Rettferdiggjørelsen

Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak

Fra Chr. Scrivers Sjeleskatt

Del. 2.

Fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men ved Jesu Kristi tro, så trodde også vi på Jesus Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av Kristi tro og ikke av lovens gjerninger; for intet kjød skal bli rettferdiggjort av lovens gjerninger. Gal. 2, 16.

Denne frimodighet hadde apostelen dels fra guddommelig åpenbaring, siden han verken hadde mottatt eller lært det Evangelium han hadde preket av noen menneske, men ved Jesu Kristi åpenbarelse (Gal. 1, 12) - dels fra Det gamle Testamentets Skrifter, som han på grunn av Den Hellige Ånds opplysning nå forstod bedre enn før sin omvendelse og godt visste å føre seg til nytte i denne sak, så at han både med skriftspråk og eksempler kunne bevise at ingen var blitt rettferdig og salig uten ved troen - dels fra egen erfaring, da han ikke selv ved Guds blotte nåde og barmhjertighet var dratt til Jesu Kristi erkjennelse og på grunn av Ham hadde fått forlatelse for sine synder, men også under sine mangfoldige anfektelser og jevnlige kamper med satan hadde lært at ikke noe kan skaffe sjelen ro og fred uten troen på Jesus Kristus, i hvem vi alene bare finner rettferdighet, kraft, trøst, hjelp, liv og salighet.

Apostelen anvender også sitt utsagn på alle mennesker, i det han sier: Vi vet at mennesket (et hvert menneske, han være hvem han vil, - om han er jøde eller hedning, - hvor tilsynelatende god han enn er og samme om han har noe skinn av hellighet og gudsfrykt eller ikke, - enten han lever under eller utenfor Loven) ikke blir rettferdiggjort ved Lovens gjerninger, likesom han da også rett forut med klare ord tilføyer: intet kjød skal bli rettferdiggjort ved Lovens gjerninger, og på andre steder ennå klarere uttaler det samme, slik som i Rom. 3, 22 - 24: For der er ikke forskjell (mellom menneskene, - de må nå kalles jøde eller hedninger); for alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt ved hans nåde ved den forløsning som er i Kristus Jesus.

Likesom synden og fordømmelsen er kommet over alle mennesker, så at man blant dem alle ikke kan oppvise en eneste uten at han er besmittet med arvesynden og andre gjørlige synder, som springer ut av den, slik må Guds nåde og Jesu Kristi rettferdighet komme over alle, om de skulle bli renset fra sine synder, rettferdiggjorte og bevarte til Livet (Rom 5, 18), for at hver munn skal tilstoppes (og all ros tas fra menneskene, som etter fallet gjerne ville være noe og av naturen gjerne ville rose seg for Gud og mennesker) og hele verden skal være skyldig for Guds dom. (For at all verden for Gud skal erkjenne seg skyldig til den evige fordømmelse, bare sette sitt håp til Hans nåde og barmhjertighet og søke og finne denne hos den Nådestol som Han har fremstilt for dem, nemlig Jesus Kristus - Rom. 3, 19).

Fra rettferdiggjørelsen utelukker han ubetinget alle lovens gjerninger, det er: alle gjerninger som menneskenes barn beflitter seg på å gjøre i overensstemmelse med Loven; for ved Loven forstår han ikke bare de sermonialsk (gudstjenestelige) forskrifter, som handler om jødenes kirkeskikker, ofringer, vaskinger og renselser, men også de ti bud som man ellers pleier å kalle tukt og sædeloven. Disse gjerninger, selv om de enn gjøres med nok så stor iver og omhyggelighet, kunne likevel ikke skjenke menneskene den rettferdighet som gjelder for Gud. For at apostelen også taler om denne Lov og dens gjerninger, er klart på grunn av at han andre steder erklærer å handle om den Lov, som forbanner alle dem som ikke er fullkommen lydig mot den, fra denne forbannelse har Kristus frikjøpt oss, - den Lov, som syndens erkjennelse kommer av, som bare virker straff og som apostelen ikke vil avskaffe ved troen, men stadfeste, det er: gi sin rette anvendelse og opprettholde i Guds kirke (Gal. 3, 10 - 13; Rom. 3, 20; 4, 15; 3, 31). Uten tvil taler apostelen også om de gjenfødtes gjerninger, som de ved Guds nåde og Den Hellige Ånds kraft gjør etter sin omvendelse, for også disse er jo Lovens gjerninger, de skjer jo i overensstemmelse med Loven og dens forskrifter og går således inn under den alminnelige regel, at ikke noe kjød blir rettferdiggjort ved Lovens gjerninger. Klart er det også hva Skriften sier: Men den som ikke arbeider (for å fortjene), men dog tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, (ham) tilregnes hans tro til rettferdighet (Rom. 4, 5). Meningen er den at et gudfryktig menneske tilregnes rettferdigheten av Gud ikke for hva han gjør, ikke som den der er ivrig og flittig i gode gjerninger, eller ikke fordi han øver seg i gudfryktighet, men fordi han tror på Ham, som rettferdiggjør den ugudelige. Ja, i det han vil bli delaktig i den rettferdighet som gjelder for Gud, må han være som en der ingen gode gjerninger har og ikke vet av noen egen gudfryktighet å snakke om. Han må fremstille seg som en ugudelig for Guds Domstol, anse seg for en fordømt og fortapt synder og alene søke rettferdighet hos Gud og i Hans nåde på grunn av Jesus Kristus og troen på Ham. For likesom Kristus er kommet til verden for å kalle syndere og ikke rettferdige til omvendelse (Mat. 9, 13), slik rettferdiggjør også Gud de ugudelige og ikke dem, som søker sin trøst i seg selv og sin egen rettferdighet.

Dette stadfester apostelen med Davids ord og blir ved slik: På samme måte som også David sier, at saligheten alene tilhører det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerningenes medvirkning. (Luther har med god grunn gjengitt den greske tekst slik, for å uttrykke, at Den Hellige Ånds mening er, at der hos et rettferdiggjort menneske vel og må finnes gode gjerninger av dem og ikke bestå i dem, men alene i syndernes forlatelse osv.), i det han sier: Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult. Salig er den mann som Herren ikke vil tilregne synd (Rom. 4, 6 -8). Av dette ser en klart at heller ikke de gjenfødte er rettferdige på grunn av sine gjerninger, som de øver seg i , men på grunn av syndenes forlatelse som de får ved troen på Kristus. For også alle de hellige må i nådens tid be om sine synders forlatelse (Sal. 32, 6), vel vitende at for Gud er ingen uskyldig (2 Mos. 34, 7) - at all deres rettferdighet (som de også etter sin gjenfødelse legger vinn på ) er som et besmittet klede, (Es. 64, 5) - at om de hadde lyst til å stride med ham skulle de ikke svare ham ett til tusen (Job. 9, 3), - at når de har gjort alle ting som dem er befalte, så er de unyttige tjenere (Luk. 17, 10), og at de ikke har noe annet enn sine skrøpeligheter å rose seg av (2 Kor. 12, 5 - 9). Likevel, hvorfor så mye vidløftighet? Apostelen taler jo her om seg selv og Peter etter deres gjenfødelse og sier allikevel at de blir rettferdige ved troen på Jesus Kristus, det er: at heller ikke nå deres rettferdighet består i deres gjerninger, men kommer av troen. Det greske ord aoritus, som andre oversetter med: vi har trodd, har derfor Luther godt og riktig gjengitt med: vi tror, noe som ikke bare det greske språks måte tillater, men også alt det påfølgende som nødvendigvis kreves i teksten. For apostelen taler jo om en rettferdighet som han ikke bare i begynnelsen ble rettferdiggjort, men som han også hittil er blitt stående i og som han til sin siste ende akter å forlate seg på. Men denne rettferdighet tilskriver han ikke de gjerninger han har gjort eller ennå vil gjøre, men troen på Jesus Kristus. Han vet meget vel, at også den rettferdige må leve av sin tro og til sist dø i troen på den Herre Jesus og således rettferdiggjort vandre ut av verden. Så står det da fast og urokkelig at menneskenes gjerninger, av hva navn de nevnes med, ikke kan hjelpe eller bidra til deres rettferdiggjørelse for Gud. De følger vel med rettferdiggjørelsen, og den sanne tro er aldri uten gode gjerninger, men de er ingen medvirkende årsak til det, likesom heller ikke en eneste av Guds hellige noen sinne har kunnet eller villet berope seg på sine gjerninger for Gud, når han har skullet samhandle med Ham om sin rettferdighet og salighet.

Forts. n. nr.