Et tegn som blir motsagt

Søndag etter Jul. Luk. 2, 33 - 40

Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til et tegn som blir motsagt; - men et sverd skal også gå gjennom din egen sjel, - forat mange hjertes tanker skal bli åpenbaret. Og det var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Assers stamme; hun var kommet langt opp i årene, hadde levd syv år med sin mann etter sin jomfrutid, og siden som enke inntil sitt fire og åttiende år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønn, natt og dag. Og hun trådte til i samme stund og priste Herren, og talte om ham til alle som ventet forløsning i Jerusalem. Og da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret. Men det lille barn vokste og ble sterk i ånden, full av visdom og Guds nåde var over ham.

Vi skal igjen minnes dette under at Gud ble menneske! At den «velsignede» jomfru Maria, som hadde «funnet nåde hos Gud», skulle føde Guds levende Sønn, Jesus Kristus, til vår arme syndens jord som lå under Guds forbannelse! Her får vi malt Guds brennende kjærlighet til sin skapning for våre øyner. Men Han ble ikke bare født til jord ved at Den Hellige Ånd avlet Ham i en jomfrus liv, men på denne dag som teksten taler om så blir Han også båret til Tempelet for å bli omskåret på den åttende dag, det vil si Han gikk frivillig inn under Moseloven, som jøde, som Guds Sønn, som vår stedfortreder. Det var Loven Han skulle oppfylle, for det som var umulig for loven, idet den var kraftesløs på grunn av kjødet, (det gjorde) Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og til et syndoffer, og fordømte synden i (vårt) kjød; for at lovens rettskrav skulle bli oppfylt i oss, som ikke vandret etter kjødet men etter Ånden. Rom. 8, 3 - 4.

Men det er to ting som særmerker denne tekst: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til et tegn som blir motsagt. Ingen kan vel beskylde Frelseren for at Han er årsaken til deres fall! Likevel så er vår dyrebare Frelser og Forløser nettopp denne anstøtsstein som de gjenstridige støter an mot og deres harde, ubøyelige hjerter fører dem til fall, men de ydmyke som bekjenner sin synd og gir rom for Guds nådekall til omvendelse, de finner den stein som bygningsmennene forkastet, Mat. 21, 42, som sin frelses klippe og hovedhjørnetein, 1 Kor. 11, 6, ja, den hvite stein, Åp. 2, 17, som gir ham et nytt navn skrevet i Livsens Bok.

Men Kristus er et tegn som blir motsagt. Dette er en sannhet som trer klarere og klarere fram etter som vår tid stunder mot enden. Var det bare verden som motsier det, så kunne en vel si at dette var i sin naturlige orden siden kjødet ikke kjenner de åndelige ting, men bare de kjødelige, Rom. 8, 5, for det som er født av kjød er kjød, Joh. 3, 6, og det som er født av ånd er ånd. Men, akk, vi må vel med største rett kunne si at størstedelen av kristenheten og de åndelige lærere er kjødelige og bare kjenner Kristus etter kjødet og ikke etter Ånden, ja en del er enda så frekke at de også motsier Hans kjødspåtagelse, og mener at Josef er Hans far og ikke Gud! De nekter altså at Den Hellige Ånd avlet Ham. Det å nekte Ånden er en alvorlig sak, som setter en utenfor Guds rike og inn i satans rike. Men like så alvorlig er det å forfalske den saliggjørende orden, sette rettferdiggjørelsen foran troen og den nye fødsel. For her bedrar de sjelene med salighets håp inntil de havner i helvete som Pontoppidan så alvorlig formaner i «Sannhet til Gudfryktighet» sp. 176.

Det er jo grusomt at størstedelen av kristenheten styrter seg i fortapelse ved forsettelig vranglære, der de gjør Jesus Kristus til en løgner, og sin egen og djevelens lære til «sannhet»! Her har kampen stått siden Jesus Kristus selv vandret her på denne jord, alle Hans sanne vitner har hatt denne kamp og det har hele tiden gått på den saliggjørende orden om enn i forskjellige utgaver og variasjoner og det har alltid gått på dette å finne en annen vei til frelse en den Kristus selv har lært oss og befalt oss å gå. Synes i den sammenheng at det var talende å se bilde av en mann som bar et kors, men han hadde satt hjul under korset for å lette byrden. Slike «hjulmontører» fins det mange av i vår tid. Trill utenom! Det er ikke så alvorlig ment! Gud kan da ikke mene det slik? Det kan da ikke være så farlig om jeg fusker litt? Lyver litt! Jukser litt! Banner litt! Horer litt! Bedrar litt! Osv---. Gud tåler ikke synd, kjære venn! Vandre i sannhet sier Frelseren! Så skal sannheten, Jesus, frigjøre deg! Kol. 2, 6; Joh. 8, 32. For mange vandrer, som jeg ofte har sagt eder og nå endog med tårer sier at de er fiender av Kristi kors. Fil. 3, 18. Dette enda Jesus Kristus sier: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og ta sitt kors og følge meg. Mat. 16, 24.

Det er her det svikter så totalt, de vil ikke fornekte seg selv, og det vet du og jeg at kjødet er av den art at det ikke vil fornekte seg selv, men mye heller kreve sin rett! Derfor må en daglig leve i en sann omvendelse bot og bedring, så at en vandrer i ånden og ikke i kjød. Men den nyevangelistiske åndsmakt har så lenge drevet sin åndelige nedpruting og sitt «du skal slippe evangelium», at sjelene er blitt runde som elveslipt stein! Bygg en mur med denne stein uten sement i sanden og du vil få en «herlig» røys! Ja, slik er mange menigheter i dag, deres åndelige murer ligger nede, læren og ulven «flyter» fritt over muren for den er gått i oppløsning, skyllregnet tok sanden som var uten bindemiddel og steinene rullet om hverandre uten mål og mening. Det var ikke Herrens byggverk! Når Kristus blir motsagt, svarer Herren med å gi dem over til et sinn som intet duger, Rom. 1, 28, så deres råttenskap blir så stor at de enfoldige tar anstøt og redder sine sjeler fra å bli forført av disse ugudelige. Vokt deg derfor kjære bror og søster for vranglæren, det kan bli en alvorlig anklage mot deg på dommens dag om du går og hører på dem som fører falsk lære uten selv å advare dem! Amen.

Så ønsker jeg enhver av dere, som ved en levende tro har tatt sin tilflukt til Herren, en velsignet Julehøytid og et fredfullt Nyttår.

Trygve E. Gjerde.