RettferdiggjørelsenFra Scrivers Sjeleskatt. Del. 7. Etter at vi nå har betraktet
Kristus Jesus i Hans hellige Midler embete, så står det enn igjen at vi også
skulle behandle troen. For så vidt som det er nødvendig for vårt nåværende
gjøremål (den er allerede i en tideligere preken utførlig beskrevet når det
gjelder den rette art og beskaffenhet). Apostelen sier nemlig: Fordi vi
vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men ved
Jesu Kristi tro, så trodde også vi på Jesus Kristus, for at vi skulle bli
rettferdiggjort av Kristi tro og ikke av lovens gjerninger. (Gal. 2, 16)
Av det foran siterte er det
forhåpentligvis klart hva for en hensikt Kristus er gitt oss og av dette kan
vi sikkert si hva den tro er som vi blir rettferdige ved. For når den Herre
Jesus er en gave og et alminnelig gode, idet nådens fylde er å finne i Ham,
og idet Han som sann Gud og sant menneske har gjort og lidt alt for oss,
osv., så følger det av det at det er troen tar imot denne Gave, tilegner seg
dette alminnelige gode, øser med glede av den Kilde som er anvist og skjenket
oss, og betrakter alt hva den Herre Jesus har gjort og lidt, som sitt eget.
Dette er også lett å bevise med apostelens ord i det 19 v. som følger etter: For
jeg er ved loven avdød fra loven, for at jeg skal leve for Gud. Gud har,
vil han si, gitt meg og oss alle en ny lov, nemlig, at vi skulle tro på Hans
aller kjæreste Sønn og tilegne oss Hans fullkomne rettferdighet. Ved denne Troens
Lov (Rom. 3, 27) er jeg død fra Mose Lov, den har ikke mer med meg og jeg
ikke mer med den å bestille, når det gjelder min rettferdiggjørelse og det evige
liv. Dens forbannelser og trusler skremmer meg ikke mer. Min samvittighet er
nå fri for dens tvang. Men jeg lever for min Gud, som har gjort meg levende
ved Kristus og oppfylt meg med fullkommen forvissning om det evige liv. Nå
har jeg liksom fått en ny sjel, nemlig Jesus Kristus, som lever i meg og som
i tillegg ved sin Hellige Ånd regjerer og leder meg, så at jeg villig og med
glede lever min Gud til ære i en barnlig lydighet, og hva Loven ikke med alle
sine bud og skremsler og forbannelser klarte å tvinge av meg, det gjør jeg nå
med villig sjel i den Herre Jesu kraft og på grunn av Hans Hellige Ånds
drift, osv. Og ikke nok med det, men han sier dessuten: Jeg er korsfestet
med Kristus (v. 20). Han kunne vel ha sagt: jeg har del eller fellesskap
i Kristi kors og død, men for å fremstille troens art uttrykker han seg på en
annen måte. Siden min Frelser, ville han si, er død for min skyld og for meg
på korset, og jeg ikke bare vet, men også av hjertet tror dette og i fast
tillit holder meg til Hans kors, så er der også for min del gjort Guds Lov så
fullkommen fyldest som om jeg selv hadde hengt på korset og dødt for alle
mine synder. For da den Herre Jesus har elsket meg så høyt at Han har hengitt
seg selv for meg i døden på korset, og Han derved ved sin nåde også har brakt
meg til troen, så at jeg av hjertet holder Ham for min største trøst og
eneste Midler og henger med min sjel ved Ham alene, så er vi nå ikke to,
men ett, den korsfestede Kristus er min sjels sjel, mitt hjertes hjerte, mitt
liv, min rettferdighet, min kraft, min styrke, min Himmel og mitt alt.
Jeg vet ikke av noen vrede. Jeg vet ikke av noen synd, ikke av noen død, ikke
av noe helvete. Men Jesus, Jesus alene lever og hersker i meg med sin nåde,
sin kjærlighet, sin rettferdighet, sin fred, sin glede, sin Ånd. Mitt annet
liv i kjødet akter jeg ikke for noe liv, mitt sanne liv består i troen på
Guds Sønn, osv. Ved dette er det vel å merke at
den hellige apostel i denne høyst maktpåliggende sak, nemlig
rettferdiggjørelsen for Gud, setter sin egen person aldeles til side og ikke
vil vite av seg selv. Han sier at han lever ikke mer, men fremstiller
seg derimot i den korsfestede Herres Jesu person og sier, at han er
korsfestet med Ham. Han taler også om et samfunn og fellesskap mellom
Kristus og seg som det, som finner sted mellom sjelen og legemet, idet han
sier: Kristus lever i meg, - jeg lever i troen på Guds Sønn. For at man skal vite hvorfor han stiller
seg i et så nært forhold til Kristus og således tilegner seg Hans kors, så
tilføyer han: som har elsket meg eller, som han på andre steder sier, grepet
meg og tatt seg av meg (Rom. 15, 7) og gitt seg selv hen for meg (Fil.
3, 12). Av alt dette kan vi nå slutte at
siden Gud fra begynnelsen av har fremstilt sin aller kjæreste Sønn som en
Nådestol, som et Livsens tre, som en Midler og Saliggjører for hele verden og
henvist alle mennesker til Ham, - siden Guds evige Sønn har tatt på seg
menneskelig natur og som sann Gud og sant menneske for oss og i vårt sted
vist Loven fullkommen lydighet, bøtt for oss med sin død og sitt blod, funnet
en evig rettferdighet og evig
forløsning (Dan. 9, 24; Heb. 9, 12) og latt seg selv med hele sin
fortjeneste og nådefylde byde og rekke oss i Ordet og de hellige sakramenter,
og lar oss på det vennligste kalle til sitt samfunn og nytelsen av den frelse
som er tilveiebrakt av Ham. Siden vi også i Ham har vårt forbillede i alle de
hellige som i troen med glede har mottatt dette samfunn med Kristus og derved
er blitt rettferdige og salige (Ap. Gj. 13, 26, 38 og 39), - så er der nå ikke noe annet middel til å
eie den rettferdighet som gjelder for Gud, enn troen, som mottar Guds Gave,
griper sin Midler og Nådestol, Jesus Kristus, med hele sitt hjerte, går med
glede inn i Hans samfunn og ikke stoler på seg selv, sin egen tjeneste og
sine egne gjerninger, men bare på Jesus Kristus og Hans fortjeneste og søker
sin rettferdighet, sitt liv og sin salighet i Ham alene. |