Om omvendelsen

og hvorledes den bør skje

Fra boken Guds Viisdom

Av H. N. Hauge

Herren sier hos profeten Joel 2, 12 – 13: Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Sønderriv hjertet, ikke klærne! Vend om til Herren, deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde.

Slik taler Gud ved sin Ånd til alle ubotferdige mennesker. Enhver som ikke føler sin syndenød og egen avmakt i sin ånd, at han er udugelig av seg selv og ikke tørster etter rettferdighet, han er ubotferdig og på den brede vei til pinen, derfor trenger han omvendelse. Den rette Veiviser, den Herre Jesus befaler at en skal legge vinn på å komme gjennom den trange port og gjøre vold på Himmerikets Rike. Denne vinn og vold vil vi med hverandre overveie. Måtte Gud med sin Ånds og Ords Lys lede oss dertil! Amen.

Den Herre Jesus begynte å preke: Omvend eder, for Himmerikets Rike er nær! Det er: når vi gjør sann omvendelse, da har vi den himmelske glede i vår ånd ved den levende tro. Å få denne er lett å si, men ikke så lett å få, især for dem som har utvortes gode dyder for menneskene, en stor rikdom og i det sin skatt. For ham er det vanskelig å komme inn i Guds Rike sier Kristus i Mark. 10, 24. Men det er likevel ikke en umulighet. Enhver må da først tenke over den store straff de uomvendte får i helvete og alle dem som med deres onde lyster løper så lett dit på den brede vei, og når de da har tatt opp sitt kjøds gode her i livet, så får de sin lønn for det samme. Men de som vil ha den krone som er henlagt til det evige liv og himmelske herlighet, han får stride, for uten strid blir det ingen seier, og uten seier ingen belønning, som Paulus sier. Så vil vi da betrakte først hva vi har å stride med. Da er her tre onde lyster, først vårt eget kjød og fordervede natur, som er slangens billede og ondt fra ungdommen av, og jo eldre en er, jo verre er det å overvinne disse onder, som er øyenlyst, kjødslyst og et avgudisk, hovmodig eller overdådig levnet. I tillegg til dette er der tre fristelser, som er: Verden, kjødet og djevelen. Alle disse er onde.

Øyenlyst er at en ser etter alt det som glimrer i verden, i tillegg til det er verdens fristelser, som er onde mennesker, som oppmuntrer oss til forfengelighet, med alle vellystige ting. Kjødets lyster og begjæringer er til mat og drikke osv., i tillegg til det er det fristelser til horeri og uterlighet m.m., og endelig det verste er et stolt hjerte, for alle menneskers hjerter er henfallen til det, Kristus unntatt, for Han var alltid ydmyk og saktmodig. Men alle andre har alltid lyst etter høyhet, at en vil være æret og derved fornedre Gud, når man ikke søker Hans ære, til dette er djevelen en mester til å innbille menneskene tanker og frister oss, som det skal forklares om i det neste kapittel. Noen hovmodige er så grove at det er lett å merke, men andre er så fine, at så lenge de er kjødelige, så fatter de ikke de ting som hører Guds Ånd til; for det er dem en dårskap, så de kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig. Skal en da unngå denne dom, så må det et sønderrevet eller sønderknust hjerte til slik som det lyder i vår begynnelse.

Å få dette er ikke noe drømmeverk, især for de fine syndere eller de som forestiller seg at de er gode kristne men likevel ikke har en sønderknust ånd eller sorg for sine synder og ikke er syke slik at de behøver noen Lege, heller ikke hungrige, så de behøver mat. Om slike leste natt og dag, sang og bad, da var det alt sammen forgjeves og er urett for Gud, for der kommer ingen til Faderen uten ved meg sier Kristus, og for slike selvgode er all Jesu fortjeneste forgjeves, for ingen kan tro på Ham av innerste hjerte uten en angergiven ånd over sine synder og avsky til det onde. De grove syndere går foran sier Kristus: Tollere og skjøger skal gå foran inn til Guds rike, eller som det står i Luk 13, 30: Og se, der er de siste som skal bli de første, og der er de første som skal bli de siste. For de regnes som de første som har øvet seg minst i ugudelighet eller grove laster. Men dem som har gjort de grove laster, regnes for de siste og når da enhver av hjertet søker Guds nåde, så hender det ofte etter Frelserens Ord, at de siste går foran, for de finner først syndesmerten i sitt hjerte, likevel det kommer mest an på hjertets hardhet og satans forherdelse. Enhver må huske Jesu Ord hos Luk. 13, 24: Strev alvorlig for å gå inn gjennom den trange port! For mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og skal ikke kunne. Her ser de Frelserens egne Ord, at mange skal bli utenfor Guds Rike, han lyver visst ikke mer her enn andre steder i Skriften.

Den har vist at ingen med den lunkne Laodikea har sovet seg inn i Himmelen. Hun tenkte hun var rik, men var likevel fattig, blind og naken. (Åp. 3, 14 – 17) Nei Kristus sier: Mange skal søke og strebe etter å komme inn, men skal dog ikke komme, hvorfor? Jo, fordi de blir ved verden og dens kjærlighet og ikke med iver står det onde imot, for så sier Kristus i Luk. 16: Loven og profetene (lærte) inntil Johannes; fra den tid av forkynnes Guds rike ved evangeliet, og hver trenger der inn med makt. Her sier Jesus at hver trenge må med makt og hva en skal trenge etter, det sier Han videre: Men det er lettere at himmel og jorden forgår enn at en tøddel av loven faller bort. Nå, så er det hele hovedsummen at en skal elske Gud av hele sitt hjerte, sjel og sinn og sin neste som seg selv, ja sin fiende skal en elske, og han sier foran i det 14. k: Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, og til og med sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og kommer etter meg, kan ikke være min disippel.

Deretter tales om to lignelser, som alt har til hensikt, en slik forsakelse. Meningen er at en ingen kjærlighet skal ha til noen ting i dette liv. Når det gjelder Guds ære eller Hans viljes bekjennelse, som Han sier hos Mat. 10, 11, så skal en ikke frykte for sitt eget liv eller dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel, men frykte for djevelen eller onde mennesker, som kan forderve med deres falske innbilling både sjel og legeme også i helvete, og til de onde sier han: Saltet mister sin kraft og duger ikke, (de har ikke gagn av) Hans i-gjenløsningsverk eller lidelse og død. Men de som står det onde imot og i Ånd og sannhet søker Ham, der er saltet godt, som hele Skriften vitner. Men når nå et verdens menneske hører eller leser denne sterke befaling om slik en alvorlig forsaking, så tenker de at det er en urimelig ting å gjøre eller en ulidelig byrde, som den onde ånd eller onde mennesker innbiller dem, for saken i seg selv er verken tung eller umulig, når en bærer seg rett ad med den, da er det det letteste noen kan gjøre, og som Kristus sier: ta mitt åk på eder og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile, for mitt åk er gagnlig og min byrde er lett.

Forts. n. Nr.