Magister Filip Melanchthon’s

Levnetsbeskrivelse

Del. 2

Inntil sin ankomst i Wittenberg hadde Melanchthon bare vært en tilskuer av Luthers reformatoriske kamper. Men nå, da han i Wittenberg satt ved reformatorens arnested og vugge, måtte han bestemme seg for eller mot den. Han gjorde det første. Han gikk i et inderlig forhold med Luther, og den ene tjente den andre med de gaver som han hadde mottatt. Det kan ikke nektes at Melanchthon’s kall til Wittenberg og hans avgjorte deltakelse i Luthers sak har bidratt helt vesentlig til reformasjonens utbredelse, og det må alltid anses som en underbar tilskikkelse av Gud, at Luther og Melanchthon ble ført sammen i Wittenberg. Melanchthon stod i ry som en stor lærd; dette drog en mengde studerende ikke bare fra alle kanter i Tyskland, men også fra alle Europas land: fra Frankrike, England, Ungarn, Siebenbürgen, Polen, Danmark, Sverige, Norge, Bøhmen, Italia, ja selv fra Grekenland til Wittenberg, så at ofte 2000 tilhørere satt ved hans føtter. En gang ble der ved hans gjestfrie bord talt elleve forskjellige språk. Så kunne det jo ikke feile, at mange tok opp Guds Ords sæd i seg og bar den med seg hjem og strødde den ut der til nytte og gagn for mange sjeler. Hvor alvorlig han overhode tok seg av sine tilhøreres sjelers tarv, går også frem av det at han særlig av hensyn til utlendingene, som ikke var kyndige i det tyske språk, om søndagene holdt oppbyggelige foredrag i det latinske språk, som siden hans Postill er kommet fra. Siden der strømte lærelystne gutter fra alle land til Wittenberg som ennå ikke var i stand til å innrette sine studier rett, så anla Melanchthon for disse gutters skyld en privat skole i sitt eget hus. Ennå i sin alderdom mintes han dette gudfryktige foretagende og skrev om det: «Måtte jeg likevel ha holdt ved med denne undervisning for den spe ungdom, som Guds Sønn sier dette om: Det er ikke eders Faders vilje som er i Himmelen, at en av disse små skal fortapes. Hvilken trøst er det ikke for en from lærer sammen med de hellige engler å sitte i den ubesmittede krets av de små som behager Gud, og lære de unge hjerter så at de rett må erkjenne og anrope Gud og slik bli nyttige redskaper for kirken og for sine egne sjeler!» At en så stor lærd mann som Melanchthon sluttet seg til reformasjonen, var ikke bare en pryd for den, men for hele verden, og det bidrog til en stor velsignelse, idet det var en av grunnene til at denne Herrens gjerning utbredde seg med forunderlig fart.

Men Melanchthon har ikke bare medvirket innen sine fire vegger og i sin læresal til å utbre reformasjonen. Men han har også holdt frem og forsvart Herrens sak offentlig. Allerede i det første år etter sin ankomst til Wittenberg, 1519, deltok han i den disputaskjonen i Leipzig som Luther holdt med den pavelige Dr. Eck. Ved denne anledning brakte han ved sine førsteklasses bemerkninger Eck flere ganger i forlegenhet, der denne forsøkte å redde seg ut med disse ord: «Ti, Filip, bekymre deg bare om dine studeringer og forstyrr ikke meg!» Melanchthon gjorde gjeldende, at Skriften bare kan ha en og det en likefrem mening. Han utgav et kraftig forsvarsskrift for Luther. I 1521 utgav han et skrift der han påviste at prestenes ekteskap var hjemlet i Guds Ord. Det var også i det samme han utgav sin kristelige troslære (Loci communes rerum theologicarum), som var den første dogmatikk i den lutherske Kirke, og som ble forbilde for de senere dogmatikere og i det hele av overordentlig betydning som grunnleggelse av denne kirkes lærebygning.

År 1529 var Melanchthon på Riksdagen i Speier og 1530 på Riksdagen i Augsburg, hvor den lutherske Kirkes hoved- og grunnbekjennelse, Den Augsburgske Konfesjon, ble overlevert Keiseren. Som kjent utarbeidet Melanchthon denne konfesjon på grunnlag av de tidligere forfattede Torgauer-Artikler av Luther. Med uutslettelig skrift har Melanchthon ved utarbeidelsen av denne herlige bekjennelse inngravert sitt navn i den lutherske Kirkes hjerte, den er et mesterstykke som vi - unntatt Luthers lille katekismus - ikke har maken til. Det er den Lutherske Kirkes rette merke, som den nå i mer enn over 450 år har vunnet utallige seire og stadig vil bli uovervinnelig, og hvor under selv den reformerte Kirke i nødens tid søkte beskyttelse. Hadde Luther levert stoffet til denne bekjennelse og Melanchthon bare gitt den dens skikkelse og form, så har derimot Melanchthon for seg selv alene utarbeidet Apologien. Det er et forsvarsskrift for den Augsburgske Konfesjon. Dermed har han vist hvor klart og dypt han hadde tilegnet seg Luthers teologi. Ved begge arbeider er hans navn på det inderligste blitt knyttet til reformasjonen. Slik var han en hovedmedarbeider til det uforlignelige verk, bibeloversettelsen, som hjalp så mye til reformasjonens utbredelse og befestelse, og som med rette kan kalles dens krone. Da den første kirkevisitasjon var forberedt i Sachsen, la også Melanchthon med Luther hånd på verket; for det var Melanchthon som førte i pennen det alminnelige utkast til visitasjonsartiklene eller den undervisning for visitatorene, der han la for dagen at han ikke bare var en lærd, men at han også forstod å sørge for kirkens oppbyggelse og befestelse. Men det meste av det han ellers gjorde ved sine mange betenkninger, sine vanskelige forhandlinger med Riksdagen osv. til forsvar for sannheten og som megler til bileggelse av kirkelige stridigheter, det går vi forbi her. Vi skulle bare nevne her at han i 1525 utgav et skrift mot de opprørske bønder, der han liksom Luther, også misbilliget atskillig hos fyrstene. I det følgende år 1526 skrev han betenkning om reformasjonens innførsel i Hessen. Til de schmalkaldiske artikler som Luther utarbeide 1537, føyde Melanchthon et tillegg om Pavens makt. I 1543 var han med og avgav betenkning om reformasjonens innførsel i bispedømme Köln og gav ut et skrift mot geistligheten der. Men når vi betrakter i en sum all den arbeidsbyrde som hvilte på denne manns skuldre, da må vi gi ham det vitnesbyrd, at han slet seg ut i kirkens tjeneste. Han var en spedvoksen, svakelig mann og svært tilbøyelig til tungsinn, så mye mer måtte hans mange arbeider og især han kamper, som vi senere skal høre om, trykke ham ned og gjøre ham mett og trett av livet.

Vi kaster nå et blikk på Melanchthons huslige liv. Den 26. November 1520 inntrådte han i den hellige ektestand. Den livsledsagerinne han valgte seg, var Katharina Crapp, en datter av borgermester Hieronymus Crapp i Wittenberg. Om denne hustru gjelder også den vise Salomos lovtale: En god hustru - hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd. Ord. 31, 10. Hun var en svært gudfryktig kvinne, som elsket sin mann på det inderligste, en arbeidsom og svært flittig husmor, gavmild og velgjørende mot alle. For de fattige dro hun omsorg i den grad, at hun ved utdeling av gaver til dem uten forskjel, ikke bare glemte sin egen evne, men også gikk i inderlig forbønn for dem hos andre. Hun utmerket seg ved fromhet i liv seder. Begge ektefellers hjerter stemte derfor nøye overens, for også Melanchthon var til overmål gavmild og gjestfri, og de ville vel aldri ha kommet ut av alle forlegenheter, om ikke en tro husfelle hadde hatt tilsyn med husets ordning.

Da engang Hertugen av Preussen ville gi Melanchthon en gave, sa dennes svigersønn Peucer, som da var tatt med på råd: «Penger måtte han ikke gi til hans svigerfar, for disse ville han straks gi bort.»

Deres ekteskap var velsignet med fire barn: to sønner og døtrene Anna og Magdalena. Sine barn elsket Melanchthon hjertelig og dvelte gjerne blant dem. Da engang en lærd franskmann avla ham et besøk og traff ham i barneværelset der han gynget vuggen med den ene hånd og holdt en bok i den andre, utalte den fremmede sin forundring over det. Men Filip Melanchthon forestilte ham en kristelig husfars plikt og Guds velbehag i barn så rørende, at den fremmede gikk bort oppbygget. Barnas elskelige vesen rørte ham alltid mye. Da engang tidlig en morgen hans lille datter Anna traff ham gråtende og tørret hans tårer på hans kinn med sine skjorteermer, da gikk det ham svært til hjerte, og det syntes betydningsfullt for ham. Likeledes enn annen gang da en av hans døtre hadde vært lenge borte fra hjemmet, og han spurte henne hva hun ville svare sin mor som ville bebreide henne for den lange tid hun hadde vært borte, gav barnet i sin enfoldighet det svar: Hun ville aldeles ikke svare. På dette svar tenkte Melanchthon svært ofte og mente at han ville også gjøre likedan som barnet, når hans fiender spottet ham.