Om Kristi hellige, sanne legemes høyverdige

Sakrament og om Broderskapene

 

Av M. Luther.

3. del.

 

            For det ellevte: For at altså disiplene skulle bli verdige og skikket til dette sakrament, gjorde Han dem først bedrøvet, foreholdt dem sin avskjed og død, som voldte dem sorg og ve. I tillegg gjorde Han dem svært forferdet, da Han sa at en blant dem ville forråde ham (Mat. 26, 21 ff.) da de var fulle av bedrøvelse og angst, bekymret ved lidelse og forræderiets synd, da var de verdige, og Han gav dem sitt hellige legeme og styrket dem igjen.

            Derved lærer Han oss, at dette sakrament er en styrke og trøst for dem som bedrøves og engstes ved synden og det onde. Derfor sier også Augustin: ”Bare en hungrig sjel søker denne mat og flykter ikke bort slik som en full, mett sjel som ikke behøver den.”

            Slik måtte jødene spise påskelammet med bitre urter, ilende og stående. (2 Mos. 12, 8 – 11)  Dermed er gitt en antydning om at dette sakrament søkes bare av lengtende, trengende og bedrøvede sjeler.

            Den som da vil og skal gjøre seg delaktig i Kristi og alle kristnes ulykke, bistå sannheten, kjempe mot uretten, være med og bære de uskyldiges nød og alle kristnes lidelser. Han finner nok av ulykke og gjenvordigheter, foruten alt det som den onde natur, djevelen og synden daglig påfører ham. Det er også Guds råd og vilje at Han jager og driver oss med så mange hunder og alle vegne bereder oss bitre urter, for at vi skal lenges etter denne styrkelse og glede oss over det hellige sakrament, så vi kan være verdige til sakramentet, det vil si, ha begjær etter det.

            For det tolvte: At sakramentet skal brukes ofte, vil Han også av den grunn at vi skal minnes Ham og etter Hans eksempel øve oss i dette samfunn. For hvis Kristi eksempel ikke mer ble holdt frem, ville også samfunnet snart bli glemt. Som vi nå dessverre ser at der blir holdt mange messer, men at likevel det kristelige samfunn som skulle forkynnes, øves og holdes frem etter Kristi eksempel, helt går til grunne, ja så fullstendig forsvinner, at vi nesten ikke mer vet hva dette sakrament skal tjene til og hvordan man skal bruke det. Ja, det er dessverre så at vi ved messene ofte ødelegger samfunnet  og fordreier alt.

            Dette er prestenes skyld, som verken preker Evangeliet eller sakramentene, men bare forkynner sine menneskelige oppspinn om mange slags gjerninger og skikker, for å ha et behagelig liv. Men i gamle dager øvet man seg så  godt i bruken av dette sakrament, og lærte folket å forstå dette samfunn så vel, at de også bar utvortes mat og gods sammen til kirken, og der delte ut til dem som var trengende, som Paulus skriver i 1 Kor. 11, 12. Av dette kommer ennå det lille ord: ”kollekt” i gudstjenesten, det vil si en felles innsamling, likesom når man samler inn alminnelige penger for å gi til de fattige.

            Den gang fikk man også så mange martyrer og hellige. Da var der ferre messer, men stor styrke og frukt av messen. Da tok den ene kristen seg av den annen; da stod den ene den annen bi; da hadde den ene medfølelse med den annen; da bar den ene den annens byrde og ulykke. Dette er nå bleknet bort. Nå har vi bare mange messer og mye bruk av dette sakrament, uten noen som helst forstand på sakramentets betydning og uten at vi viser dets virkning i vårt liv.

            For det trettende:  Man finner nok av dem som gjerne vil være med og nyte, men ikke å yte, det vil si de hører gjerne at der i dette sakrament blir tilsagt og gitt dem alle helliges hjelp, samfunn og bistand. Men de vil på sin side ikke være til felles gagn, de vil ikke hjelpe de fattige, ikke tåle synderne, ikke dra omsorg for de elendige, ikke lide med de lidende, ikke be for andre. Heller ikke vil de støtte sannheten. Av frykt for verden vil de ikke med liv, gods og ære søke kirkens og alle kristnes forbedring, for at de ikke skal lide ugunst, skade, skam eller død. Likevel vil Gud, at de således for sannhetens og nestens skyld skal bli drevet til å begjære så stor en nåde og kraft i dette sakrament.

            Dette er egennyttige mennesker som dette sakrament ikke er til noen nytte for. Likeså visst som den borger er utålelig som vil ha hjelp, beskyttelse og rettigheter av samfunnet, men selv ikke gjør noe for samfunnet eller tjener det.

            Nei, vi må på vår side la de andres lykke være vår, så sant vi vil at Kristus og Hans hellige skal la vår ulykke være deres. På den måte blir samfunnet helt, og sakramentet skjer fyllest. For der hvor kjærligheten ikke daglig vokser, og forvandler mennesket slik at han kjenner seg i fellesskap med alle de andre, der er der ingen frukt og kraft av dette sakrament.

            For det fjortende: For å gi oss undervisning om dette samfunn, har Gud også innsatt slike tegn ved dette sakrament som overalt føyer seg til sakramentet og med sine former lokker og beveger oss til dette samfunn. For likesom brødet blir laget av mange små korn som er støtt sammen og mange kornlegemer blir til ett brødlegeme, der ethvert korn mister sitt legeme i det, og liksom også de små vinkorn med tap av sin egen skikkelse blir ett med det felles vinlegeme, - slik skal det være og er det også med oss når vi bruker dette sakrament på rette måte. Ved sin kjærlighet tar Kristus med alle hellige vår skikkelse på seg, strider med oss mot synden, døden og alt ondt. Når vi ved det blir oppflammet i kjærlighet, antar vi Hans skikkelse og forlater oss på hans rettferdighet, liv og salighet. Ved fellesskap både i Hans goder og i vår ulykke er vi således ett brød, ett legeme, én drikk og alt er felles. Å, det er en stor hemmelighet, sier Paulus i Ef. 5, 22, at Kristus og kirken er ett kjød og ett ben.

            Likeså skal vi på vår side la oss omdanne ved denne kjærlighet, la alle andre kristnes skrøpelighet være vår, ta på oss deres skikkelse og trang og la alt det gode vi formår være deres, så de kan nyte godt av det. Dette er det rette samfunn og den sanne virkning av dette sakrament. Slik blir vi forvandlet i hverandre og kommer i samfunn med hverandre ved kjærligheten. Uten kjærligheten kan ingen forvandling skje.

                                                                                                               Forts. n. nr.