Et kristenmenneskes frihet

Av Dr. Martin Luther

Denne bok sendte Luther sammen med sitt brev av 6. Sep. 1520, til pave Leo den 10. Han avslutter brevet til Paven slik: «Jeg har kanskje ikke skam i meg, siden jeg kan bli holdt for en som vil lære så stor og høy en herre som enhver jo skal la seg lære av, og som noen av dine giftige smigrere setter opp som en av hvem alle konger og dommertroner skal få sin dom. Men heri følger jeg St. Bernhard i hans bok til pave Eugenius, som alle paver rettelig skulle kunne utannatt. Jeg gjør det ingenlunde i den mening å lære deg, men bare av trofast omsorg og plikt, den som tvinger enhver til også å ha omhu for vår neste i de ting som likevel er sikre, og som ikke tillater oss å akte på høy eller lav verdighet når den riktig med flid våker over nestens ve og vel. Fordi jeg da vet hvorledes din hellighet ferdes og tumles om i Rom, det vil si på det opprørte hav, blant utallige farer som raser overalt, og lever og virker i en slik nød at du også vel har behov av selv den aller ringeste kristens hjelp, derfor har jeg ikke holdt det for upassende å glemme Din Majestet så lenge til jeg får utrette min borgerlige kjærlighetsplikt. Jeg kan ikke smigre i en så alvorlig, farlig sak, hvor der nok vil finnes dem som skjønner hvorledes jeg er din venn og deg mer enn underjiven, om enn noen vil skjønne det.

Til slutt, for at jeg ikke skal komme tomhendt for Din Hellighet, så bringer jeg med meg en liten bok, som er gitt ut under ditt navn, som et godt ønske om og en innledning til fred og i godt håp om at Din Hellighet av den kan kjenne hva det er for forretninger jeg gjerne ville og også med utbytte kunne gi meg av med, hvis det var meg mulig for dine ukristelige smigrere. Det er en liten bok når man ser på papiret; men allikevel inneholder den en hel sammenfatning av et kristelig liv, når man skjønner meningen av den. Jeg er fattig og har ikke noe annet å vise min tjeneste med. Men så er det heller ikke annet enn de åndelige goder du trenger å styrkes med. Dermed befaler jeg meg til Din Hellighet, hvem Jesus Kristus evig bevare. Amen.

Wittenberg den 6te september 1520

ET KRISTENMENNESKETS FRIHET

Den sindige og vise herr Heronimus Mühlpfort, byfogd i Zwickau, min særdeles velvillige ven og skytsherre, byder jeg, Augustinermunken Doktor Martin Luther, min villige tjeneste og alt godt.

Omtenksomme, vise herre og velvillige venn! Den verdige magister Johan Egran (sogneprest i hovedkirken Zwickau, St. Mariakirken, sluttet seg tidlig til reformasjonen. Red. anm.), Eders høyt ærede sogneprest, har for meg rost mye den kjærlighet og lyst som I har til den Hellige Skrift, som I også ivrig bekjenner og ikke unnlater å rose for menneskene. Han ønsker derfor å gjøre meg kjent med Eder, og det lot jeg meg med største letthet villig og med glede overtale til. For det er meg en særlig glede å høre hvorledes den guddommelige sannhet blir elsket, den som dessverre så mange, og mest de som gjør seg til av sin rett til det, med all makt og list setter seg imot. Skjønt - så må det jo være, at mot Kristus, Han som er satt til forargelse og til et tegn som må motsies, må mange slå seg og falle og reise seg igjen. Derfor har jeg, for å begynne vårt kjennskap og vennskap, villet tilegne Eder denne lille avhandling og preken på tysk, som jeg på latin har tilegnet paven for at ingen - det håper jeg - kan tillegge meg noen daddelverdig grunn til det jeg har lært og skrevet om pavedømmet. Hermed befaler jeg meg til Eder, og alle sammen til Guds nåde. Amen.

Wittenberg i 1520

Cum gratia dei

Jesus!

For det første. For at vi kan få grundig greie på hva et kristenmenneske er og hvordan det har seg med den frihet som Kristus har skaffet og gitt ham, det som St. Paulus skriver så mye om, vil jeg sette frem disse to setninger:

Et kristenmenneske er en fri herre over alle ting og ingen undergitt.

Et kristenmenneske er en tjenesteskyldig trell i alle ting og hver mann undergitt.

Disse to setninger finnes klart hos St. Paulus i 1 Kor. 9, 19: Jeg er fri i alle ting, og jeg har gjort meg til trell for enhver. Likeså i Rom. 13, 8: Bli ingen noe skyldige uten å elske hverandre. Men kjærligheten, den er tjenesteskyldig og undergitt det den har kjært. Slik også om Kristus i Galaterbrevet 4, 4: Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne og underkastet loven.

For det andre. For å fatte disse to motstridende ord om friheten og tjeneste-skyldigheten må vi minnes at ethvert kristenmenneske har to slags natur: en åndelig og en legemlig. Etter sin sjelelige art kalles han et åndelig, et nytt, et innvortes menneske, etter sitt kjød og blod kalles han et legemlig, et gammelt og et utvortes menneske. På grunn av denne forskjell er det at der i Skriften finnes utsagn om ham, som likefrem står imot hverandre, slik som jeg nettopp sa om friheten og tjenesteskyldigheten.

For det tredje. Tar vi så for oss det innvortes, åndelige menneske for å se hva der hører til for at det kan være og kalles et fromt, fritt kristenmenneske, så er det klart at ingen utvortes ting verken kan gjøre ham fri eller from, hva den så enn kan kalles. For hans fromhet og frihet er, like så lite som hans ondskap eller bundethet, verken legemlig eller utvortes. Hva gagner det sjelen at kroppen er uten bånd, sterk og frisk, at den spiser og drikker og lever som den vil? På den andre side: hva skader det sjelen at kroppen er bunden, syk og skrøpelig, at den sulter og tørster og må tåle det den ikke har lyst til? Ingen av disse ting når inn til sjelen eller er i stand til å gjøre den fri eller bunden, from eller ond.

For det fjerde. Det gagner således ikke sjelen noe om kroppen tar på seg hellige klær, som prestene og de geistlige gjør, heller ikke om den er i kirke eller på hellige steder eller om den omgås med hellige ting. Heller ikke om den på legemlig vis ber, faster, gjør valfarter og alle de gode gjerninger, som i evighet gjøres kan ved og i legemet. Det må enda være noe ganske annet som kan bringe og gi sjelen fromhet og frihet. For alle disse ovenfor nevnte ting og gjerninger og handlemåter kan i og for seg også et ondt menneske, en hykler og en skinnhellig ha og øve. Heller ikke blir der ved den slags vesen noe annet slags folk enn bare hyklere.

På den andre side skader det ikke sjelen noe om kroppen går med uhelgede klær og er på uhelgede steder, om den ikke spiser og drikker og gjør valfarter og ber og om den unnlater alle de gjerninger som de ovenfor nevnte hyklere gjør.

For det femte har sjelen verken i himmelen eller på jorden noen annen ting som den kan leve og være fri, from og kristen ved enn det hellige Evangelium, Guds Ord, som Kristus har forkynt. Som Han selv sier, Joh. 11, 25: Jeg er livet og oppstandelsen, den som tror på meg lever evig. Likeså 14, 6: Jeg er veien, sannheten og livet. Likeså Mat. 4, 4: Mennesket lever ikke bare av brød, men av alle de ord som går ut av Guds munn. Vi kan altså være forvisset om at sjelen kan unnvære alle ting unntagen Guds Ord, og uten Guds Ord har den ikke gagn av noen ting. Men hvor den har Ordet, der trenger den heller ikke noen annen ting mer, men i Ordet har den nok: mat, glede, fred, lys, kunnskap, rettferdighet, sannhet, visdom, frihet og overflødig av alt godt. Slik leser vi i Salmenes bok, især i den 119de salme, at profeten ikke roper etter noe annet enn Guds Ord. Og i Skriften holdes det for den aller største nød og den verste Guds harme, når han tar sitt Ord fra menneskene. Og omvendt ingen større nåde enn den når Han sender ut sitt Ord, som det står i Salme 107, 20: Han sendte ut sitt ord, og med det har han hjulpet dem. Kristus er ikke kommet i noe annet ærende enn for å forkynne Guds Ord. Alle apostler, bisper, prester og hele den geistlige stand er også kalt og innsatt alene for Ordets skyld, om det enn nå dessverre går annerledes til.

Forts. n. nr.