Rettferdiggjørelsen

Den kristne Kirkes hovedartikkel i saliggjørelsens sak

Fra Chr. Scrivers ”Sjeleskatt”

Del. 4

I det Nye Testamente har Gud ennå klarere vitnet og ved Den Hellige Ånd vitnet om at Jesus Kristus er den eneste Midler mellom Gud og menneskene, og at der ikke er frelse i noen annen. 1 Tim. 2, 5; Ap. Gj. 4, 12. Han selv ropte fra Himmelen: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag, Mat. 3, 17. Det er: i hvem all min nåde er å finne, slik som en ansett teolog (Chemnitz) utmerket forklarer og fremstiller det. Her bør følgende merkverdige vitnesbyrd av Skriften vel overveies: at nemlig den Herre Jesus kaller seg selv den Guds Gave, som Han har gitt verden, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha et evig liv. Joh. 3, 16 og 4, 10. Han sier at Gud har beseglet Ham, det er: at Han har beskikket og gitt Ham fullmakt og stadfestet Ham til å være Hans husholder, som skal gi menneskene den mat som varer til evig liv, likesom også, at alle Guds løfter i Ham skulle være Ja og Amen, og at Han vil erkjenne alt hva Han i sitt meglerembete foretar seg for gyldig, Joh. 6, 27; 2 Kor. 1, 20.

Den hellige Paulus sier, at Gud har fremstilt Ham (ikke bare i sin evige rådslutning, før verdens grunnvoll ble lagt, bestemt og beskikket Ham, men også ved Evangeliet alle vegne åpenbart og tilbudt alle mennesker Ham) til en Nådestol ved troen i hans blod - Rom. 3, 25; 1 Pet. 1, 20, - at Han har benådet oss i den elskede (for sin aller kjæreste Sønns skyld) Ef. 1, 6 - at det behaget Faderen, at i Ham (den Herre Jesus) skulle all fylde (av nåde, trøst, kraft, rettferdighet og salighet) bo (at Han ikke bare skulle ha den for seg selv, men også som sin menighets hode gjennom sin Ånd fordele den til alle sine lemmer) og ved Ham å forlike alle ting med seg selv. Kol. 1, 19 - 20. Fremfor alt bør man vel legge merke til at apostelen sier, at den trofaste Gud har kalt oss til sin Sønns samfunn, det er: at vi skulle være delaktige i alle Hans velgjerninger, Hans blod og fortjeneste, hans kors og død så vel som i Hans rettferdighet og salighet og medarvinger til det evige liv. 1 Kor. 1, 9. Kjære medkristne, bekymre dere ikke over at jeg oppholder meg noe lengre ved denne sak! Det har, som man senere vil se, sine gode grunner. Den som vil oppføre en standhaftig bygning, må for all ting legge en dyp og god grunnvoll. Vi skulle handle om en stakkers synders rettferdiggjørelse for Gud og må søke dens grunnvoll i Guds evige rådsluttnings og ubegripelige kjærlighets dyp, og det følgende vil vise at vi ikke har anvendt vår tid og møye på dette til ingen nytte.

Men vi må også betrakte Kristus med hensyn til Ham selv. I så måte er først og fremst å legge merke til at Han ikke bare er et menneske, men sann Gud og menneske i en uatskillelig person, og at Han er vår Forløser, Megler og Frelser, ikke bare i følge sin ene natur, men ifølge dem begge. Som vår Talsmann og nådestol står Jesus Kristus for Gud ikke bare som menneske, men også som Gud og menneske. For likesom Skriften sier på et sted: For det er én Gud og én midler imellom Gud og menneskene, mennesket Kristus Jesus. 1 Tim. 2, 5. På et annet sted sier Den: - hvem fedrene hører til, og fra dem er Kristus etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet! Rom. 9, 5. Den sier at Herren er vår rettferdighet, Jer. 23, 6, at Gud har forvervet sin menighet med sitt eget blod, Ap. Gj. 20, 28, - at Guds Sønn har elsket oss og gitt seg selv hen for oss, Gal. 2, 20, - at Jesu Kristi Guds Sønns blod renser oss fra all synd, 1 Joh. 1, 7. Et sant menneske måtte være vår megler, for at Han kunne tilhøre oss og ha blod å utgyde for våre synder. Men Han måtte også være sann Gud, for at Han kunne handle sammen med Gud, og for at Hans blod kunne ha et guddommelig verd og således være en fullgyldig betaling for våre synder. Vår Midler er dessuten hellig og vet ikke av noen synd, og likesom Han er unnfanget av Den Hellige Ånd og har antatt sin menneskelige natur av jomfru Marias blodsdråper som var renset fra synden, så har Han også levd uten noen besmittelse og aldri gjort noen synd; for en slik Yppersteprest sømmet det oss å ha, (måtte og skulle vi ha) som er hellig, uten synd, ubesmittet, adskilt fra syndere og opphøyet over himlene, som ikke daglig har behov av, som andre yppersteprester, (i det gamle Testamentet) å bære frem offer først for sine egne synder og deretter for folkets. 2 Kor. 5, 21; 1 Pet. 2, 21; Heb. 7, 26 - 27. Av en grumset kilde kan man ikke øse rent vann. Av en urett-ferdig kan man ikke få noen rettferdighet, like så lite som jeg med et utslukt lys kan antenne et annet. Hadde den Herre Jesus selv vært besmittet med synder, likesom alle andre mennesker, så kunne Han ikke dødd for våre synder, ikke heller skjenket oss noen rettferdighet. Men siden Han ble funnet aldeles hellig og ren og allikevel måtte lide som en synder, så følger det av det, at Han har lidt for våre synder, som Han tok på seg å utslette, og tilveiebrakte oss rettferdighet.

Videre følger det av dette at der i Kristus er en rikelig og uuttømmelig rettferdighet, for siden det er en guddommelige rettferdighet, så er den tilstrekkelig ikke bare for noen tusen, men for alle mennesker uten innskrenkning. Derfor er det trøstelig og søtt å tenke over at Skriften tilskriver vår Frelser nådens fylde. Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh. 1, 14 og 16. Ordet «Fylde» brukes om jorden og havet på grunn av de mange slags frukter og fisker, som de i stor mengde uavlatelig gir av seg uten å bli uttømte, og anvendes her på vår Frelser for å antyde den overflødighet av nåde, som av Gud er nedlagt hos Ham liksom et skattkammer eller en ustanselig kilde. Derfor tillegger apostelen ham også en uransakelig rikdom, fordi Han nemlig ifølge sitt meglerembete har Guds nådes rikdom i sin hånd og av sitt eget vesen rikelig utdeler syndenes forlatelse, rettferdighet, sjelens hvile, hjertets fred, trøst i bedrøvelsen og liv i døden. Ef. 3, 8; 1, 7; 2, 7. Jesu vunder er stadig rennende kilder, de har fra begynnelsen av utgytt seg og utgyder seg ennå daglig over hele kirken, i mange tusen og atter tusen hjerter. Hans hjerte er et skattkammer, full av ren, guddommelig kjærlighet. Av denne har alle Hans troende hittil rikelig nytt. Også vi nyter av den, og andre som kommer etter oss, skulle likeledes nyte av den, som vår store lærer, som selv så ofte har lesket seg av denne kilde, sier likeså trøstefullt som frimodig: «Kristus, vår Herre, er en uendelig brønn og hovedkilde til nåde og sannhet, rettferdighet, visdom og liv, - en brønn og kilde, som er uten mål, ende og bunn, så at selv om hele verden øste så mye nåde og sannhet av den, at den ble til rene engler, så minket den likevel ikke en eneste dråpe. Kilden flyter stadig over - -. Skjenk derfor bare trøstefullt i, og drikk med lyst og glede! For her er rikelig nok inntil det evige liv.» På denne måte er det å forstå, når Paulus sier, at han og hans med-apostel vel er som fattige, der likevel gjør mange rike, siden de nemlig gjennom Evangeliets ord opplater Jesu Kristi skatter og dermed beriker sjelene med nåde, fred og glede i den Hellige Ånd. 2 Kor. 6, 10.

Det må nødvendigvis bemerkes, likesom det da også lettlig sees av det foregående, at vi her ikke handler om Guds Sønns vesentlige rettferdighet, men om den, Han som vår Midler og Frelser har tilveiebrakt ved sin hellige lydighet, bitre lidelse og uforskyldte død. For Gud har fremstilt Kristus for oss til en nådestol i Hans blod, Rom. 3, 25, nemlig, da Han såret og blodig hang på korset og utøste sitt blod til vår forløsning, hvorfor det og på samme sted sies, at vi blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved den forløsning, som er i Kristus Jesus, v. 24. Derfor preker apostelen den korsfestede Kristus, som for de troende er en Guds kraft og Guds visdom. Han vil ikke heller vite av noe uten Jesus Kristus og ham korsfestet. 1 Kor. 1, 23 - 24; 2, 2. Etter at han på et annet sted har sagt, at på grunn av éns, nemlig Kristi, rettferdighet livets rettferdiggjørelse, kommer over alle mennesker, forklarer han straks ovenpå, hva for en rettferdighet han mener, idet han tilføyer, at mange blir rettferdige ved den Enes lydighet. Rom. 5, 18 - 19. På et annet sted sier han det like så tydelig: Kristus har løst oss ut fra lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss, - for at Abrahams velsignelse i Kristus skulle komme over hedningene. Gal. 3, 13 - 14.

Forts. neste nr.