Troens natur er å føle synden

Fra Scrivers Sjeleskatt

Mange mennesker går til kirke og til den hellige nattverd, de sier at de er verken tyver eller kjeltringer, hva mer kan man forlange? Disse er i en farlig tilstand og man må be inderlig at Gud av nåde vil åpne deres øyne, så de kunne få se at de ennå manglet alt og ”at de er elendige og jammerlige og fattige, blinde og nakne.”

Luther forstod denne ting bedre da han skrev. ”Med det kristelige liv har det seg så, at den som har gjort en begynnelse med det, tror at han ennå ikke har noe; men han holder ved og streber etter å gripe noe. Ikke noe er skadeligere for et troende menneske enn den innbilning, at han allerede har grepet det og ikke mer behøver å søke noe, for derved faller de tilbake og går til grunne i sikkerhet og etterlatenhet. Derfor, hver som har begynt å være en kristen, for ham står ennå tilbake å tro, at han ennå ikke er noen kristen, først at han nå ville bli det. Hver som allerede mener at han er en kristen, han er ennå ingen kristen, det vil si: vårt gamle menneske må dag for dag fornyes. Ve den som mener at han allerede er aldeles fornyet, hos ham er ennå ikke en begynnelse til fornyelsen gjort, og han har aldri smakt hva en kristen er, for hver som har begynt tror ikke at han allerede er en kristen, men trakter med stort alvor etter å bli det, og jo mer han blir det, desto mindre tror han at han er det. Luther sier: Troens natur er å føle synden og gjerne ville være den kvitt. Når du føler din skjelven og svakhet, og du gjerne ville ha troen, så takk din Gud for det er et sikkert tegn på at Ordet har truffet og rørt deg og øver og påskynder og driver deg. Hva var det for en tro om jeg gikk der og hadde ingen skjelving eller frykt i hjertet som troen kunne øve seg på. De sanne troende forekommer det stadig som om de ikke hadde tro, eller at deres tro er altfor svak og mangelfull. Troens prøvelse er i tillegg et troens kjennetegn. Det å bekymre seg om troen, be hjertelig til Gud om den, ønske den og inderlig ønske å vokse og bli bestandig i den til sin siste ende, det vitner om tro. Ingen av dem som tar sin tilflukt til Ham, dømmes skyldig.

Den innvortes bønn og hjertesukkene er Gud den velbehageligste og kjæreste dyrkelse (fordi all ære derved gis Ham som er den allvitende hjertekjenner som alene kan og vil hjelpe.)

Man ser daglig for sine øyner hvilken forskjell der er på mennesker som bare kjenner Skriften så løselig etter bokstaven, men som ikke har smakt dens kraft, den ånd og det liv den har i seg og kjent og erfart hva den vitner og fremstiller for oss og på andre, som ikke bare besitter kunnskapen, men også smaken og erfaringen. Skriften er bedre enn tusen stykker gull og sølv. Det vet ingen bedre enn de fattige i ånden. Guds Ord er søtere enn honning og honningkake, det kan de best vitne om som har fått malurt og galle å drikke.

Ei ondt med ondt betale igjen, fra Herrens vei deg aldri vend.

La verden deg kun håne, all hevn og ære gi Gud. Frykt du bare Ham og hold Hans bud Han verden ei skal skåne.

Erfaringen lærer at vi av og til den ene dag kunne være helt ydmyke, tålmodige, saktmodige og stille, den andre dag derimot, hovmodige, utålmodige, vrange og uvennlige.

Når vi nå ved hjelp av de guddommelige Ords lys betrakter kristendommens beskaffenhet slik som den viser seg i dette liv hos de gjenfødte og fornyede, selv når den har nådd sin høyde, så vidt som det her i dødeligheten er mulig, så må vi bekjenne at den mer består i erkjent ufullkommenhet, siden selv de kristnes beste gudfryktighets øvelser og helligste gjerninger, likesom månen enda når den skinner med sitt fulle lys, ikke er uten feil og pletter.

Akk Herre, hjelp meg frem til Himmelen, til dine hellige englers selskap og til de fullkomne rettferdiges ånder for at jeg sammen med dem må tilbe og prise deg i fullkommen kjærlighet, glede og andakt.

Med kjærligheten til nesten og barmhjertighetsgjerninger står det ikke bedre til, siden ofte uvillighet, ofte egen og verdenskjærlighet, ofte trakten etter egen ære og etter å anses av menneskene kleber ved det og besmitter dem, hvor ufullkommen er ikke vår oppofrelse av oss selv og alt hva vi har, vår selvfornektelse vår overlatelse og hengivelse i Guds vilje som er alene vis og god. Hvor lite tilfredse er vi ofte med Guds underlige styrelse.