de som aldri tilber Gud med munnen, men holder
det for en unyttig gjerning. At slike mennesker ikke søker Gud ved bønnen,
kommer av det at de trenger ikke, tror ikke heller Gud og Hans Ord. De
drikker av den gamle vin eller synder, Luk. 5. Derfor trenger de ikke den nye
vin. Men vi, medkalte, har følt og føler bønnens nødvendighet og nytte. Hva
hindrer oss fra å tilbe Gud i Ånd og sannhet, og om vi ber, hvorfor får vi
ikke? Å! Vi må inderlig klage, hindringene er mange. Den første årsak er, at
hemmelige synder har fått interesse over vårt hjerte, vi elsker noe i verden
eller oss selv og skapningene som ikke er i og av Gud, men etter vår egen
syndige begjær. Dette oppfyller sjelen slik at vi taper sansen for det
åndelige og trang til Guds nåde. For det andre, lunkenhet har sin opprinnelse av ledighet eller
likegyldighet og forsømmelse i å fremme Guds gjerning. Denne lunkenhet virker
en slags kjede på Guds Ord eller bønnen. For det tredje, så må ofte den sanne
bønn forenes med kamp mot jordiske sorger, unyttige tanker og mer. Så snart
vi nå er etterlatne i denne strid og ikke gjør vold på vårt hastige hjerte,
er det den mangfoldighet av fremmede tanker og sannselige adspredelser som
forvirrer oss fra å be eller kveler den trang etter Guds nåde, som kunne styrke
oss i troen til å be. Da tapes det gode. 4) Å tilbe Gud i Ånd og
sannhet som Jesus sier, Faderen søker etter slike som tilber Ham. Gud er en
Ånd, og de som tilber Ham, bør tilbe i Ånd og sannhet. At disse var den kjære
Gud behagelige, det er ingen tvil om, da Han søker etter slike tilbedere.
Akk, hvor kjært og lykksalig var det ikke altså, når vi verdig tilba Ham. Vi
må derfor la vår sjel stå åpen for å lære denne sanne tilbedelse. Ingen ber
noen inderlig eller av ganske hjerte uten han først tror den han ber kan
hjelpe seg. For det andre: På hva måte har Gud tilbudt oss hjelp? Vi kan se
og med forstanden fatte av alle skapte ting, at der er en allmektig, hellig
og rettferdig Gud til, som kan og vil hjelpe dem som søker Ham rett. Dette
lærer fremfor alt Hans Ord, betraktet med et enfoldig og åpent hjerte og sukk
i oss selv om å forstå dette og bøye oss villig under det. Da vil Guds Ånd på
en underfull måte, ved Jesu forhvervede nåde virke troen i alle de som mottar
Ham eller lengter etter denne nåde. Ved troen får vi og noen dråper av Livets
vann som Jesus talte med den før omtalte kvinne om, men siden overbeviste Han
henne om hennes synder. Så går det og de som begynner å sukke i seg selv og
ber til Gud om en rett opplysning, en sann levende tro og en forsikring eller
åndelig glede, men og da straks får kjenne hvor fordervet han er av synden.
Først da kommer bønnens Ånd til å ytre seg kraftig i vårt hjerte om syndenes
forlatelse, fremfor alt ber vi om å bli befridd fra syndens tjeneste og og
helliget til Guds ære. Her lærer vi hva det er å tilbe Faderen i Ånd og
sannhet, eller av vårt ganske hjerte. Først fordi vi forlater oss i troen
ganske på Ham, at Han kan og vil hjelpe oss. For det andre så er vår hele
sjels kraft antent til Gud, at Han vil gi oss hva Han ser tjener til
salighets gavn. Å! Hvilken nåde har den sjel som slik ber, at Hans navn må
helliges, Hans rike må komme til oss og Hans vilje skje av oss. Men kunne vi
spørre: kan vi slik be med vår sjel uten fremmede tanker, uten noen uren sans
når vi vil? Vår erfaring må svare nei til dette, og igjen spørre: hva er
årsaken? Svar: den kommer dels fra at vi må lære at vi ikke lever i eller av
oss selv, og ikke kan utrette noe godt uten Guds bistand. Så kan vi heller
ikke be uten Han gir oss nåde til det av sin Ånd. Han lærer oss å be inderlig
og på en velbehagelig måte for Gud som styrker vårt hjerte til å oppofre enda
vårt liv til Hans tjeneste. Men dels henger synden ved oss, som ofte kveler
den levende bønn. Det må vi ofte føle og beklage at vi ikke kan som vi ønsker
- det å tilbe Gud i Ånd og sannhet - i denne tilstand var det godt om vår
lengsel til å be kunne vekke opp sorg i vårt hjerte over vår ugudelighet, og
denne sorg da vekker opp sann attrå i oss med sukk etter bønnens Ånd. Altså
vil jeg til slutt minne dere om at den som vil ha livsens vann, han må sette
en sterk vakt om denne salige skatt. Han må ydmykt be og stadig våke samt
stride og motstå såvel de mindre som de større synder. Han må sukke, lenges
og sørge over at han ikke nok påkaller sin Gud, og lover og takker Ham for
den nådesmule han har mottatt, påkalle Herren om nåde til å bli fast i sitt
forsett og bestandig inntil enden.
Vår
Herre selv hjelpe oss til denne salige stand for Jesu Kristi skyld, Amen. Bredtvedt den 10. Nov. 1822.
Hans Nielsen Hauge.
.
|