Magister Filip Melanchthon’sLevnetsbeskrivelseFra boken «Den Lutherske
Kirkes Reformatorer» av J. Belsheim. Del 1 Filip
Melanchthon var født den 16. Februar 1497 i Bretten i Pfalz. Hans far, som
var våpensmed av håndverk, het Georg Schwarzerd og hans mor Barbara, født
Reuter. Begge hans foreldre roses for at de arbeidet trofast og flittig i
sitt utvortes kall og var av strenge og rene seder. Et ordspråklig vers som
fru Barbara ofte førte i munnen, gir til kjenne, at hun må ha vært en klok og
sparsommelig hustru. Det
lyder slik: Hvem mer
vil fortære, enn ham
hans jord kan bære, han må
til sist forødes, måskje i
galgen dødes. Foreldrene
hadde fem barn, to sønner og tre døtre. Av disse var Filip den eldste. I sin
morfars hus ble Filip oppdratt og mottok her av en huslærer, Georg Simler, sin første undervisning.
Hans fortrinnelige gaver røpet seg tidlig. Han lærte fort, husket godt det
han hadde lært, og kunne også tydelig gjengi det lærte. Men i hans ellevte
år, 1507, døde hans oppdrager, nemlig hans bestefar, og noen dager senere
hans far Georg. Det siste han husket på da døden nærmet seg sa han til Filip:
«I det jeg nå må dø, ønsker jeg, at mine barn blir lemmer av kirken, at de må
være enige med kirken, og at de må få kunnskap om Gud, endelig, at de også må
bli evig salige.» Etter farens død kom Filip inn på den tids berømte skole i
Pforzheim, hvor han i huset hos en slektning, en søster av den berømte
Reuchelin, fikk sitt utkomme. Etter
at han hadde lagt et godt grunnlag til de verdslige vitenskaper, drog han i
sitt trettende år til universitetet i Heidelberg, og to år deretter ble han
som femtenårs ungdom allerede
Baccalaureus, det vil si, han fikk en verdighetsgrad, som utdeles på
høyskolene. Disse merkverdige fremskritt hos ungdommen gir visselig
vitnesbyrd om en særegen tidelig begavelse, men også om en utrettelig
jernflid. I dette kan han fremstilles som et mønsterverdig eksempel for alle
ungdommer på de høye skoler. For hvem som vil lære noe, må ikke sky noen møye
eller spare noen flid. Der faller ingen mester ned fra himmelen. Når
mennesket kommer til verden, er det både på legeme og sjel et svakt,
skrøpelig, uvitende og uforstandig småbarn som trenger til hjelp. I denne
tilstand er det ennå ikke, hva han etter sin skapers bestemmelse først skal bli. Den allvise Gud har utrustet det
med mange slags gaver, men disse er ennå uutviklet og ligger i svøpet og
slumrer. Men de er skikket til å
utvikles, derfor skulle de vekkes, opplives og utvikles. Skjer ikke det, så går det med det som med skatten som
er skjult i jordens dyp, som aldri vil komme frem i dagens lys dersom den
ikke graves opp. Men blir gaver som er nedlagt av Gud utvortes fra, i
ungdommen på en rett og tidsnok i vakte og oppmuntret, og vekker opp et
menneske selv med møye og flid, og om det er en kristen, også med bønn, disse
gaver, som slumrer hos det, så kan der, i forhold til gavenes mål i Guds
hånd, bli et brukbart redskap av det, slik som Melanchthons eksempel lærer
oss. Fra
hjemmet av var Melanchthon from, veloppdragen og av et barnlig, enfoldig
sinn. Allerede tidlig var han blitt ledet til visdommens kilde, til Guds Ord,
og det visstnok ved den ovenfor omtalte berømte lærer, Johan Reuchlin. Denne
var det også, som, etter hva der på denne tid var skikk med lærdes
familienavn, oversatte navnet Schwarzerd, eller Schwarz-Erd (Sort jord), som
de gamle skrev, til det greske Melanchthon. Reuchlin hørte til de få under
pavedømme, som erkjente kirkens grunnfordervelse, krevde en reformasjon og
søkte også på deres vis alvorlig å etterstrebe en slik. Så var da også
Melanchthon, som hadde satt seg Reuchlin som forbilde, ved denne blitt ledet
inn i den førreformatoriske retning. Men også Reuchlin og andre likesinnede
med ham brakte det ikke videre med deres reformatoriske strev enn at de
visstnok gav tilkjenne sin gode vilje, men i tillegg også viste sin
utilstrekkelighet til å oppnå noen reformasjon, som kunne gjenføde kirken fra
grunnen av. Melanchthon
ville så visst heller ikke brakt det videre dersom han ikke hadde vært stilt
ved siden av en annen mann som var kalt av Gud som et besynderlig tildannet
redskap til å foreta en reformasjon, og hvis ros og lov skal vedvare til den
ytterste dag. Visstnok var Melanchthons ros som lærd allerede tidlig svært
stor, men overlatt til seg selv, uten fast støtte, ville han aldri ha blitt
det for den reformatoriske kirke som han er blitt, uten Luthers faste støtte. Men Gud føyde det etter sin ubegripelige
visdom slik at han vart stilt ved siden av Luther. År 1518 ble Melanchthon
som 21 år gammel mann etter forslag fra Reuchlin kalt til universitetet i
Wittenberg som professor i gresk. Allerede hans ungdommelige alder og av det
betydelige embete som her ble betrodd ham, kan vi slutte, at han ble ansett for
å være et oppgående lys. Den berømte Erasmus fra Rotterdam hadde skrevet om
ham allerede to år tidligere: «Hjelp Gud, hvilket håp vekker ikke denne
ungdom, ja nesten ennå gutt, Melanchthon, om seg, å aktes for like lærd i
gresk og i latin! Hvilken skarpsindighet, hvilken renhet og eleganse i
språket! Hvilken kunnskap i de mest skjulte ting! Hvilken omfattende
belesthet, hvilken edel, ja, likefrem kongelig finhet!» Også
Luther erkjente straks, hvilke herlige gaver Melanchthon var utrustet med, og
takket Gud for det dyktige redskap som han hadde gitt ham. Merkverdige er de
ord som Reuchlin skrev til Melanchthon, da denne startet sin reise til
Wittenberg: «Så sier jeg da til deg,» skrev han, «ikke på dikterisk måte, men
med ord tatt av Guds sanne forjettelse til Abraham: «Gå ut fra ditt land og fra din ætt og fra din Fars hus til det land,
som jeg vil vise deg, og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil
velsigne deg og gi deg et stort navn og du skal være velsignet.» Så
forkynner meg min ånd, så håper jeg, det skal bli med deg, min Filip, du mitt
verk og min trøst.» Forts. neste nr. |