Det åttende bud Du skal ikke si falskt
vitnesbyrd mot din neste. Fra boken ”Hvordan skal
livet leves?” Av Luther. Dette bud synes lite og er likevel
så stort at den som skal holde det riktig må våge å sette inn legeme og liv,
gods og ære, venner og alt det han har for det. Men budet omfatter likevel
ikke mer enn den gjerning som gjøres av det lille lem – tungen. Denne gjerning
består i å si sannheten og motsi
løgnen, når det er nødvendig. Derfor blir her forbudt mange onde gjerninger
av tungen. For det første de gjerninger som
skjer ved å tale, for det annet de som skjer ved å tie. Ved å tale: Når en
har en ond sak for retten og vil bevise og drive den ved falske grunner, vil fange sin neste med snedighet, benytte
seg av alt som smykker og fremmer hans sak, fortie og forringe alt som er
heldig for nestens gode sak, og i dette ikke gjør mot sin neste som han vil
der skal gjøres mot ham selv. Dette gjør noen for nytelsens skyld, noen for å
unngå skade eller skam. Med dette søker de sitt eget mer enn Guds Bud og
unnskylder seg altså slik: ”Vigilanti iura subveniunt, den som bare er
våken blir hjulpet av retten”. Akkurat som om de ikke var like så mye
skyldige til å være våkne for sin nestes sak som for sin egen. Slik lar de på
en lettsindig måte nestens sak gå til grunne, enda de vet at den er rett. Dette onde er nå så alminnelig, at
jeg er redd for der forekommer ingen dom eller handel uten at den ene part
synder mot dette Bud. Selv om de ikke er i stand til å fullføre det, har de
likevel uriktig mot og vilje til det, så de gjerne ville at nestens gode sak
skulle tape og deres egen onde sak skulle vinne. Særlig skjer denne synd, når den
ene part er en storkar eller fiende. For fienden vil man saktens hevne seg
på, og storkaren vil ingen få på nakken. Her begynner man da å smigre og
smiske eller å fortie sannheten. Her vil ingen utsette seg for unåde og
ugunst, skade og fare for sannhetens skyld. Følgelig må Guds bud gå til
grunne. Slik er verdens regimente. Den som her vil holde dette bud, vil
visselig få begge hendene fulle av gode gjerninger, bare ved å fullføre disse
med tungen. Hvor
mange finnes der dessuten ikke, som ved foræringer og gaver lar seg bringe
til taushet og lar seg drive bort fra sannheten. Ja, det er sannelig på alle
områder en høy, stor, sjelden foreteelse at noen ikke er et falskt vitne mot
sin neste. For det andre: Foruten dette er
der et annet sannhetens vitnesbyrd, som er ennå større, og ved dette må vi
kjempe mot de onde ånder. Dette vitnesbyrd trer ikke frem for timelige tings
skyld, men for Evangeliets og troens sannhets skyld. Evangeliet og troen har
den onde ånd ennå aldri kunnet like, og alltid har han stelt det slik, at de
største i folket er imot dem og forfølger dem. Disse store er det vanskelig å
stå imot. Om dette står det i Sal. 82, 3 – 4: Skaff den ringe og farløse
rett, hjelp den elendige og fattige til rettferdighet! Redd den ringe og trengende,
fri ham fra de ugudeliges hånd! Selv om denne forfølgelse visstnok
er blitt sjelden, så er det likevel de geistlige prelater som her har
skylden, fordi de ikke løfter Evangeliet, men lar det gå under. De har
nedlagt den sak for hvis skyld dette vitnesbyrd og denne forfølgelse skulle
komme i gang. Isteden lærer de oss sine egne lover og hva de selv synes om.
Derfor kan også djevelen sitte i ro, fordi han ved Evangeliets skrinleggelse
også har fått skrinlagt troen på Kristus, og alt sammen går nå som han vil. Men hvis Evangeliet blir hentet
frem igjen og atter lar høre fra seg, så vil uten tvil hele verden på sin
side røre på seg og komme i bevegelse, så at den største del av kongene,
fyrstene, biskopene, doktorene, de geistlige og alt som stort er, vil sette
seg imot Evangeliet og bli rasende. Slik som det jo alltid har vært tilfelle
når Guds Ord er kommet for dagen. For verden kan ikke tåle det som kommer fra
Gud. Det har vi bevis på i Kristus, Han som var og er den aller største,
kjæreste og beste som Gud har. Hittil har verden ikke alene tatt imot Ham, men har enda forfulgt Ham
ennå mer grusomt enn alle de andre som noensinne er kommet fra Gud. Derfor, likesom på Kristi tid er
der til alle tider få som står den guddommelige sannhet bi og setter inn på
den og våger for den legeme og liv, gods og ære og alt det de har. Som
Kristus har forkynt: Mat. 24, 9, I
skal hates av alle folk for mitt navns skyld. Likeså: Mat. 24, 10, Og da skal mange ta anstøt av meg.
Ja, hvis denne sannhet ble angrepet av bønder, gjetere, stallkarer og
alminnelige mennesker, hvem ville og kunne ikke da bekjenne og bevise den?
Men når paven, biskopene samt fyrstene og kongene angriper den, da flykter og
hykler alle, for ikke å miste gods, ære, gunst og liv. For det tredje: Hvorfor gjør de
dette? Av denne grunn: De har ingen tro på Gud, og venter seg ikke noe godt
av Ham. For hvor denne tillit og tro er til stede, der er et modig, trossig,
uforferdet hjerte, som våger spranget og står sannheten bi, selv om man
risikerer hode eller kappe, enten det er imot pave eller konge, slik som vi
ser de kjære martyrer gjorde. For et slikt hjerte lar seg nøye og er tilfreds
med at det har en nådig og kjærlig Gud. Derfor forakter det gunst, nåde, gods
og ære av alle mennesker, og lar gå og komme det som ikke har blivende verd.
Som skrevet står i Sal. 15, 4: De forakter dem som forakter Gud, og ærer
de gudfryktige. Det vil si: Tyrannene og de mektige, som forfølger
sannheten og forakter Gud, dem frykter dette hjertet ikke, de bryr seg ikke om
dem, men forakter dem. På den andre side, de som blir forfulgt for sannhetens
skyld, og frykter Gud mer enn menneskene, dem er det hengivent, står dem bi,
holder på dem og ærer dem, uansett hvem som måtte ergre seg over det. Som det
står om Moses i Heb. 11, 24 ff., at han bistod sine brødre, til tross for den
mektige konge i Egypten. Se nå, i dette Bud ser du i
korthet, at troen må være verksmesteren for dette verk og at uten den er
ingen modig nok til å gjøre denne gjerning. Således ligger alle gjerninger i
troen, som det nå ofte er blitt sagt. Derfor er alle gjerninger døde uten
troen, de kan skinne og kalles så gode de bare vil. For liksom ingen gjør
dette Buds gjerning uten å være fast og uforferdet i Guds nåde og tilliten
til den, så gjør han heller ikke noen gjerning etter alle de andre Bud uten
den samme tro. Derfor kan enhver med letthet
ta en prøve og vekt av dette Bud, og se om han er en kristen og tror
rett på Kristus, og således gjør gode gjerninger eller ikke. Nå ser vi hvordan den allmektige
Gud ikke bare har gitt oss vår Herre Jesus Kristus, for at vi skal tro på Han
med denne tillit, men også i Ham har gitt oss eksempel på slik tillit og
sådanne gode gjerninger, for at vi skal tro på Ham, følge Ham, og for evig
bli i Ham. Som Han sier i Joh. 14, 6: Jeg er veien, sannheten og livet.
Veien, som vi skal følge Ham på; sannheten, for at vi skal tro på Ham; livet,
for at vi evig skal leve i Ham. Av alt dette er det nå ganske klart at alle andre gjerninger, som ikke er befalt, er farlige og lette å kjenne. For eks. å bygge kirker og utsmykke dem, gjøre valfarter og alt det som der er skrevet så mangfoldig mye om i kirkelovene, og som har forført verden, besværet og fordervet den, skapt urolige samvittigheter og fortiet og svekket troen. Likeså er det klart at mennesket med alle sine krefter har nok å gjøre med Guds Bud, selv om han lot alt annet være, og at han aldri makter å gjøre alle de gode gjerninger som er ham befalt å gjøre. Hvorfor søker han da andre gjerninger, som verken er nødvendig for ham og påbudt, og forsømmer dem som er nødvendige og påbudt? |