Og det skjedde i de dager

Luk. 2, 1 - 14.

Julepreken

Av Arthur Fjellheim fra Haugianeren 1963

En perle der forjettes, så nøye letes opp,

den blanke demant settes, i gylden krones topp.

Man kaster ei en drue blant tørre grener ned,

skal jeg min Gud da skue, i sådan usselhet.

Vender vi våre øyner mot dagens episteltekst hentet fra Hebreerbrevet 1., leser vi følgende: «Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har Han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen ...»

Ut fra disse talende ord, og ved å la vårt blikk - vårt indre blikk - hvile i profetens Hellige bok, kan vi se at alle prester, profeter og profetinner, ja alle sanne troende i den gamle pakts tid hadde en hjertelig lengsel etter å oppleve Herrens fødselsdag. I de Hellige skrifter kunne de lese om denne Guds store forjettelse til både jøder og hedninger, en stor glede som skulle vederfares alt folket. Etter forjettelsens perle kunne de i fryd og hjertens enfold lete i de av Gud Herren gitte skjønne forbilleder, i Hans taler og åpenbaringer, ja, ved drømmer og syner.

La oss som lever i dag og som også leter etter den samme perle, gå tilbake til den brennende tornebusk - som ikke kunne oppbrennes , til patriarken Jakobs drøm om himmelstigen, til Herrens tabernakel med vitnesbyrdets ark, nådestolen, skuebrødsbordet, brennofferalteret og se om ikke julens og Evangeliets perle skjuler seg deri?

Ja - hva skal vi mer si? Bør vi ikke i sannhet si at Jesu ord til Emmaus-vandrerne gjelder mer oss og vår tid enn disses når Han sier: «I dårer og senhjertede til å tro alt det som profetene har talt.» Luk. 24, 25. Ja, hvem trodde det budskap han hørte og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?

«Se der skal komme en gjenløser for Sion, og for dem som omvender seg fra overtredelser i Jakob, sier Herren. Es. 59, 20.

Jeg uverdige, løsrevne tråd på profetens kappe kjenner lyst til å utbryte sammen med Esaias. «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. Thi Han har iført meg frelsens kledebon, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg likesom brudgommen der setter på seg en hue - prektig som prestens - og likesom bruden der pryder seg med sine smykker ... Es. 61, 10.

Kjære medforløste - er det ikke usigelig stort for en aldeles uverdig synder å få lov til å stanse der foran den fattige krybbe, ja, i troen kunne likesom forsøke å beskue den umåtelige rikdoms skatt og perle som liggere svøpt i dens usle strå.

Det står skrevet at det var ikke rum for Ham i herberget, men er det rom for Ham i våre hjertes herberge? Er mitt hjerte - og ditt hjerte - en krybbe der Han i troens kluter og svøp kan hvile som MIN perle og edelsten? Da er Han blitt din troes «rare klenodie» og du kjenner en salig sorg over krybbens høy og strå. Utbryte vil du da med Salomo: «Sort er jeg, dog yndig . . . se ikke på meg at jeg er så sort, at solen har brent meg ... Høys. 1, 5 - 6.

Eder er i dag en Frelser født . . . Åndelig må Han fødes skal englenes glade budskap bli verdifullt for meg. Det må bli en Guds nådefødsel - en gave fra Gud. Ikke en nåde kjøpt i den syngende lyds billigsalg, men en dyrebar nåde født i smerte og bot.

La hyrdenes nattevakt over sin hjord være vårt eksempel til en Åndelig og rett etterfølgelse av Kristus. Alle er vi hyrder. Alle har vi en hjord som er oss betrodd, alle har vi vår nattevakt.

I stille stunder, helst under korsets smerte - i bønn for hjorden, vil Herrens klarhet lyse også for våre hjerter. Når Ordets lys splitter vårt hjertes mørke - forferdes også vi.

Men Gud som kjenner hjertene, og best vet hvor mye vi kan tåle, lengter etter å kunne si til alle betrengte og nådehungrige:

«Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad.»

Brødre og søstre - skjer dette, synger vi av hjertet glade med Brorson:

Bort verdens juleglede, av hvert hus og sinn

Hver følge nå og trede, til barnet Jesus inn

Bort syndig lekestue - vi vil i stallen gå

I Betlehem å skue, vår Jesu hvilevrå.

«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennesker Hans velbehag.»

Amen.