Magister Filip Melanchthon’s

Levnetsbeskrivelse

Del 5.

Fra boken: Den Lutherske Kirkes Reformatorer

Av J. Belsheim.

Ennå må vi her omtale en omstendighet der Melanchthon gav den Lutherske kirke stor hjertesorg. Det var nemlig ved hans medvirkning til den reformerte kirkes utbredelse i Tyskland. Inntil religionsfreden i Augsburg 1555 hadde bare den Lutherske Kirke funnet inngang i Tyskland, og bare den var ved religionsfreden anerkjent i riket. Men Kurfyrst Fredrik III av Pfalz, som til dels av politiske grunner helte til den reformerte kirke, henvendte seg til Melanchthon for å få hans betenkning om saken, for å få bilagt den strid som var brutt ut mellom Lutheranerne og de reformerte i sitt land. Melanchthon gav da en betenkning som behaget den kalvinske Kurfyrste. På denne måte ble dette land kalvinsk, og Lutheranerne i landet ble jaget ut. Den reformerte kirke vant på denne måte ved list og vold mer og mer fotfeste i Tyskland og Melanchthon kunne ikke frigjøre seg fra beskyldningen for at han hadde hjulpet til dette, selv om det ikke var direkte.

”Men vi må dømme om denne mildhetens mann så mildt som mulig”, sier en av våre dagers lærde. Det ville også vi gjøre og derfor sier vi: Melanchthon har vel ofte feilet og av falsk kjærlighet til freden ofte gitt etter i sannheten. Likevel har han aldri av ringeakt for sannheten eller forakt for den forrådt den. Nei, han var sannelig ingen Esaus-broder, som for en rett linser solgte sin førstefødselsrett! Han var ingen alminnelig samvittighetsløs unionsmann, som det i dag finnes så mange av, som bare av likegyldighet for den guddommelige sannhet kunne være i stand til å inngå i samarbeid med enhver sekt. Vår dyrebare Melanchthon elsket denne sannhet fremfor alt, og han hadde gjerne latt seg steke på en rist for den rene lære, men i anfektelsens stund lot han ofte sin naturlige tilbøyelighet til fred få for mye rom, og dette fikk han bittert angre. Hvor edel og rosverdig enn Melanchthons hoveddyd, hans kjærlighet til fred, er i og for seg, så har den likevel ingen berettigelse der hvor talen er om Guds ære og lære, om bekjennelse eller fornektelse. For der gjelder Kristi Ord: Dersom ditt øye (din kjæreste tilbøyelighet) frister deg, så riv det ut og kast det fra deg. Mat. 5, 29. Da må mennesket også oppofre sin kjære Isak. Så lenge Luther levde hadde Melanchthon en god støtte, men da han hadde mistet denne støtte, begynte han å vakle. Han hadde ikke styrke nok i karakteren og den heltmodige tillit til Gud som Luther hadde, men fryktet alltid at Himmelen måtte falle ned, fordi han ikke kunne gripe de støtter og søyler som den hvilte på, som Luther engang bemerket i et brev til ham i Augsburg. Vel var han en tro medarbeider på reformasjonsverket, men han klarte ikke å være en forarbeider og hærfører. Så from, lærd og vis som han også ellers var, så manglet han likevel Luthers dype erfaring, dennes urokkelige faste grunn i Guds Ord og som han så ubetinget tar fornuften til fange under troens lydighet. I tillegg kom at han etter sin natur var svært ustadig og fryktsom, disse feil hadde Luther ofte bemerket for ham. Så skjedde det da, at han gav etter i harde trengselstider og satte dermed både seg selv og kirken i hjertesorg. Men da han ikke forsettelig og motvillig gjorde disse feilgrep, og da han offentlig bekjente og hjertelig angret dem, så vil vi ikke videre kaste stein på ham. Vi vil mye mer la hans feilgrep tjene oss til advarsel og minne oss om apostelens ord: Den som står, se til, at han ikke faller. 1 Kor. 10, 12.

Slik stod Melanchthon trett av arbeidet, nedbøyd og nesten forlatt av alle i den Lutherske Kirke i Tyskland, som var rystet av forargelige stridigheter. En sky av Herrens vitner, Heb. 12, 1, var allerede gått inn i den hvile hvor mennesket får ro etter alt arbeidet. Det var ikke til å undres over at der oppstod en inderlig lengsel hos ham om å skilles derfra og være med Kristus. Til en venn skrev han: ”Jeg fortæres av lengsel etter det himmelske Fedreland”. Han skulle snart få stilt sin lengsel. – I de første dager av april 1560 tok hans krefter synlig av. ”Jeg kommer til å slukne som et lys”, sa han. ”Jeg vil hjertelig gjerne dø, når det er Guds vilje, og ber bare om en gledelig avskjed”. Videre sa han: ”Jeg føler ved Guds nåde aldeles ingen anfektelse. Men kristenhetens felles skade går meg til hjerte, og det bekymrer meg mye at den forvente og sofistiske verden gjør så mye uvesen og foruroliger så skammelig den hellige kristelige kirke. Nå, de får gjøre det som de ville, så er likevel vår lære ved Guds nåde riktig og klar”. Da sa han til noen som stod ved hans leie: ”I er yngre folk og har ved Guds nåde dyktighet nok, men se til at I bruker den rett! Den allmektige Gud oppholde dere og gi dere styrke og visdom, så at I må tjene Ham og Hans kirke til gagn!”

Den 19. april ble hans dødsdag. Klokken to om morgenen reiste han seg opp på leiet og sa: ”Pauli ord er igjen kommet meg i hu: Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?” Rom. 8, 31. Etter klokken 8 bad han med sakte stemme for seg, for Universitetet, for sine landsherrer og for hele kristenheten. Han ble så utmattet av denne bønn at han sank tilbake ned på sengen og blundet en stund. Da slo han plutselig øynene opp og sa til sin svigersønn Peucer: ”Jeg har vært i døden; men Gud har nådig revet meg ut”. Magister Sturio ropte til han: ”Der er ingen fordømmelse for dem, som er i Kristus Jesus” Rom. 8, 1, på dette svarte han: ”Kristus er av Gud blitt oss til visdom, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, at, som skrevet står, den som roser seg, roser seg i Herren” 1 Kor. 1, 30 – 31. Straks deretter sa han: ”Jeg har alltid for meg Johannes’ ord om Guds Sønn, min Herre Jesus Kristus: Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men så mange som tok imot ham, dem har han gitt makt til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn”. Nå talte han ikke mer når man ikke spurte ham om noe. Da spurte hans svigersønn ham om han ønsket noe, og han svarte: ”Ikke noe utenom Himmelen, derfor la meg nå være fri for slike spørsmål”. Om kvelden kl. 19 inntraff hans død. Presten Paul Eber, talte ennå noen trøstefulle ord, og alle tilstedeværende falt på kne og bad. Og til slutt ropte man de ord fra Salme 31, 6 til ham: I dine hender befaler jeg min ånd, du har forløst meg Herre, du trofaste Gud”. Man spurte om han kunne høre det. Da svarte den døende så alle hørte det: ”Ja”. Det var hans siste ord på jorden.

Den 21 april fant begravelsen sted. Først ble hans lik båret til by kirken, hvor Dr. Paul Eber holt likpreken over 1 Tes. 4. Derfra gikk toget til Slottskirken, hvor hans lik ble bisatt. Kisten ble senket ned like ovenfor Luthers grav og hans hvilested betegnes med en metallplate, på den står det skrevet: ”Den ærverdige Filip Melanchthons legeme er begravet på dette sted; han døde i Kristi år 1560 den 19. april i denne by, etter at han hadde levd 63 år 2 måneder og 2 dager”.

Vi slutter med de ord, som han ofte tok i munnen: ” Når jeg ikke sørget, kom jeg ikke til å be. Ved sorgen drives jeg til bønn, og med bønnen fordriver jeg sorgen”.