Rettferdiggjørelsen Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak Fra Chr. Scrivers ”Sjeleskatt” Del. 4 I det Nye Testamente har Gud ennå klarere
vitnet og ved Den Hellige Ånd vitnet
om at Jesus Kristus er den eneste
Midler mellom Gud og menneskene, og at der ikke er frelse i noen annen. 1 Tim. 2, 5; Ap. Gj. 4, 12. Han selv ropte fra Himmelen: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag, Mat.
3, 17. Det er: i hvem all min nåde er å finne, slik som en ansett teolog
(Chemnitz) utmerket forklarer og fremstiller det. Her bør følgende
merkverdige vitnesbyrd av Skriften vel overveies: at nemlig den Herre Jesus
kaller seg selv den Guds Gave, som
Han har gitt verden, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men
ha et evig liv. Joh. 3, 16 og 4, 10. Han sier at Gud har beseglet Ham, det er: at Han har beskikket og gitt Ham
fullmakt og stadfestet Ham til å være Hans husholder, som skal gi menneskene
den mat som varer til evig liv, likesom også, at alle Guds løfter i Ham
skulle være Ja og Amen, og at Han vil erkjenne alt hva Han i sitt
meglerembete foretar seg for gyldig, Joh. 6, 27; 2 Kor. 1, 20. Den
hellige Paulus sier, at Gud har fremstilt Ham (ikke bare i sin evige
rådslutning, før verdens grunnvoll ble lagt, bestemt og beskikket Ham, men
også ved Evangeliet alle vegne åpenbart og tilbudt alle mennesker Ham) til en
Nådestol ved troen i hans blod - Rom. 3, 25; 1 Pet. 1, 20, - at Han har benådet oss i den elskede (for
sin aller kjæreste Sønns skyld) Ef. 1, 6 - at det behaget Faderen, at i Ham (den Herre Jesus) skulle all fylde (av nåde, trøst,
kraft, rettferdighet og salighet) bo (at
Han ikke bare skulle ha den for seg selv, men også som sin menighets hode
gjennom sin Ånd fordele den til alle sine lemmer) og ved Ham å forlike alle ting med seg selv. Kol. 1, 19 - 20.
Fremfor alt bør man vel legge merke til at apostelen sier, at den trofaste Gud har kalt oss til sin
Sønns samfunn, det er: at vi skulle være delaktige i alle Hans
velgjerninger, Hans blod og fortjeneste, hans kors og død så vel som i Hans
rettferdighet og salighet og medarvinger til det evige liv. 1 Kor. 1, 9.
Kjære medkristne, bekymre dere ikke over at jeg oppholder meg noe lengre ved
denne sak! Det har, som man senere vil se, sine gode grunner. Den som vil
oppføre en standhaftig bygning, må for all ting legge en dyp og god
grunnvoll. Vi skulle handle om en stakkers synders rettferdiggjørelse for Gud
og må søke dens grunnvoll i Guds evige rådsluttnings og ubegripelige
kjærlighets dyp, og det følgende vil vise at vi ikke har anvendt vår tid og
møye på dette til ingen nytte. Men
vi må også betrakte Kristus med hensyn til Ham selv. I så måte er først og
fremst å legge merke til at Han ikke bare er et menneske, men sann Gud og
menneske i en uatskillelig person, og at Han er vår Forløser, Megler og
Frelser, ikke bare i følge sin ene natur, men ifølge dem begge. Som vår
Talsmann og nådestol står Jesus Kristus for Gud ikke bare som menneske, men
også som Gud og menneske. For likesom Skriften sier på et sted: For det er én Gud og én midler imellom Gud
og menneskene, mennesket Kristus Jesus. 1 Tim. 2, 5. På et annet sted
sier Den: - hvem fedrene hører til, og
fra dem er Kristus etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i
evighet! Rom. 9, 5. Den sier at Herren
er vår rettferdighet, Jer. 23, 6, at
Gud har forvervet sin menighet med sitt eget blod, Ap. Gj. 20, 28, - at Guds Sønn har elsket oss og gitt seg
selv hen for oss, Gal. 2, 20, - at
Jesu Kristi Guds Sønns blod renser oss fra all synd, 1 Joh. 1, 7. Et sant
menneske måtte være vår megler, for at Han kunne tilhøre oss og ha blod å
utgyde for våre synder. Men Han måtte også være sann Gud, for at Han kunne
handle sammen med Gud, og for at Hans blod kunne ha et guddommelig verd og
således være en fullgyldig betaling for våre synder. Vår Midler er dessuten
hellig og vet ikke av noen synd, og likesom Han er unnfanget av Den Hellige
Ånd og har antatt sin menneskelige natur av jomfru Marias blodsdråper som var
renset fra synden, så har Han også levd uten noen besmittelse og aldri gjort noen synd; for en slik
Yppersteprest sømmet det oss å ha, (måtte og skulle vi ha) som er hellig, uten synd, ubesmittet,
adskilt fra syndere og opphøyet over himlene, som ikke daglig har behov av,
som andre yppersteprester, (i det gamle Testamentet) å bære frem offer først for sine egne synder og deretter for folkets.
2 Kor. 5, 21; 1 Pet. 2, 21; Heb. 7, 26 - 27. Av en grumset kilde kan man
ikke øse rent vann. Av en urett-ferdig kan man ikke få noen rettferdighet,
like så lite som jeg med et utslukt
lys kan antenne et annet. Hadde den Herre Jesus selv vært besmittet med synder,
likesom alle andre mennesker, så kunne Han ikke dødd for våre synder, ikke
heller skjenket oss noen rettferdighet. Men siden Han ble funnet aldeles
hellig og ren og allikevel måtte lide som en synder, så følger det av det, at
Han har lidt for våre synder, som Han tok på seg å utslette, og tilveiebrakte
oss rettferdighet. Videre
følger det av dette at der i Kristus er en rikelig og uuttømmelig
rettferdighet, for siden det er en guddommelige rettferdighet, så er den
tilstrekkelig ikke bare for noen
tusen, men for alle mennesker uten innskrenkning. Derfor er det trøstelig og
søtt å tenke over at Skriften tilskriver vår Frelser nådens fylde. Av hans fylde har vi alle fått, og det
nåde over nåde. Joh. 1, 14 og 16. Ordet «Fylde» brukes om jorden og havet
på grunn av de mange slags frukter og fisker, som de i stor mengde uavlatelig
gir av seg uten å bli uttømte, og anvendes her på vår Frelser for å antyde
den overflødighet av nåde, som av Gud er nedlagt hos Ham liksom et
skattkammer eller en ustanselig kilde. Derfor tillegger apostelen ham også en
uransakelig rikdom, fordi Han nemlig ifølge sitt meglerembete har Guds nådes rikdom i sin hånd og av
sitt eget vesen rikelig utdeler syndenes forlatelse, rettferdighet, sjelens
hvile, hjertets fred, trøst i bedrøvelsen og liv i døden. Ef. 3, 8; 1, 7; 2,
7. Jesu vunder er stadig rennende kilder, de har fra begynnelsen av utgytt seg og utgyder seg ennå
daglig over hele kirken, i mange tusen og atter tusen hjerter. Hans hjerte er
et skattkammer, full av ren, guddommelig kjærlighet. Av denne har alle Hans
troende hittil rikelig nytt. Også vi nyter av den, og andre som kommer etter
oss, skulle likeledes nyte av den, som vår store lærer, som selv så ofte har
lesket seg av denne kilde, sier likeså trøstefullt som frimodig: «Kristus,
vår Herre, er en uendelig brønn og hovedkilde til nåde og sannhet,
rettferdighet, visdom og liv, - en brønn og kilde, som er uten mål, ende og
bunn, så at selv om hele verden øste
så mye nåde og sannhet av den, at den ble til rene engler, så minket den
likevel ikke en eneste dråpe. Kilden flyter stadig over - -. Skjenk derfor
bare trøstefullt i, og drikk med lyst og glede! For her er rikelig nok inntil
det evige liv.» På denne måte er det å forstå, når Paulus sier, at han og
hans med-apostel vel er som fattige,
der likevel gjør mange rike, siden de nemlig gjennom Evangeliets ord
opplater Jesu Kristi skatter og dermed beriker sjelene med nåde, fred og
glede i den Hellige Ånd. 2 Kor. 6, 10. Det
må nødvendigvis bemerkes, likesom det da også lettlig sees av det foregående,
at vi her ikke handler om Guds Sønns vesentlige rettferdighet, men om den,
Han som vår Midler og Frelser har tilveiebrakt ved sin hellige lydighet, bitre lidelse og uforskyldte død. For
Gud har fremstilt Kristus for oss til en nådestol i Hans blod, Rom. 3, 25, nemlig, da Han såret og blodig hang på korset og utøste sitt blod til vår
forløsning, hvorfor det og på samme sted sies, at vi blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved den forløsning,
som er i Kristus Jesus, v. 24.
Derfor preker apostelen den
korsfestede Kristus, som for de troende er en Guds kraft og Guds visdom. Han
vil ikke heller vite av noe uten Jesus Kristus og ham korsfestet. 1 Kor.
1, 23 - 24; 2, 2. Etter at han på et annet sted har sagt, at på grunn av éns, nemlig Kristi,
rettferdighet livets rettferdiggjørelse, kommer over alle mennesker,
forklarer han straks ovenpå, hva for en rettferdighet han mener, idet han
tilføyer, at mange blir rettferdige ved
den Enes lydighet. Rom. 5, 18 - 19. På et annet sted sier han det like så
tydelig: Kristus har løst oss ut fra
lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss, - for at Abrahams
velsignelse i Kristus skulle komme over hedningene. Gal. 3, 13 - 14. Forts. neste nr. |