Det syvende budDu skal ikke
stjele
Av M. Luther Dette bud har også en gjerning som
omfatter rett mange gode gjerninger, og går imot mange laster. Denne gjerning
heter gavmildhet. Og den består i at enhver er villig til å hjelpe og tjene
med sitt gods. Dette strider ikke bare mot tyveri og rov, men også mot all
den avkortning som den ene kan gjøre seg skyldig i overfor den annen, når det
gjelder de timelige goder som f. eks. gjerrighet, åger, opptrekkeri,
underslag, falske varer, falskt mål og falsk vekt. Hvem kan regne opp alt,
alle de behendige nye, listige påfunn som daglig tar til i alle håndteringer,
og hvormed enhver søker sin egen fordel ved den annens skade og glemmer den
lov som sier: ”Hva du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal også du gjøre
mot dem”. Hvis enhver i sitt håndverk, sin
forretning og handel holdt seg til denne regel overfor sin neste, så ville
han visselig finne hvordan han skulle kjøpe og selge, ta og gi, låne bort og
gi for intet, love og holde, og så videre. Og når vi ser på verden og dens
vesen, hvordan gjerrigheten regjerer i all handel, så vil vi ikke bare få nok
å gjøre, såfremt vi vil ernære oss med Gud og æren, men vi vil også få gru og
skrekk for dette farlige, elendige liv, som i den grad er overlesset,
lenkebundet og fanget med sorg for timelig næring og begjær etter den. For det andre: Derfor sier den
vise mann ikke for intet (Sir. 31, 8 f.): ”Salig er den rike mann som blir
funnet ulastelig, og som ikke løper etter gullet, og ikke har satt sin tillit
til pengenes skatter. Hvem er han? Vi vil prise ham lykkelig, for han har
gjort det som er vidunderlig blant sitt folk”. Som om han ville si: ”Man finner
ingen eller meget få”. Ja, der er virkelig få av dem som merker og erkjenner
slikt pengebegjær hos seg selv. For gjerrigheten har her et meget vakkert og
fint skamskjul; det heter legemets næring og naturlig nødvendighet. Under
dette dekke handler gjerrigheten uten mål og umettelig. Derfor, den som her
skal holde seg ren, sannelig, han må, som sagt, gjøre tegn og undergjerninger
i sitt liv. Og se, den som ikke bare vil gjøre
gode gjerninger, men også under, som Gud kan rose og finne velbehag i, hva
bruk har han for å tenke mye i andre retninger? Han bør gi akt på seg selv,
og se til at han ikke løper etter gullet og ikke setter sin lit til pengene,
men tvert om lar gullet løpe etter seg, og pengene vente på hans nåde, og
ikke tillater seg å elske noe av dette eller lar sitt hjerte henge fast ved
det. Da er Han den rette, milde, undergjørende, salige mann, som Job sier i
31, 24: ”Jeg har ennå aldri forlatt meg på gullet, og ennå aldri latt
pengene være min trøst og tillit”. Og Sal. 62, 11: ”Når rikdommen vokser,
da sett ikke hjerte (til den).” Så lærer også Kristus oss i Mat. 6, 31: Derfor
skal vi ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete? Eller: Hva skal vi drikke?
Eller: Hva skal vi kle oss med? For alt sådant søker hedningene etter;
for eders himmelske Fader vet at I trenger alle disse ting. Men noen sier: ”Ja, forlat deg på
dette, sørg ikke, og se så om der kommer en stekt høne flygende i munnen på
deg.” Jeg sier ikke, at noen ikke skal arbeide og søke næring. Men han skal
ikke sørge, ikke være gjerrig, ikke være forsagt for at han ikke får nok. For
i Adam er vi alle dømt til arbeid. Gud sier jo i 1 Mos. 3, 19: ”I ditt
ansikts sved skal du ete ditt brød!” Og Job 5, 7: ”Som fuglen er skapt til å flyge, er mennesket
født til arbeide”. Nå flyger
fuglene uten bekymring og gjerrighet. Men om du nå sørger og er gjerrig, så
sørg bare du og vær gjerrig og se så til om du oppfyller Guds bud og blir
salig. For det tredje: Denne gjerning
lærer troen av seg selv. For når hjertet setter sin lit til Guds nåde og forlater
seg på den, hvordan skulle det da være mulig at det hjerte skulle være så
gjerrig og fullt av bekymring? Det må uten å tvile være viss på at Gud tar
seg av det. Derfor henger det ikke fast ved penger. Det bruker dem også med
glad gavmildhet, til nytte for sin neste. Dette hjertet vet også godt at det
vil få nok, om det enn gir bort aldri så mye; for Gud, som det stoler på, vil
ikke lyve for det eller forlate det, som det står i Sal. 37, 25: Jeg har
vært ung, er og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt
eller hans avkom søke etter brød. Derfor er det ingen annen synd
apostelen kaller avgudsdyrkelse enn gjerrigheten. Den lar seg på det aller
groveste merke ved dette, at den ikke stoler på Gud i noe, men venter seg mer
godt av sine penger enn av Gud. Ved det som hjertet setter sin lit til, blir
Gud i sannhet enten æret eller vanæret, som sagt er. Sannelig, i dette bud kan man
klart merke hvordan alle gjerninger må gå for seg i troen. For her føler
enhver med visshet at gjerrighetens opphav er vantroen, gavmildhetens opphav
derimot troen. Fordi mennesket har tillit til Gud, er det gavmildt og tviler
ikke på at det alltid skal ha nok. Likeså visst er det gjerrig og fullt av
bekymringer, fordi det ikke har tillit til Gud. Som nå troen i dette bud er
verksmesteren og drivkraften til
gavmildhetens gode gjerning, så er den det også i alle andre bud. Uten slik
tro er gavmildheten til ingen nytte, men bare et uaktsomt sløseri med
pengene. For det fjerde: I denne
forbindelse må man også vite at denne mildhet skal strekke seg til fiendene
og motstanderne. For hva slags velgjerning er vel det, når vi bare er
gavmilde mot våre venner, som Kristus taler om i Luk. 6, 32 ff. Også et ondt
menneske gjør likevel det samme mot den andre, når det er hans venn. Ja, også
de ufornuftige dyr er godgjørende og gavmilde mot sine like. Derfor må et
kristent menneske nå høyere opp og la sin gavmildhet også tjene dem som ikke
fortjener det, dem som gjør ondt, fiendene og de utakknemlige, og, likesom
sin himmelske Far, også la sin sol gå opp over gode og onde, og la det regne
på takknemlige og utakknemlige. Men her finner man hvor vanskelig
det er å gjøre gode gjerninger etter Guds bud, hvordan naturen stritter imot,
krymper seg og vrir seg, mens den likevel
lett og gjerne utfører sine egne gode gjerninger, som den selv har
valgt. Ta altså for deg dine fiender og
de utakknemlige. Gjør godt mot dem. Så vil du finne hvor nær eller fjern du
er dette bud, og hvordan du hele ditt liv alltid får nok å gjøre med å øve deg
i denne gjerning. – For hvis din fiende trenger til deg, og du ikke hjelper
ham, når du kan, så er dette likeså mye som om du hadde stjålet fra ham hva
hans var. For du var skyldig til å hjelpe ham. Så sier Ambrosius (Biskop i
Milano, 340 –397): ”Gi den hungrige å ete. Gjør du ikke det, så har du drept
ham, så vidt det står til deg.” I dette Bud har vi de barmhjertighetens
gjerninger som Kristus skal kreve på den ytterste dag. Likevel skulle de styrende og
byene sørge for at landestrykerne, Jakobsbrødrene og alle fremmede tiggere
ble forbudt, eller kun ble tillatt innenfor en bestemt grense og ordning, så
at ikke slynglene under betleriets navn skulle få lov til å løpe omkring med
sine skurkestreker. Av dem er der nå mange. Om gjerningene etter dette bud
har jeg talt mer i traktaten om åger. |