Kristi
fødselsdag
Fra: Den Kristelige Lære Av Hans N. Hauge Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget. Og det var hyrder i den
samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se,
Herrens engel sto over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet
meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor
glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er
Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn
svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk
hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og
fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag! Luk. 2, 1 -14. Som
Paulus sier: At det er en stor gudfryktighetens hemmelighet som vi må bekjenne: Gud er
åpenbaret i kjød, er rettferdiggjort i ånd, sett av engler, prediket iblandt
hedninger, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1 Tim. 3, 16. Slik er det fordi at dette ikke kan
begripes av fornuften, eller den store verdens visdom og naturgave, for det naturlige menneske kan ikke fatte
de ting, som hører Guds Ånd til, for det er dem en dårlighet, 1 Kor. 2,
14. Likesom det var for Nikodemus, at han måtte fødes på ny før enn han kunne
se Guds Rike. Joh. 3, 3. For kjødet gagner ikke noe, det er Ånden som gjør
levende. De ord som jeg taler er liv og
Ånd, 6. K. 6. v. sier Jesus, Han
som da er Ordet som alle ting er gjort ved, og i dette er lys og liv, det
nemlig: Og Ordet ble kjød og bodde
iblandt oss. 1. K. 14. v. Herved
vil vi betrakte vårt Evangelium som melder om at Gud sendte sin Sønn, født av
en kvinne. Når det angår den utvortes fødsel, som evangelisten melder om dens
fattigdom, ringhet, vanskelighet med rom, at Livsens Fyrste, som var Gud og
mann, eide Himmel og Jord, måtte ta herberge i en stall. Han som hadde sendt
sin forbereder for å rydde vei kunne ja ha latt berede herberge i herlighet.
Nei, Johannes førte seg ringe, gikk i ørkenen blant de fattiges tall, og
siden han var så mye ringere i Ånden, at han ikke var verdig å løse opp Jesu
skoremmer, så forringet Kristus seg enda mer, så enhver skulle ta det som
eksempel, å forringe seg og forakte verdens herlighet. Ikke trakte etter det
høye, men holde seg til det ringe. Dette kunne det være mye å tale om. Men
enhver som vil kan forstå dette å tenke over og betrakte vårt Evangelium på
denne måte, de er eller blir overbevist av det beskrevne. Da det ikke ville
hjelpe om vi forringet oss aldri så mye utvortes, som mange har falt i denne
elendighet og stoler på den utvortes ringhet, avskiller seg fra mennesker,
eller fører et skinn av utvortes forakt for verden og derved vært åndelig
hovmodige. Han synes de da skulle være store Guds barn, likevel har gjort det
av et skinn som å vise for verden å legge merke til den utvortes renselse på
legemet, og glemme den innvortes renselse, enda den skulle komme først, Luk.
11, 39., så fulgte det andre siden. Vi
vil derfor betrakte den innvortes renselse, nye fødsel, i Ånd og sannhet å få
rense både det innvortes og utvortes, å bli vår Frelser lik, så Han kunne
ligge i vår krybbe eller hjerte, og der få herberge, at alle våre syndige
lyster, som før har vært til hvile for de urene ånder og huset dem, måtte nå
bli skikket til å huse Guds Sønns mor, at Jesus med sin guddommelige kraft
kunne drive ut fienden, dempe det strå eller kjødets lyster hvor satan har
hatt sin føde i. Vi kunne ved Den Hellige Ånds unnfangelse bli Jesu hellige
mor, så Han med Faderen i våre sjeler, kunne ved troen på Ordet bo i oss, så
vi holdt Hans Ord og ble i Hans kjærlighet, Joh. 14, 23, så Han som hadde den
guddommelige herlighet ville slik forringe seg selv, for å herliggjøre oss.
Dette store besluttede Guds Råd, som Herren Han hadde av evighet besluttet,
for verdens grunnvoll ble lagt. Ef. 1, 4. For da Han skapte våre første
foreldre i sitt bilde av jord og gav dem sjel, var denne første Adam da av
jorden jordisk, 1 Kor. 15, 44. Så selv om Gud skapte dem i sitt bilde med fri
vilje til å gjøre hva han ville, og gav ham makt over alle skapte ting, med forstand
til å regjere det som var på jorden. Så
var det likevel ingen guddommelig natur, forenet med guddommelige egenskaper
av guddommelig himmelsk kjærlighet, at Gud elsket dem som sine barn, og de
Ham som sin Far, for de var ikke av guddommelig art, men menneskelige, for de
var skapte av Gud, men ikke fødte av Ham, visste ikke hva ondt var og kjente
derfor ikke det gode de hadde i verden, enda mindre den herlighet i Himmelen.
For Gud kjente de ikke eller elsket som deres far, men tjente Ham som deres Herre.
Elsket Ham fordi de fikk deres opphold av Ham, eller tjente som tjenere for
lønn uten å ha noen del i godset. Nå hadde Gud utvalgt disse av skapningene
tidligere for å berede dem til noe høyere og herligere, som Jesus ba sin Far
om, at dem som Han hadde gitt Ham,
skulle bli hos Ham og se den herlighet, som var beredt dem, før verdens
grunnvoll ble lagt. Joh. 17, 24. Men
før de skulle komme dertil, skulle de stå prøve på sin fri vilje om budet, om
ikke å ta av kunnskapens tre på godt og ondt, og da Han vel så deres fall på
forhånd, så tillot Han det likevel, uten behag i det. For deres vilje var
fri, og Han ville prøve deres lydighet, samt at de skulle lære den onde
straff, som de pådrog seg og hadde fortjent av deres Herre, dersom de
overtrådte. Nå ville Han derved bevise sitt dobbelte gode, som nå fallet var
stort ved Adam, så er og oppreisningen større og mye mer ved Jesus Kristus.
Rom. 5, 5. For de falt bare fra den jordiske herlighet, som de ellers ikke
var eiere av, men bare husholdere, og nå skulle de, som mottar Ham, for alle
ting være Hans arvinger til det evige liv. Lot Ham unnfanges av Den Hellige
Ånd i et menneske og fødes av kjød, at Gud er blitt mann, og påtatt seg vårt
kjød og blod, likevel uten synd. For Han er rettferdiggjort i Ånd, og således
preket i verden. Hvorfor
denne tro prekes, som fornuften ikke kan begripe, blir mest foraktet og
forargeligst av verdens fornuftige, eller krenket av dem, da de vil frem med
deres egen visdoms storhet, og begripe det som de blir åndelig blinde over. Dette
troes av hedningene eller dem som føler sin blindhet, kjenner sin udyktighet
selv til så høy en gjerning, faller ned og ber Gud ydmyke seg, tror Ham og
Hans nådes Ord. Den Herre Jesus gjør da den blinde seende, Joh. 9, 39, og i
tillegg levende, å få makt til å bli Hans barn og bli født av Ham. 1. K. 12.
v., for ettersom Han nå har påtatt seg vårt kjød og blod, og blitt oss lik og
funnet i skikkelse som et menneske og likevel var i sin hellige guddommelige
natur. Så skulle vi legge vinn på å bli Ham lik, siden Hans guddommelige
kraft, som hører til livet, og gudfryktighet er oss skjenket, på grunn av
Hans kunnskap som kalte oss til herlighet og dyd, ved hvilke de største og dyrebareste forjettelser er gitt oss, for
at I ved dem skulle bli delaktige i guddommelig natur, når I flyr bort fra
fordervelsen i verden på grunn av begjæret. 2. Pet. 1, 3 - 4. Disse
Peters ord, så vel som de etterfølgende vers er å legge på hjertet, for å
stadfeste vårt kall og utvelgelse til Guds barns herlige frihet, at vi nå kunne
bli iførte den guddommelige natur, smake Guds kjærlighet, og bli Hans lydige
barn, som elsker Herren oppriktig og i sannhet, så elsker Han oss igjen, at
når Han har gitt oss Sønnen så har vi alle ting med Ham, når vi er gjenfødte
og avlet av Hans Ord, som lever og blir evinnelig. Det er da i vår makt, om
vi vil la vår vilje, sinn og begjærlighet, lyst og kjærlighet, dras fra
verden og fly dens fordervelige lyster.
Å! Se likevel på dem og tenk de forgår, og dens herlighet er ikke noe
imot det evige som består. Skulle vi da ikke forlate den menneskelige og
timelige herlighet, når vi kunne få det guddommelige og evige igjen? Å! La
oss holde vakt over vårt jordiske sinn, lyst og begjærlighet som tro hyrder,
enda i nattens mørke, at ikke fienden skulle få lokke eller stjele fra oss
det himmelske. For dersom vi gir vel akt på Guds Ord og bøyer oss med ydmyke
bønner til Gud da skulle vi og føle Herrens klarhet skinne om oss, men da
frykter vi visst, som hyrdene gjorde, så lenge vi har urene hjerter, og vi
ser den store herlighet, Guds renhet og hellighet, denne som vi ikke kan
komme til uten å bli helliggjorte, og da vil Guds sendebud eller engler
trøste og forkynne at oss er en Frelser født som skal løse oss fra all
urettferdighet. Vil vi nå tro Ham og forlate denne verdens ære, og ingen
glede eller fred ha i noen syndig lyst, så skal vi bli iblant de store
hærskarers mangfoldighet! Da skulle Guds kjærlighet prises av oss i evig
åndelig glede her og hisset. Amen. Bønn Allvise Gud! Du som av ditt besluttede råd har tenkt på miskunnhet, å bevise din kjærlighet mot det menneskelige kjønn, denne din store hemmelighet åpenbarer du ved din Ånd, Ord og tjenere, for alle de enfoldige og ydmyke, dem gir du visdom og kraft, opplyser de blinde som søker deg. Akk! Dra du våre hjerter, så vi kunne føle vår blindhet og søke deg, du Lysenes Fader, lære å kjenne deg og din utsendte Sønn, Jesus Kristus. La din Ånd forklare oss dine dyrebare sannheter, kalle oss til hellighet og dyd, så vi måtte fly verdens forkrenkelighet, da vil du føre oss i din guddommelige herlighet. Hjelp og styrk oss til det ved din kjære Sønn Jesus Kristi fødsel, at Han kunne avles i våre sjeler, så vi kunne ære og prise deg evinnelig. Amen. |