Den for Gud nidkjære sjel

Av magister Christian Scriver.

Fra Haugianeren april 1967.

Den Gud-elskende sjel er ikke bare nidkjær for Gud, men også for alle guddommelige ting. Den kan ikke tåle at Guds navn blir misbrukt, at det guddommelige Ord blir forvent, spottet og foraktet – at Herrens sabbat vanhelliges – de hellige sakramenter behandles og brukes uaktsomt og uverdig. Den har vederstyggelighet for all den Guds-fornektende, ugudelige verdens spotterier og ville heller tåle den største beskjemmelse, ja, sette livet til, enn at den ikke med fullt alvor skulle motsi dem. Den er en hater av alle ugudelige ordspråk som verden har snappet ut av Guds hellige Ord og misbrukt til uterlighet.

Den Gud-elskende sjel ville heller tape og glemme den aller kostbareste diamant av en ring, enn tåle at et av Herrens Ord skulle falle til jorden. Hun (Jesu brud) vet at Skriften er hennes lys, hennes skatt, hennes trøstekilde og en Guds kraft til å gjøre alle dem salige som tror på Det. – Ordets kraft har hun i sin omvendelse funnet og daglig finner til sin trøst og oppbyggelse – derfor kan hun ikke tåle at denne ved djevelens tilskyndelse vanhelliges og spottes.

Skriften er hennes lysthage. Hvorledes kunne hun da se på at den skulle gjennomrotes av svinene? Skriften er for henne et brev som hennes himmelske Fader og hennes brudgom Kristus Jesus åpenbarer sin hellige vilje og forsikrer henne om hennes salighet. Hvorledes skulle hun da kunne tåle at denne likesom tredes under føtter av de ugudelige? Skriften er for henne et bilde hvor den korsfestede Jesus, - som hennes hjerte henger ved, er malt for hennes øyne. Hvorledes skulle hun da tåle at denne overøses i hennes nærværelse, besudles med skarn av lettsindige slyngler?

I Guds menighet er hun selv andektig og ærbødig og ønsker av hjerte at alle andre også måtte være slik. Når hun må se på den utslukte andakt hos mange, kan hun ikke gjøre det uten nidkjærhet, uten tårer og sukk. Hun ønsker at alt må gå ærlig og ordentlig til ved gudstjenesten, som det sømmer seg for den majestetiske og høylovede Gud og den hellige menighet, som er kjøpt med Jesu blod; og hvor det går annerledes til, vil hun enten tale imot med en rettsindig og gudelig nidkjærhet eller med tårer og sukk, og på hva måte hun ellers kan vise sin uvilje.

Slik viser hun seg også i sitt hus. Hun vet at de skulle være hellige og rene boliger, innviet for Herren – små kirker – som enhver husfar i kraft av sitt kongelige prestedømme, daglig med sine forretter sin private Gudstjeneste. Derfor våker hun nå med flid og alvor over seg selv og over sine husfolk og sørger for at bønnen holdes uavlatelig og andektig morgen og aften, før og etter måltidet. All banning er fordømt og forbannet fra hennes hus, og alt ugudelig vesen avskaffet. Selv om man ellers ikke lett vil se en Gud-elskende sjel opphisset, fordi hun beflitter seg på å regjere sine med saktmodighet og tålmodighet og med ettertrykkelig gudelige formaninger, så vil man likevel se henne være nidkjær og vred imot alt som er imot den sanne kristendom og Guds hellige vilje. Hun kan ellers tåle mye, ja alt, og med saktmodighet enten straffe eller overse det, men intet kan og vil hun tåle, som strider imot Gud, Hans ære og en kristens plikt. Amen.