Om Kristi hellige, sanne legemes høyverdige

Sakrament og om broderskapene

Av dr. Martin Luther.

For det første: Alterets og Kristi hellige, sanne legemes hellige sakrament har også tre stykker, som man må kjenne til. Det første er sakramentet eller tegnet. Det andre er dette sakraments betydning. Det tredje er troen på begge disse. Slik som jo i ethvert sakrament må disse tre stykker være til stede. Sakramentet må være der på en utvortes og synlig måte, i en legemlig form eller skikkelse. Betydningen må være av indre og åndelig art, i menneskets ånd. Troen må bringe begge disse sammen til den rette nytte og bruk av sakramentet.

For det andre: Sakramentet eller det ytre tegn består i brødets og vinens form og skikkelse, likesom dåpen i vannets. Likevel slik at man nyter brødet og vinen ved å spise og drikke, likesom man nyter dåpens vann ved å senke ned i det eller øse over av det. For sakramentet eller tegnet må mottas eller bli begjært hvis det skal bringe noen nytte. Skjønt man nå ikke hver dag gir nattverden under begge skikkelser til folket, slik som før i tiden, så er det heller ikke nødvendig, og presteskapet nyter det jo hver dag for folket. Det er nok at folket daglig begjærer sakramentet, og for tiden tar imot det under én skikkelse, etter som det blir forordnet og gitt av den kristne kirke. (Dette skrift fra 1519 er fra Luthers første tid, da han ennå ikke fullt og helt hadde brutt med Romerkirkens falske nattverdsyn. Johan Huss hadde 100 år før forlangt å få gi den under begge skikkelser, men han måtte bøte med livet for sin troskap mot Guds Ord. Det gikk ikke lang tid før også Luther gjorde som Huss, og han fordømte Romerkirkens nattverdspraksis, det å bare gi brødet. Red. anm.)

For det tredje: Men jeg anser det for å være riktig, at kirken i et alminnelig kirkemøte igjen ville forordne at man skulle gi alle mennesker nattverden under begge skikkelser, slik som prestene. Ikke av den grunn at ikke den ene skikkelse skulle være tilstrekkelig, da likevel troens begjær alene er nok, som Augustin sier: ”Hvortil bereder du buken og tennene? Tro bare, så har du allerede nytt sakramentet.” Men det ville være sømmelig og fint at sakramentets skikkelse og form eller tegn ikke ble gitt stykkevis og bare med den ene del, men helt og holdent. Som jeg sa om dåpen, at det ville være mer passende å dyppe ned i vannet enn å øse over med det, for tegnets fullstendighets og fullkommenhets skyld. Især da dette sakrament (nattverden) betyr en hel forening og udelt samfunn med de hellige (som vi senere skal snakke om). For dette samfunn blir kun dårlig og ufullstendig betegnet ved bare ett stykke eller én del av sakramentet. Det er heller ikke så stor fare ved kalken som man tror, da folket sjelden går til dette sakrament, og særlig fordi Kristus, som vel har visst om alle fremtidige farer, likevel innsatte nattverden under begge skikkelser, til bruk for Hans kristne.

For det fjerde: Dette sakraments betydning eller verk er alle helliges samfunn. Derfor kaller man det også med dets vanlige navn for synaxis eller communio, det vil si samfunn; og communicare på latin betyr å motta dette samfunn. Dette kaller vi på tysk ”å gå til alters”; og det kommer av det at Kristus med alle hellige er ett åndelig legeme.

Likesom en bys befolkning er ett samfunn og legeme og enhver borger er et lem av den annen og av hele byen, slik er alle hellige Kristi og kirkens lemmer, og kirken er en åndelig, evig Guds-stad. Den som blir opptatt i denne stad, han kalles opptatt i de helliges samfunn, sammensmeltet i Kristi åndelige legeme og gjort til Hans lem. På den annen side betyr excommunicare å utelukke fra samfunnet og skille et lem fra dette legeme. Det heter på tysk å sette i bann, likevel i forskjellig betydning, som jeg vil tale om i den følgende traktat om bannet.

Slik er det å motta dette sakrament i brød og vin det samme som å motta et fast og sikkert tegn på dette samfunn og denne inderlige forening med Kristus og alle hellige. Likedan som om man ville gi en borger et tegn, en håndskrift eller et eller annet løsen, for at han skulle være viss på at han var en byens borger og et lem av dette samfunn. Derfor sier Paulus 1 Kor. 10, 17: Fordi brødet er ett, er vi mange ett legeme; for vi er alle delaktige i det ene brød.

For det femte: Dette samfunn består i det at alle Kristi og Hans helliges åndelige goder blir oss meddelt, og på den annen side blir kjærlighet tent av kjærlighet og forener seg med kjærlighet. For å bli i den tydelige utvortes lignelse: Det er likedan som når enhver borger i en by får del i denne bys navn, ære, frihet, handel, skikk og bruk, seder, hjelp, bistand, beskyttelse og lignende, og på den andre side også i all byens fare, ild, vann, fiende, død, skade, skatt og liknende. For den som vil være delaktig i de gode ting, må også ta del i de onde, og gjengjelde kjærlighet med kjærlighet.

Her ser man at den som gjør en borger fortred, han gjør hele byen og alle borgerne fortred. Den som gjør godt mot en, fortjener gunst og takk av alle de andre. Slik også i det alminnelige legeme, som Paulus sier i 1 Kor. 12, 25 f., hvor han gir dette sakrament en åndelig forklaring: Lemmene har samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med; og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med. Slik ser vi at hvis noen har ondt i en fot, ja selv i den minste tå, så ser øyet etter, så griper fingrene til, så rynker ansiktet seg, og hele kroppen bøyer seg dit, alle har nok å gjøre med dette lille lem. Likedan pleier man dette godt, så gjør det alle lemmer godt.

Disse lignelser må man vel merke seg, hvis man vil forstå dette sakrament. For Skriften bruker dem for de enfoldiges skyld.

For det sjette: Slik får mennesket i dette sakrament av presten et sikkert tegn fra Gud selv på dette, at han slik skal være forent og ha alt felles med Kristus og Hans hellige. Kristi lidelse og liv skal være hans lidelse og liv. Likeså alle de helliges liv og lidelser. Den som altså gjør dette menneske ondt, han gjør ondt mot Kristus og alle de hellige. Som Han sier ved profeten (Sak. 2, 12): Den som rører ved eder, rører ved hans øyenstein. Likedan, den som gjør vel mot ham, han gjør vel mot Kristus og alle hans hellige, som han sier i Mat.25, 40: Hva I har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har I gjort mot meg. Likeså må mennesket også la Kristi og alle Hans helliges byrde og ulykke være hans egen, og være delaktig med dem både i vondt og i godt. Begge deler vil vi nedenfor betrakte mer utførlig.

Fortsettelse n. Nr.