Oppvekkelsen av enkens sønn i Nain

Sekstende søndag etter trefoldighet

Av Johannes Gossner

Luk. 7, 11 – 17

 

 

            Og dagen deretter skjedde det at han gikk til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk. Men da han kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen gikk med henne. Og da Herren så henne, ynktes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Og han trådte til og rørte ved båren, men de som bar, sto stille, og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Og den døde satte seg opp og begynte å tale; og han ga ham til hans mor. Men frykt kom over alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har besøkt sitt folk. Og dette ord om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

            Frelseren hadde allerede helbredet mange syke, også de ulegelige; blinde hadde Han gjort seende, spedalske rene, døve hørende, stumme hadde Han brakt til å tale, lamme hadde Han gitt førligheten tilbake – selv djevler hadde Han drevet ut – men om Han også kunne gjøre døde levende, om dette har vi ennå ikke hatt i våre søndags Evangelier. En Frelser, som ikke ble mester over døden, var ikke tilstrekkelig for oss, for døden er nettopp menneskenes frykteligste og sterkeste fiende som verden forferdes aller mest over. Den rykker bort alle uten forskjell, store og små, rike og fattige, konge og betler. En Frelser, som var døden voksen, som kunne byde døden å vike og gi døde liv, den var den beste for oss, og fortjente alle menneskers tro og tillit. En slik er vår Jesus, vår Frelser, som ved sin lidelse og død har fratatt døden sin makt, og brakt liv og uforkrenkelig vesen for lyset. Han kan også vekke døde. Det har Han bevist.

            Dagen deretter skjedde det at han gikk til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham og meget folk. Han hadde stadig mange vitner med seg og det fortjente Han. Faderen sørget stadig for at folk omgavs Hans Sønn, hørte og så Ham, slik at Hans Ord måtte bli kjent og Hans gjerninger åpenbare – slik at Hans vitner siden måtte kunne si: ”Det er ikke skjedd i en krok, alle folk har sett og hørt det.” Hvem gleder seg ikke så ofte han leser: ”Mange av hans disipler og mye folk ledsaget ham, var hos ham og hørte ham!” Hvem ønsker ikke at ennå i dag mange disipler og alle folk hørte og betraktet Jesu Ord og gjerninger, fulgte etter Ham og hang ved Ham! Til Nain, som lå nær ved Kapernaum, kom han denne gang heller ikke ved en tilfeldighet; Han visste vel hva som ventet Ham der, og Han visste tiden når Han måtte være der og gå inn gjennom porten.

            For: Men da han kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen gikk med henne.  Hvor Jesus kommer hen, møter Han døde, og når Han ikke vekker dem opp, forblir de døde. Men når enhver mor og far gråter over sine levende-døde barn, som denne mor over sin eneste sønn, og som Monika over sin Augustin, så vil Jesus visst vekke dem opp. En enke, som fulgte sin eneste sønn til graven, er visst mye å klage over, men er enhver mor som må se et eller flere barn uten livet i Gud omkring seg mindre å klage over? Skulle det ikke være ennå smerteligere og mer å gråte over for foreldre, når deres barn er levende lik, kjød uten ånd? Når det rett føler og beklager dette, når de uavlatelig holder dette foran Frelseren i bønn, skulle da Han, som ikke vil synderes død, men liv, ikke også for slike foreldres skyld gå dem i møte på veien og nærme seg deres dør, likesom Han her for enkens skyld tok veien til Nain og gikk inn gjennom porten, da hun kom ut igjennom den med sitt lik? Å ganske visst! Han kjenner alle døde og levende, føler enhver smerte, ser enhver tåre, som foreldre feller for deres barns salighet.

            Også din sjel, kjære venn, er den eneste som du har, likesom denne enke bare hadde den ene sønn. Når du taper din sjel, hva vil du da vinne en annen med? Når den ikke blir vakt opp og får livet i Gud, hva har du da? Den evige død! Skal det ikke være mer om å gjøre for deg å vekke opp din sjel, enn enken for hennes eneste sønn? Kan du kald og likegyldig se på at din sjel farer hen uten å nå sitt mål, uten å motta liv og salighet av Jesus? Å hvor mange lik, levende lik, vandrer ikke omkring, og hele deres liv er ikke noe annet enn en gravferd, der de bærer deres sjel til graven, og det i det evige mørkets dunkle grav, fra den vil ingen forløsning, ingen oppvekkelse mer finne sted!

            Og da Herren så henne, ynktes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Se, hvor ømt følende Han er, hvorledes Han legger merke til tårer, stanser, viser medlidenhet og tar seg av de lidende og bedrøvede! Kjente hun Jesus? Har hun da bedt Han komme, sendt bud etter Ham, ventet Ham? Rimeligvis ikke noe av dette. Det kan nok hende at hun har hørt om Ham og ofte har tenkt: ”Dersom Han hadde vært her, var min sønn ikke død,” eller: ”Hvis Han likevel kom hit! Han kunne vel ennå gi meg ham tilbake.” Men selv om det ikke var slik, så kjente Han henne likevel, så hennes hjerte, ynktes over hennes jammer, hennes tårer var en skrikende bønn for Ham. Han kan ikke se døden; den må gå av veien for Ham, for Han er oppstandelsen og livet. Enhver tåre faller på Hans hjerte, og når nå allerede den legemlige død, og en mors tap av sin sønn for dette liv går Ham så nær og han så lett blir beveget til ubedt å tørke hennes tårer av, hvor vil det da ikke gå ham til hjerte, når man gråter over sjelen og over sin egen eller et barns sjels død! Han behøver bare å se det, så ynkes Han over det og nærmer seg og hjelper. La oss derfor bare gå ut av den port, hvor Han går inn; la oss bare med all vår smerte møte Ham på den vei, som Han går og hvor Han kommer. Hvor skjønt det er, at Han sier til den arme, bedrøvede mor: ”Gråt ikke.”    

              Og han trådte til og rørte ved båren, men de som bar, sto stille, og han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!  Hans medlidenhet var ikke bare følsomhet, som kunne beklage at den ikke kan hjelpe, og heller ikke gjør annet for å avtørke tårene enn å komme med ussel trøst. Når Han har medlidenhet så tar Han bort lidelsen og trøster med gjerninger. Han går bort til, Han berører, Han taler, og det skjer. Hvor så ikke den arme enke på Ham, hvor har ikke alt folket sett på Ham for å se hva som aldri før hadde vært sett! Hvem tenkte ikke ved dette: ”Å når Han også nærmer seg slik til min sjel, når Han også slik rører ved min likbåre, når Han også sa til meg: ”Sjel, jeg sier deg, stå opp!”  Når Han ved sin nærhet og berøring, bærerne, mine synder og lidenskaper, som bringer meg til graven, står stille og gjorde plass for Jesus!” Og skulle Han ikke gjøre dette?  Skulle Han nekte en sjel dette, som smekter etter liv og salighet, som gjerne ville bli berørt og vekt opp av Jesus? Kan det være noen tvil om det? Dere ungdommer og jomfruer, som ennå ligger på verdens likbåre, som ennå ikke har erfart nåden, og som ennå ikke har det rette liv, Jesus roper til dere alle: ”Jeg sier dere, stå opp!” Han har dere så kjær, og vil så gjerne vekke opp dere, og kan det også, likesom Han kunne vekke opp enkens sønn i Nain. Hans Ord kan vekke dere opp nå, likeså vel som det da kunne vekke opp, når dere hører og tror det. Hans Ord blir evinnelig også i Hans sendebuds munn – ”hvem som hører eder, hører meg,” sier Han. Det har jo på Pinsedag, ved Hans sendebuds munn, på en gang gjort tre tusen levende, som var døde i synden. Paulus bekjenner jo for Efeserne: Vi jøder og dere hedninger var alle døde i synder og overtredelser, men han har gjort oss levende og oppreist oss med (ham) i himmelen, i Kristus Jesus – selv om Han ikke mer er på jorden, men bare gjorde det ved sitt Ords forkynnelse av sine vitners munn. Av enhver Bibel, ved enhver preken, roper Jesus til dere: Du ungdom! Jomfru! Jeg sier deg: stå opp!  Hvor ofte er dere allerede blitt formante og oppfordret på forskjellige måter ved foreldre eller lærere, eller tuktelser  i det indre og ytre, som Frelseren kom til deres hjerte ved, rørte ved båren og sa til deres hjerte: Du unge mann, pike, stå opp!” Men bærerne stanset ikke. Lettsindighet, atspredelse, ungdommens lyster, forfengelighet, dårskap rev dere med. Dere hørte ikke den vekkende stemme, eller glemte den snart ut igjen og ble i døden. Også i dag står Han for deres hjerter og roper det samme til dere, og når dere bare ville, så kunne dere på Hans livsens Ord stå opp og vandre, likesom enkens sønn i Nain.

            Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han ga ham til hans mor. Slik trenger Jesu Ord inn i de døde, at de øyeblikkelig reiser seg opp og begynner å tale. Dette var umulig for dem før. Slik vekker Han opp, at der straks viser seg liv og livsrørelser. De døde rører seg ikke, taler ikke, men hvor der er liv, der rører det seg i det minste i pulsen, der uttaler det seg. Slik som det er i det legemlige, er det også i det åndelige. Når Livets Ord treffer et syndehjerte, og du føler det, så reiser synderen seg straks opp fra syndens døds søvn. Han føler seg truffet, grepet, han begynner å tale: ”Jeg er en synder, jeg er fortapt, hva skal jeg gjøre, så jeg kan bli salig?”  Herren gir ham til hans mor, de helliges menighet, han tror, finner nåde og liv, fred og glede og vandrer på Livets Vei. Han blir nært med troens saliggjørende Ord og vokser og tiltar i Kristi erkjennelse og kjærlighet. Men den som, når han hører Livets Ord, ikke reiser seg opp, men blir liggende på syndens likbåre, eller som snart igjen faller i sikkerhets søvn, ikke begynner å tale, ikke bevarer det inntrykk, som Guds Ord har gjort på ham, og altså verken erkjenner eller angrer sine synder, eller lar seg merke med eller uttaler noen rørelse eller benådelse, han blir i døden og forspiller Ordet kraft på sitt hjerte. Slike oppvekkelser fra de døde kunne og skulle forekomme ved enhver preken, ved enhver bibellesning eller alvorlig samtale om Guds Ord. Da trår stadig Jesus med sitt Ord bort til hjertene og vekker dem av sin søvn. Hans Ord har Guds kraft til å vekke fra døden til livet, og til å meddele liv og salighet, når det mottas i Troen. Derfor sier han: ”Salige er de, som hører Guds Ord og bevarer det.” Og apostelen sier: Og ta  med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å gjøre eders sjeler salige. Men når man holder for sine ører og strir imot, da heter det: I hårde halse, og u-omskårne på hjerter og ører, I motstår alltid den Hellige Ånd. Ap. Gj. 7, 51 - 56. Å hvor mye oppvekkelseskraft og livskraft ligger der i Guds Ord, i Ordet om Kristi Kors! Det kunne vekke opp hele verden, alle mennesker. Alle, alle, som leser eller hører det, kunne reise seg opp og begynne å tale, som hin unge mann, dersom de grep Ordet i troen. Alle, alle ville det inngyte liv og kraft til å stå opp og til å bekjenne livet og sannheten. Hver som går død og kald fra prekenen, er selv skyld i det, han har ikke latt Ordet komme til sitt hjerte, han har forspilt dets kraft på sin sjel, fordi han ikke ville omvende seg, ikke ville leve, fordi han elsket døden mer enn livet, synden og mørket mer enn Lyset og rettferdigheten.

            Hvilken glede var det for moren, da Jesus fremstilte den døde sønn levende for henne! Hvilken glede er det for de helliges menighet, når deres døde medlemmer blir levende og vandrer i sannheten! Hvilken glede er det for enhver familie, hver liten flokk av troende sjeler, når igjen en sjel blir vakt opp og føyd til deres tall! La oss derfor be at Jesus også vil nærme seg våre kirkeporter, hvor de døde går ut og inn, at Han vil røre ved likkistene og tale sitt Livsens Ord til sjelene, at de må reise seg opp og bli levende. Han er oppstandelsen og livet. Vi har en Frelser, som hjelper og redder fra døden, som gir alle dem som tror på Ham og gjerne mottar Hans Ord, livet, det evige liv. (Ap. Gj. 2, 41)

            Men frykt kom over alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist blant oss, og Gud har besøkt sitt folk. De ble alle fulle av ærefrykt og beundring over denne store gjerning. Slikt hadde de aldri sett, som sporet Guds nærværelse. Det var kommet mye folk med Ham, og mye folk fulgte liket ut av byen. Der var også, foruten disippelflokken en stor mengde mennesker sammen, som alle så til og ble grepet av forbauselse, og som om de enn ikke straks erklærte Ham å være Guds Sønn, likevel holdt Ham for å være en stor profet, og i Ham erkjente Guds besøk, fordi de følte og så guddommens nærhet, guddommelig allmakt og kjærlighet. Hvor ganske annerledes følte, så og bedømte folket Hans gjerninger enn fariseerne, de skriftkloke og prestene, som stadig, når Han handlet og talte på en overordentlig, guddommelig og mektig måte, fant djevelen, Beelsebul i Ham, og skjelte Ham ut. Ja, da Han hadde vekt opp Lasarus, ble deres raseri så stort at de besluttet å drepe Ham, fordi Han gjorde de døde levende. Så forkjært og djevelaktig er denne slekt. Man prøver seg,  hvilken klasse man hører til. Ved oppvekkelser blir det åpenbart om man hører til de umyndige, som Gud åpenbarer det for, som ser og erkjenner Guds finger, Guds besøkelse, som gir Gud æren og priser Ham, - eller til Jesu fiender og blinde spottere, som i alle oppvekkelser fra døden til livet bare ser bedrageri, skinnhellighet, spøkeri, mystisme, svermeri eller vel enda djevelen. Likevel, det siste sier de ikke mer, fordi de skammer seg for å tro at det finnes en djevel. Er det ikke forferdelig at så snart en ungdom, en mann, en jente eller en kone blir oppvakt fra døden til livet, fra satans makt til Gud, fra mørket til Lyset, så skriker den hele hop lærde og ulærde, de fornemste og de simple fariseere og saddukeere: ”Der er igjen en blitt forrykt,” eller hvorledes de nå på de forskjellige steder spotter det. Men da det ikke var annerledes på Jesu tid, da Han selv synlig virket og vakte opp, så må vi også finne oss i det, og just av det erkjenne at det er den Herre Jesu gjerning, siden djevelen bruker sin onde munn og driver sitt spill. For hvor der ingen guddommelig virkning og oppvekkelser er, der spores heller ikke noen djevelsk bespottelse og motvirkning, der tier alt, ingen er for og ingen i mot. Men så snart en bare reiser seg opp på båren, så er djevelen og verden straks i virksomhet for å slå ham i hjel igjen, eller for å gjøre livet surt for ham.

            Og dette ord om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.  Hvem gleder seg ikke over at denne tale om Jesu kraft til å vekke opp døde, alle vegne ble utbredt? Å måtte den lyde inntil jordens ende, fra solens oppgang til dens nedgang i alle jordens deler og på alle øyer. Måtte alle mennesker høre, at Han er veien sannheten og livet, at vi i Ham har forløsning ved Hans blod, nemlig syndernes forlatelse.

            Likevel vil vi først for oss selv benytte den tale rett om Jesus, og la den virke på oss selv. Enhver spørre seg selv: ”Lever jeg, eller er jeg død ennå? Har Jesus også allerede møtt meg, har Han rørt ved meg, har Han vekket meg opp? Har jeg reist meg opp og begynt å bekjenne mine synder og Hans nåde? Hvor ofte har jeg allerede hørt Hans Ord, som har vekket opp så mange og skjenket dem liv – hvorfor ikke meg? Hvorfor ikke ganske og aldeles, så at jeg vandrer og lever i Ham og for Ham? Hvorfor lever jeg ennå for verden og for meg selv, og ikke for min Frelser, som har elsket meg og gitt seg selv hen for meg?” Å dere ungdommer især, hør Herrens Ord; Han elsker dere, Han ville så gjerne vekke dere opp til livet. La deres hjerter berøres av Ham. Hans finger bringer liv og salighet og driver dere ut, når den berører dere av døds søvnen. Stå opp, la dere føre av Ham, Han griper dere ved hånden og fører dere til moren, det himmelske Jerusalem, de førstefødte og utvalgte Guds barns menighet. Han gjør dere så salig, at dere aldri skal angre på at dere ble vakt opp, omvendt, opplyst og benådet av Ham. Deres oppvekkelse vil igjen bli kjent for hundre og tusen andre. Den vil også vekke opp dem og utbre Jesu tale og Hans pris. Dere skal synge Gud og Lammet en ny sang.

 

Amen.