«FRYKT  GUD» - kall og redning i endetiden.

 

                                         Fra boken «Patmos, da himmelen åpnet seg»

                                                        av M. Basilea Schlink.

 

«Jeg så en engel som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!» Joh. Åp. 14, 6-7.

           

I vår tid er dette ene spørsmålet viktig for oss: Ikke om jeg forstår Gud i Hans vrede, men om jeg består i den når Guds vredestid nå bryter løs over oss med stadig større styrke. I stedet for å spørre Gud: «Hvorfor dømmer Du så hardt? Burde vi spørre oss selv: Hvilke synder har jeg begått siden Guds vrede må komme ned over oss?» Nettopp nå i endetiden kaller Gud alle oss som tror på Ham til å frykte Ham og Hans vrede, det vil si å vedgå vår skyld overfor Ham og legge oss i støvet. Bare nedbøyde sjeler blir forskånet for Guds vrede. De vil bestå under Hans dom. Ikke noe annet vil kunne gi oss hjelp og beskyttelse mot dommen. Derfor er endetidens kall: «Hvem skulle ikke frykte deg, Herre ... for du alene er hellig.» Åp. 15,4. Å frykte Gud er kallet Gud retter til oss i dag.

           

Dette er også innholdet i budskapet fra engelen i Åpenbaringen 14 som er rettet til alle folkeslag i endetiden: «Frykt Gud, og gi ham ære!» Åp. 14,7. Dette budskapet blir kalt et Evangelium, det vil si et gledelig budskap, fordi gudsfrykt innebærer hjelp og redning fra Guds vrede. Derfor eksisterer det altså i denne Guds forferdelige vredes tidsalder et gledelig budskap, et nådetilbud for enhver som lever i ærefrykt for Gud og Hans bud. Dette må man se på bakgrunn av det faktum at endetidens mennesker jo er opprørske og mangler ærefrykt. Deres frekkhet overfor Gud overgår alt man tidligere har gjort. De behandler Ham ikke bare som om Han var en av dem, men de gjør Ham til en latterlig, ynkelig og foraktet person. Denne opprørsånd og mangel på ærefrykt oppflammer Guds brennende vrede over et slikt hovmod og en slik selvforherligelse. Hans vrede er fremfor alt rettet mot de mange gudsbespottelser. Blasfemi er den største av alle synder, for da forgriper man seg jo på Gud selv. Derfor vil den aller største dom ramme denne jord. Men på den annen side vil alle de som tar imot englenes budskap bli reddet fra Guds dom.

           

Kallet «Frykt Gud!» innebærer: Vend om fra all opprørstrang. Bøy dere i ærefrykt for Gud og legg dere med angerfulle og botferdige hjerter i støvet for Ham på grunn av deres synder. For opprør mot Gud er ofte en utbredt synd også blant oss troende. Men hos oss er det ofte kamuflert bak et fromt og hyklerisk ytre. Derfor er det meget verre enn det åpenlyse opprøret hos de ugudelige. De kristne rebellene spør: «Hvorfor må jeg lide dette? Hvorfor blir jeg ført på en så vanskelig vei? Hvorfor må jeg leve i denne grufulle, diabolske (djevelske) tid?  Jeg kan ikke forstå at Du skal være en kjærlig Gud og likevel dømme Dine menneskebarn så hardt. Hvem er Du, Gud?  Kaller Du Deg en nådig og barmhjertig Gud? Men nå straffer Du jo så hardt. Hvem er Du, Jesus? Har Du ikke sagt at Du er en Frelser som tilgir synd og ikke tilregner den? Men nå trekker Du oss jo til regnskap for den?»

           

Kjenner vi disse anfektelsene som jo for det meste er rent opprør mot Gud, en motstand mot Hans dom? Vi troende har også ofte opprørske tanker mot Gud ved at vi f. eks. sukker over Hans taushet og tilsynelatende maktesløshet til å straffe de onde og forhindre Satans fremmarsj og det moralske jordskred. Vi sukker over at Han ikke griper inn og utsletter terroristene og satanstjenerne. Derfor må Gud klage: Hvor finnes det ennå gudsfrykt hos mine menneskebarn når de våger å gå i rette med meg, den Allmektige? Ja, vi våger å gå i rette med Gud. Hvis Gud i sin store langmodighet og tålmodighet tier for å redde enda noen, er vi opprørske fordi Han ikke viser sin makt. Men når Gud så viser sin makt og griper inn for å forhindre at jorden blir et helvete og Han renser den ved sin dom av kjærlighet til sine menneskebarn, da bebreider vi Ham for ikke å være god og barmhjertig.

           

Men i dag kan vi i langt ringere grad enn før tillate oss å stille Gud et slikt hvorfor. Ellers blir også vi innhentet av Hans dom over verden som står for døren og uvegerlig også vil ramme de hovmodige og opprørske blant de troende. Derfor gjelder det at vi vender om. I stedet for å anklage Gud og beklage oss over at vi må oppleve en slik dom, burde vi klage over at vi som Guds skapninger påfører Ham slik smerte i dag. Vi burde bøye oss dypt. Gud tilbyr dem befrielse fra dommen som tar imot Jesu lidelsesfulle soningsdød. Men vi i vår generasjon avviser Hans kjærlige tilbud. Ja, vi forkaster Jesu kjærlighet som gikk i døden for oss. Men da kan vi ikke erfare at Jesu blod beskytter oss når dommen kommer.

           

Job som ikke hørte til Guds folk, gjorde bot fordi han hadde stilt Gud et «hvorfor» under de hardeste domsslagene. Men han kjente ikke Jesus som åpenbarte Guds kjærlighet for oss. Da Gud ledet ham på så usigelig lidelsesfulle veier, ville han menneskelig sett hatt rett til å spørre: «Hvordan skal jeg forstå Gud i dette?» Men da Gud åpenbarte seg for ham i sin allmakt som Skaper og Herre, slik vi forlengst kjenner Ham og Han sa til Job: «Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?» Job 38,2 og «Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham?  Du som laster Gud må svare på dette!» Da svarte Job Herren og sa: «Nei, jeg er for ringe, hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn» Job 39, 35-37 og «Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var meg for underlig og som jeg ikke skjønte. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske». Job 42, 3-6.

 

            I Guds vredes tidsalder som vi nå lever i, gjelder det derfor at vi også bøyer oss slik for Gud, bekjenner vår skyld, angrer og vender om fra vår opprørsånd til sann gudsfrykt. Ellers er vi fortapt. Hver gang opprørske tanker melder seg, er det i dag viktig at vi står dem imot med besluttsomhet - f.eks. ved å gjøre den følgende bekjennelse til vår og i gudsfrykt si:

            Guds vrede kommer fra Hans hellige, elskelige hjerte. Han vil rense, lutre sine barn og hjelpe dem slik at de kan bli frelst.

            Fordi Gud er god og fullkommen, kan Han ikke annet enn å gjøre godt mot sine menneskebarn, også når Han dømmer.

            Guds vrede ivrer med det ene mål for øye: å redde enda noen menneskesjeler.

Hans dom vil ikke bare hjelpe enkeltmennesker til rette, men den vil også rense jorden for ugjerningsmenn og bane vei for en fornyelse av verden.

            Guds vrede har sitt utspring i en uendelig smerte. Derfor klager Han så ofte i Det Gamle og Nye Testamente over at Guds folk ikke vil vende om.

            Hans vrede har sitt opphav i Hans kjærlighet til oss, for bare kjærlighet kan være fylt av smerte over at et kjært menneske styrter seg hodekulls i fordervelsen ved å synde vedvarende.

            Det faller den kjærlige Gud så tungt å dømme oss at Han overgav sin elskede, dyrebare Sønn i synderes og plageånders hender. Bare for å frelse oss lot Han Jesus som var uskyldig føres frem for retten.

            Guds kjærlighet til oss, sine menneskebarn, tar ikke slutt, selv om Han må dømme oss.

            Lykkelig det menneske som stoler på Guds uforståelige langmodighet og kjærlighet under Hans vredes dommer.

 

Ja, den som i dag lever i gudsfrykt og står for Guds hellighet, står for Ham som på grunn av vår synd har makt til å kaste oss i helvete, vil ha beskyttelse når Guds dom  snart vil fare ned som en storm - fryktinngytende og forferdelig. Han vil oppleve Gud som den hellige Dommer når Herren allerede før dommedag dømmer den antikristelige menighet, syndens Babel. Men personlig vil han erfare at Gud er en Far som er nådig mot sine barn som elsker Ham, stoler på Ham og bøyer seg under sine synder for Ham. De er «Guds barn» i ordets egentlige betydning, for de er ikke rebeller som spør «hvorfor». De er tvert imot gudfryktige og vil oppleve det profeten Nahum sier: «Herren er god, et vern på trengselens dag, og han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham.» Nah. 1,7. Ja, i sin kjærlighet lover Gud disse gudfryktige menneskene vern og beskyttelse mot dommen i endetiden:

           

«For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn. De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dag jeg gjør mitt verk (dagen da hans dom kommer). Og jeg vil være mild mot dem, likesom en  mann er mild mot sin sønn som tjener ham. Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 16-18.

           

Slik taler Gud som er kjærlighet og gjerne vil gi nåde, Han som det volder den dypeste smerte å måtte bli vred og straffe. Nå gjelder det vårt være eller ikke være, for Guds vredestid er kommet. «Hvem kjenner din vredes styrke og din harme?» Sal. 90, 11. Den som tror dette og i dag bøyer seg under Hans dom, vil erfare: Gud gir den ydmyke nåde og beskyttelse - det gir Han slike troende som frykter Ham. De vil bli stående for Gud når Han kommer for å dømme jorderiket, og Guds vrede går ned over menneskeheten som en ild. Men de som lever til det antikristelige riket begynner, vil på en særlig måte utfris fra Guds siste vredes dom som rammer menneskeheten ved Herrens gjenkomst. Før dette skjer, henter Jesus dem til seg i sin herlighet og rykker dem bort fra fordervelsen ved sin første gjenkomst. For dem som frykter og elsker Gud over alle ting, blir doms- og trengselstiden som de gjennomgår, til den største nådetid.