Det syvende bud

Du skal ikke stjele

Av M. Luther

 

            Dette bud har også en gjerning som omfatter rett mange gode gjerninger, og går imot mange laster. Denne gjerning heter gavmildhet. Og den består i at enhver er villig til å hjelpe og tjene med sitt gods. Dette strider ikke bare mot tyveri og rov, men også mot all den avkortning som den ene kan gjøre seg skyldig i overfor den annen, når det gjelder de timelige goder som f. eks. gjerrighet, åger, opptrekkeri, underslag, falske varer, falskt mål og falsk vekt. Hvem kan regne opp alt, alle de behendige nye, listige påfunn som daglig tar til i alle håndteringer, og hvormed enhver søker sin egen fordel ved den annens skade og glemmer den lov som sier: ”Hva du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal også du gjøre mot dem”.

            Hvis enhver i sitt håndverk, sin forretning og handel holdt seg til denne regel overfor sin neste, så ville han visselig finne hvordan han skulle kjøpe og selge, ta og gi, låne bort og gi for intet, love og holde, og så videre. Og når vi ser på verden og dens vesen, hvordan gjerrigheten regjerer i all handel, så vil vi ikke bare få nok å gjøre, såfremt vi vil ernære oss med Gud og æren, men vi vil også få gru og skrekk for dette farlige, elendige liv, som i den grad er overlesset, lenkebundet og fanget med sorg for timelig næring og begjær etter den.

            For det andre: Derfor sier den vise mann ikke for intet (Sir. 31, 8 f.): ”Salig er den rike mann som blir funnet ulastelig, og som ikke løper etter gullet, og ikke har satt sin tillit til pengenes skatter. Hvem er han? Vi vil prise ham lykkelig, for han har gjort det som er vidunderlig blant sitt folk”. Som om han ville si: ”Man finner ingen eller meget få”. Ja, der er virkelig få av dem som merker og erkjenner slikt pengebegjær hos seg selv. For gjerrigheten har her et meget vakkert og fint skamskjul; det heter legemets næring og naturlig nødvendighet. Under dette dekke handler gjerrigheten uten mål og umettelig. Derfor, den som her skal holde seg ren, sannelig, han må, som sagt, gjøre tegn og undergjerninger i sitt liv.

            Og se, den som ikke bare vil gjøre gode gjerninger, men også under, som Gud kan rose og finne velbehag i, hva bruk har han for å tenke mye i andre retninger? Han bør gi akt på seg selv, og se til at han ikke løper etter gullet og ikke setter sin lit til pengene, men tvert om lar gullet løpe etter seg, og pengene vente på hans nåde, og ikke tillater seg å elske noe av dette eller lar sitt hjerte henge fast ved det. Da er Han den rette, milde, undergjørende, salige mann, som Job sier i 31, 24: ”Jeg har ennå aldri forlatt meg på gullet, og ennå aldri latt pengene være min trøst og tillit”. Og Sal. 62, 11: ”Når rikdommen vokser, da sett ikke hjerte (til den).” Så lærer også Kristus oss i Mat. 6, 31: Derfor skal vi ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete? Eller: Hva skal vi drikke? Eller: Hva skal vi kle oss med? For alt sådant søker hedningene etter; for eders himmelske Fader vet at I trenger alle disse ting.

            Men noen sier: ”Ja, forlat deg på dette, sørg ikke, og se så om der kommer en stekt høne flygende i munnen på deg.” Jeg sier ikke, at noen ikke skal arbeide og søke næring. Men han skal ikke sørge, ikke være gjerrig, ikke være forsagt for at han ikke får nok. For i Adam er vi alle dømt til arbeid. Gud sier jo i 1 Mos. 3, 19: ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød!”  Og Job 5, 7: ”Som fuglen er skapt til å flyge, er mennesket født til arbeide”.  Nå flyger fuglene uten bekymring og gjerrighet. Men om du nå sørger og er gjerrig, så sørg bare du og vær gjerrig og se så til om du oppfyller Guds bud og blir salig.

            For det tredje: Denne gjerning lærer troen av seg selv. For når hjertet setter sin lit til Guds nåde og forlater seg på den, hvordan skulle det da være mulig at det hjerte skulle være så gjerrig og fullt av bekymring? Det må uten å tvile være viss på at Gud tar seg av det. Derfor henger det ikke fast ved penger. Det bruker dem også med glad gavmildhet, til nytte for sin neste. Dette hjertet vet også godt at det vil få nok, om det enn gir bort aldri så mye; for Gud, som det stoler på, vil ikke lyve for det eller forlate det, som det står i Sal. 37, 25: Jeg har vært ung, er og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.

            Derfor er det ingen annen synd apostelen kaller avgudsdyrkelse enn gjerrigheten. Den lar seg på det aller groveste merke ved dette, at den ikke stoler på Gud i noe, men venter seg mer godt av sine penger enn av Gud. Ved det som hjertet setter sin lit til, blir Gud i sannhet enten æret eller vanæret, som sagt er.

            Sannelig, i dette bud kan man klart merke hvordan alle gjerninger må gå for seg i troen. For her føler enhver med visshet at gjerrighetens opphav er vantroen, gavmildhetens opphav derimot troen. Fordi mennesket har tillit til Gud, er det gavmildt og tviler ikke på at det alltid skal ha nok. Likeså visst er det gjerrig og fullt av bekymringer, fordi det ikke har tillit til Gud. Som nå troen i dette bud er verksmesteren og drivkraften  til gavmildhetens gode gjerning, så er den det også i alle andre bud. Uten slik tro er gavmildheten til ingen nytte, men bare et uaktsomt sløseri med pengene.

            For det fjerde: I denne forbindelse må man også vite at denne mildhet skal strekke seg til fiendene og motstanderne. For hva slags velgjerning er vel det, når vi bare er gavmilde mot våre venner, som Kristus taler om i Luk. 6, 32 ff. Også et ondt menneske gjør likevel det samme mot den andre, når det er hans venn. Ja, også de ufornuftige dyr er godgjørende og gavmilde mot sine like. Derfor må et kristent menneske nå høyere opp og la sin gavmildhet også tjene dem som ikke fortjener det, dem som gjør ondt, fiendene og de utakknemlige, og, likesom sin himmelske Far, også la sin sol gå opp over gode og onde, og la det regne på takknemlige og utakknemlige.

            Men her finner man hvor vanskelig det er å gjøre gode gjerninger etter Guds bud, hvordan naturen stritter imot, krymper seg og vrir seg, mens den likevel  lett og gjerne utfører sine egne gode gjerninger, som den selv har valgt.

            Ta altså for deg dine fiender og de utakknemlige. Gjør godt mot dem. Så vil du finne hvor nær eller fjern du er dette bud, og hvordan du hele ditt liv alltid får nok å gjøre med å øve deg i denne gjerning. – For hvis din fiende trenger til deg, og du ikke hjelper ham, når du kan, så er dette likeså mye som om du hadde stjålet fra ham hva hans var. For du var skyldig til å hjelpe ham. Så sier Ambrosius (Biskop i Milano, 340 –397): ”Gi den hungrige å ete. Gjør du ikke det, så har du drept ham, så vidt det står til deg.” I dette Bud har vi de barmhjertighetens gjerninger som Kristus skal kreve på den ytterste dag.

            Likevel skulle de styrende og byene sørge for at landestrykerne, Jakobsbrødrene og alle fremmede tiggere ble forbudt, eller kun ble tillatt innenfor en bestemt grense og ordning, så at ikke slynglene under betleriets navn skulle få lov til å løpe omkring med sine skurkestreker. Av dem er der nå mange. Om gjerningene etter dette bud har jeg talt mer i traktaten om åger.