Paul Gerhardt

Levnetsbeskrivelse og Testamente.

Fra boken «Livsbilleder fra Sion.

 

Del. 1.

 

            Den Lutherske Kirke kan fremfor noe annet kirkesamfunn etter reformasjonen fremvise en rekke av ypperlige sangere, (Gud ville på denne måte anerkjenne og velsigne det verk Han utførte ved sin tjener Luther! Red anm.) men blant dem alle er uten tvil Paul Gerhardt  «Mestersangeren». Her er høyhet, majestet og kraft i uttrykket forenet med en fattelig og folkelig tone, kristendommens hovedsannheter uttalte med overbevisnings varme og inderlighet, forenet med den dypeste og inderligste følelse. Derfor hører hans salmer til de yndigste duftende blomster i våre salmebøker, og deres kraft er ikke avtatt, deres glans ikke falmet, om de enn i over halvannet århundrede (nå 350 år) har vært brukte i kirke og hus, av menighet og den enkelte. Jeg behøver bare å peke på salmer som: «Hvorledes skal jeg møte» eller «Er Gud for meg så trede», eller «O Hoved høyt forhånet», som egentlig er en oversettelse eller bearbeidet etter Bernhardt av Clairveaux’ salme og har tjent utallige til trøst og velsignelse i deres siste strid.

            Paul Gerhardt er født 1607, ble prest i 1651, og virket som det i 9 år i Berlin, inntil 1666, da han ble avsatt fra sitt embete og måtte gå i landflyktighet. Grunnen til det var, at hans Landsherre, den «store Kurfyrste», utstedet en forordning, som bød prestene på prekestolen å avholde seg fra all strid med de reformerte. Dette kunne jo i og for seg ikke synes å være så ille bestemmelse. Men her må merkes, at det var Kurfyrstens ønske å forene de to kirkesamfunn, og at han derfor ønsket å stoppe munnen på de Lutherske prester. Derfor følte de samvittighetsfulle prester med Gerhardt i spissen seg i sin samvittighet besværet over en slik bestemmelse og nektet å underskrive. Bare Gerhardt, som enda har det vitnesbyrd at han var en mild og fredsommelig mann, som ikke likte strid, holdt standhaftig ved sin begjæring og ble derfor avsatt. Hele byen kom i bevegelse over dette, man bad og bønnfalt Kurfyrsten om å få beholde sin elskede prest, og Kurfyrsten gav for så vidt etter, som han erklærte, at han hadde den tillit til Gerhardt at han ville holde seg etter denne befaling, selv om han ikke underskrev den. Men den samvittighetsfulle mann kunne ikke inngå på dette. Han foretrekk å forlate sitt embete og sitt fedreland. Under inderlig deltakelse og mange tårer forlot den elskelige hyrde sin menighet og dro ut, uviss om hvor han skulle vende seg hen. Det fortelles, at det var under denne sin vandring, da han ikke visste hvor hen han skulle ty, at han i en liten landsby tidlig en morgen i dyp sorg gikk ut i vertshusets hage og diktet den herlige salme: «Befal du dine veie» (Velt alle dine veie); da han deretter trøstet og glad går inn igjen til sin hustru og hadde forelest henne salmen, kom et bud og overbrakte ham et kall fra Sachsens Kurfyrste som prest i byen Lybben. Denne fortelling medfører likevel neppe sannhet; salmen er diktet før. (Det var nok salmen: «Jeg er en gjest på jorden» han fikk ved denne anledning, se nr. 359 i salmeboken. Red anm.)

            Også mange andre kors og trengsler møtte Gerhardt. Av sine 5 barn hadde han bare ett i live ved sin død; sin trofaste gudfryktige hustru mistet han da de tilmålte 36 år av Herren var til ende for henne, og selv led han åndelig og legemlig. Man så ofte, heter det, den trette olding vandre opp til Guds hus for der alene, for herrens alter å utøse sitt hjerte for Herren. Trett av kampen, mett av dager inngikk den tro tjener til sin Herres glede 7. Juni 1676. På sitt siste trøstet han seg med et vers han selv hadde diktet.

 

                                   Døden kan oss ikke døde, men den vel vores sjel

                                    river ut av møde, og fra verdens gråtedal

                                   gjør oss fri, vei og sti til Guds Frydesale.

 

Gerhardt fikk visselig erfare bønnhørelsen av den bønn han hadde bedt:

 

                                   Når jeg herfra skal vike, da vik du ei fra meg!

                                   Og når jeg ned skal stige i graven, vis meg deg!

                                   Trå frem, så snart mitt hjerte er klemt i dødens nød;

                                   forkort min angst og smerte for din den harde død.

 

                                   Vær du skjold og bue, når jeg min avskjed tar,

                                   la meg ditt Åsyn skue, som det på korset var!

                                   Jeg derved seier vinner i troen, som seg bør,

                                   deg til mitt hjerte binder: Vel den således dør:

 

            I kirken i Lybben ble det hengt opp et bilde av ham, malt i legems størrelse og med den underskrift: «En theolog, siktet i satans sold» (theologus in cribro Satanæ versatus) og et vers som ender slik:

            «Syng titt disse Salmer, o kristen, med lyst, så vil og Guds Ånd trenge inn i ditt bryst».

            Paul Gerhardt etterlot seg en sønn, denne som han omfattet med all en fars kjærlighet og ømhet, etterlot han følgende Testamente:

            Siden jeg nå har nådd mitt syttiende leveår og derfor har det glade håp at min kjære Gud om kort tid vil forløse meg fra denne onde verden og føre meg inn i et bedre liv enn jeg hittil har hatt på jorden, så takker jeg Ham først for all Hans godhet og trofasthet som Han fra mors liv av og inntil denne stund har bevist mot meg på legeme og sjel. Derfor ber jeg Ham av hele mitt hjerte, at Han, når min time kommer, vil skjenke meg en gledelig bortgang, ta min sjel i sine faderlige hender og beskjære mitt legeme en søt hvile i jorden inntil den kjære ytterste dag, da jeg med alle mine, som har vært før meg og måtte bli etter meg, igjen skal våkne opp og se min kjære Herre Jesus Kristus, på hvem jeg hittil har trodd uten å ha sett Ham ansikt til ansikt. Min eneste etterlatte sønn overlater jeg bare lite av de jordiske goder, men likevel et ærlig navn som han ikke behøver å skamme seg ved. Han vet, min sønn, at jeg fra hans spede barndom av har ofret ham til Herren, at han skal bli Hans hellige Ords tjener og predikant. Derved skal han forbli og ikke bry seg om det at han får bare få gode dager derunder, for da vet den kjære Gud råd og kan rikeligen erstatte den ytre trengsel med indre hjertens lyst og glede. 

            Den hellige teologi skal du studere i rene skoler og på uforfalskede universiteter. I ditt daglige liv søker du ikke slett selskap, men din Guds vilje og befaling. I særdeleshet:

1.   Gjør ikke ondt i det håp at det skal forbli skjult, for der er ikke noe så hemmelig at det ikke kommer for dagen.

2.   Vredes ikke utenfor ditt embete og kall. Merker du at verden har opphisset deg så ti ganske stille og si ikke et ord, før du har bedt for deg selv de ti bud og troens artikler.

3.   Skam deg ved kjødelige og syndige lyster, og når du engang kommer i den alder at du kan gifte deg, så gift deg med Guds samtykke og etter fromme, trofaste og forstandige menneskers råd.

4.   Gjør godt mot folk, om de enn ikke kan gjengjelde deg; for hva mennesker ikke kan gjengjelde det har Himmelens og jordens Skaper forlengst gjengjelt, da Han skapte deg, da Han skjenket deg sin kjære Sønn og da Han i den hellige dåp antok deg til sitt barn og arving.

5.   Fly gjerrighet som helvete, la deg nøye med hva du med ære og god samvittighet har ervervet, om det enn ikke er så mye. Men beskjærer den kjære Gud deg mer, så be Han at Han vil bevare deg fra det skjendige misbruk av de guddommelige goder.

          I en sum: Be flittig, studer noe ærlig, lev fredelig, tjen redelig, så vil du også engang dø villig og salig og skilles fra denne verden. Amen.

 

Forts. neste nr.