Kristi fødselsdag

Episteltekst Heb. 1, 1 – 5.

Av Hans N. Hauge

 

Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen; som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er herlighetens avglans og hans vesens rette billede og bærer alle ting ved sitt kraftige ord, da han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, og han er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvilken engel sa han noen tid: Du er min sønn, jeg har født deg i dag?  Heb. 1, 1 – 5.

 

Dette skal bli oppskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren. Sal. 102, 19.

Disse Davids ord om hvorfor Herren har latt sine tjenere skrive sitt Ord, er det grunn til å tenke over. Det er skjedd og skjer for å skape eller i-gjenføde menneskene til å frykte og elske Gud, slik som vi leser i hvert bud, og som Paulus sier i Heb. 2, at:  Derfor må vi så meget mer holde  fast ved det som vi har hørt, for at vi ikke skal forgå. For dersom det Ord som var talt ved engler, sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin rette lønn, hvorledes skulle vi da unnfly, dersom vi forsømmer så stor en saliggjørelse? – den som fra sin begynnelse av ble forkynt ved Herren og er blitt stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet  Gud vitnet med, både ved tegn og undere og mange slags kraftige gjerninger og ved å dele ut den Hellige Ånd etter sin vilje. I teksten vår sier Apostelen: at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene. For Gud truet våre første foreldre med dødsstraff dersom de overtrådte Budet. Da dette skjedde kom fallet, derfor lovet Han dem forløsning i kvinnens sæd, 1 Mos. 3, 15 og la frem for dem de trengsler de skulle lide og hvorledes de skulle stride mot synden, de som hadde attrå til den, men og at de skulle herske over den, 4. kap. 7. v.  Hans Ånd trettet med dem om dette ved alle sine profeter, med mange straffer og store gjerninger, både om befrielse og ødeleggelse og å utslette av jorden de som ikke ville lyde. 

           

Da Han nå til sin ære ved sin Ånd og tjenere hadde overbevist både om straff og frelse ved sitt guddommelige Ord, så taler Han i de siste dager vesentlig ved Sønnen. Denne har Han sendt for å kreve frukten av sin vingård, så vi skulle gi Ham ære og tjene Ham alene, for Han er arvingen, Mat. 21, 37 – 38, og ved Ham er alle ting gjort. Han er det Ord Johannes taler om: Alle ting er blitt til ved det, og uten det er enn ikke en eneste (ting) blitt til (av alt det) som er blitt til, Joh. 1, nemlig Han,  Jesus, Guds Sønn! Han er herlighetens klare skinn, i sin fullkomne hellighet, som ingen kunne overbevise om noen synd, Joh. 8, 46, og Guds vesens rette billede, for den som så Ham, han har også sett Faderen, Joh. 14, 9, og Han kjente Hans hjertelag og vesen, som er kjærlighet. For Han er kjærligheten selv, dens vei, mål og fylde, som beviste seg i en tålmodig ydmykhet og tjenestvillig skikkelse i å gjøre vel imot alle og bære alle ting ved sitt krafts Ord. Det vil si: Liv og Ånd, til å opplyse det formørkede og oppvekke de døde, som Han viste og beviser i alle sine Ord og gjerninger, da Han var synlig og nå er skjult i de troendes hjerter, men likevel bor der med sin guddommelige kraft og kjærlighet. Denne nåde burde i det minste bevege all verden til å lete og søke frelse, bli likesinnet med Kristus og de kristne. For etter at han har utført våre synders renselse på grunn av seg selv og vunnet seg en menighet ved sitt eget blod, så skulle vi ikke lenger leve i synden, men vaske oss rene fra all urenhet og verdens kjærlighet, fra alle syndige lyster. Men jo større Hans nåde er, jo mer blir den foraktet så mennesket lever i sikkerhet og forherdelse, så de enten ikke akter så stor en salighet, eller vil ha den i sin syndestand.

 

Likevel, dette å bli salig uten omvendelse er en umulig ting, og da de som bedrev det onde ikke unnflydde i de Gamle Testamentets tider, men Gud Han straffet dem med ødeleggelse, både timelig og evig. I den tid straffet Han straks, og det gjør Han ennå en og annen gang. De som vil bøye seg for dette og vil avstå fra synden, de viser at dette er en stor velgjerning fra Gud, 2 Mak. 6, 13. Men det at Han utsetter straffen lenge er et tegn på stor ulykke og unåde fra Gud, siden Han lenge venter med sin barmhjertighet og langmodighet, hvilket de ikke akter, og når de så har nådd sitt syndemål, 14. v. så kommer straffen. Dette skjer mest i Det Nye Testamentets tider, som vi kan se på Jødene og derfor må ingen tenke han kan unngå. Unnflydde de ikke i de forrige tider, så skjer det mindre nå, da Hans nåde er større, så blir straffen over nådens foraktere eller misbrukere større. For selv om de går vel ut av tiden i den døde tro med et forherdet hjerte, så våkner de visst hisset i evigheten, og der vil Guds rettferdige vrede aldri opphøre. For har nå den som har fått all makt i Himmelen og på jorden, på grunn av lydighet, tjenestvillighet, satt seg hos Maktens høyre Hånd og har fått et navn over alle navn, så skal og hver tunge bekjenne at  Han er en Herre til Gud faders ære, så må de fortapte i den evige pine  prise Hans rettferdighet, som de utvalgte i evig herlighet, da Han er blitt så mye høyere enn noen engel, som Han har arvet et ypperligere navn fremfor dem. For til hvilken engel har Han sagt: du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

           

Gud som da har født sin Sønn av evighet, og nå ved sin Ånd unnfanget og født Ham i dag til manndoms mottagelse for å reise opp oss falne, la oss da alle gå til Ham i troens rette natur og ydmyke oss under Ham, kjenne vår fordervelse eller uhellighet og fatte fullkommen sinn og vilje til Hans frelse så vi kunne bli delaktige i Hans guddommelige hellighet, for at vi med Ham måtte arve den evige herlighet.

 

Amen.