Om Kristi
hellige, sanne legemes høyverdige
Sakrament og om
Broderskapene Av M. Luther. 3. del. For det ellevte: For at
altså disiplene skulle bli verdige og skikket til dette sakrament, gjorde Han
dem først bedrøvet, foreholdt dem sin avskjed og død, som voldte dem sorg og
ve. I tillegg gjorde Han dem svært forferdet, da Han sa at en blant dem ville
forråde ham (Mat. 26, 21 ff.) da de var fulle av bedrøvelse og angst,
bekymret ved lidelse og forræderiets synd, da var de verdige, og Han gav dem
sitt hellige legeme og styrket dem igjen. Derved lærer Han oss, at dette
sakrament er en styrke og trøst for dem som bedrøves og engstes ved synden og
det onde. Derfor sier også Augustin: ”Bare en hungrig sjel søker denne mat og
flykter ikke bort slik som en full, mett sjel som ikke behøver den.” Slik måtte jødene spise
påskelammet med bitre urter, ilende og stående. (2 Mos. 12, 8 – 11) Dermed er gitt en antydning om at dette
sakrament søkes bare av lengtende, trengende og bedrøvede sjeler. Den som da vil og skal gjøre seg
delaktig i Kristi og alle kristnes ulykke, bistå sannheten, kjempe mot
uretten, være med og bære de uskyldiges nød og alle kristnes lidelser. Han
finner nok av ulykke og gjenvordigheter, foruten alt det som den onde natur,
djevelen og synden daglig påfører ham. Det er også Guds råd og vilje at Han
jager og driver oss med så mange hunder og alle vegne bereder oss bitre
urter, for at vi skal lenges etter denne styrkelse og glede oss over det
hellige sakrament, så vi kan være verdige til sakramentet, det vil si, ha
begjær etter det. For det tolvte: At
sakramentet skal brukes ofte, vil Han også av den grunn at vi skal minnes Ham
og etter Hans eksempel øve oss i dette samfunn. For hvis Kristi eksempel ikke
mer ble holdt frem, ville også samfunnet snart bli glemt. Som vi nå dessverre
ser at der blir holdt mange messer, men at likevel det kristelige samfunn som
skulle forkynnes, øves og holdes frem etter Kristi eksempel, helt går til
grunne, ja så fullstendig forsvinner, at vi nesten ikke mer vet hva dette
sakrament skal tjene til og hvordan man skal bruke det. Ja, det er dessverre
så at vi ved messene ofte ødelegger samfunnet og fordreier alt. Dette er prestenes skyld, som
verken preker Evangeliet eller sakramentene, men bare forkynner sine
menneskelige oppspinn om mange slags gjerninger og skikker, for å ha et
behagelig liv. Men i gamle dager øvet man seg så godt i bruken av dette sakrament, og lærte folket å forstå
dette samfunn så vel, at de også bar utvortes mat og gods sammen til kirken,
og der delte ut til dem som var trengende, som Paulus skriver i 1 Kor. 11,
12. Av dette kommer ennå det lille ord: ”kollekt” i gudstjenesten, det vil si
en felles innsamling, likesom når man samler inn alminnelige penger for å gi
til de fattige. Den gang fikk man også så mange
martyrer og hellige. Da var der ferre messer, men stor styrke og frukt av
messen. Da tok den ene kristen seg av den annen; da stod den ene den annen
bi; da hadde den ene medfølelse med den annen; da bar den ene den annens
byrde og ulykke. Dette er nå bleknet bort. Nå har vi bare mange messer og mye
bruk av dette sakrament, uten noen som helst forstand på sakramentets betydning
og uten at vi viser dets virkning i vårt liv. For det trettende: Man finner nok av dem som gjerne vil være
med og nyte, men ikke å yte, det vil si de hører gjerne at der i dette
sakrament blir tilsagt og gitt dem alle helliges hjelp, samfunn og bistand.
Men de vil på sin side ikke være til felles gagn, de vil ikke hjelpe de
fattige, ikke tåle synderne, ikke dra omsorg for de elendige, ikke lide med
de lidende, ikke be for andre. Heller ikke vil de støtte sannheten. Av frykt
for verden vil de ikke med liv, gods og ære søke kirkens og alle kristnes
forbedring, for at de ikke skal lide ugunst, skade, skam eller død. Likevel
vil Gud, at de således for sannhetens og nestens skyld skal bli drevet til å
begjære så stor en nåde og kraft i dette sakrament. Dette er egennyttige mennesker som
dette sakrament ikke er til noen nytte for. Likeså visst som den borger er
utålelig som vil ha hjelp, beskyttelse og rettigheter av samfunnet, men selv
ikke gjør noe for samfunnet eller tjener det. Nei, vi må på vår side la de
andres lykke være vår, så sant vi vil at Kristus og Hans hellige skal la vår
ulykke være deres. På den måte blir samfunnet helt, og sakramentet skjer
fyllest. For der hvor kjærligheten ikke daglig vokser, og forvandler
mennesket slik at han kjenner seg i fellesskap med alle de andre, der er der
ingen frukt og kraft av dette sakrament. For det fjortende: For å gi oss undervisning
om dette samfunn, har Gud også innsatt slike tegn ved dette sakrament som
overalt føyer seg til sakramentet og med sine former lokker og beveger oss
til dette samfunn. For likesom brødet blir laget av mange små korn som er
støtt sammen og mange kornlegemer blir til ett brødlegeme, der ethvert korn
mister sitt legeme i det, og liksom også de små vinkorn med tap av sin egen
skikkelse blir ett med det felles vinlegeme, - slik skal det være og er det
også med oss når vi bruker dette sakrament på rette måte. Ved sin kjærlighet
tar Kristus med alle hellige vår skikkelse på seg, strider med oss mot
synden, døden og alt ondt. Når vi ved det blir oppflammet i kjærlighet, antar
vi Hans skikkelse og forlater oss på hans rettferdighet, liv og salighet. Ved
fellesskap både i Hans goder og i vår ulykke er vi således ett brød, ett
legeme, én drikk og alt er felles. Å, det er en stor hemmelighet, sier Paulus
i Ef. 5, 22, at Kristus og kirken er ett kjød og ett ben. Likeså skal vi på vår side la oss
omdanne ved denne kjærlighet, la alle andre kristnes skrøpelighet være vår,
ta på oss deres skikkelse og trang og la alt det gode vi formår være deres,
så de kan nyte godt av det. Dette er det rette samfunn og den sanne virkning
av dette sakrament. Slik blir vi forvandlet i hverandre og kommer i samfunn
med hverandre ved kjærligheten. Uten kjærligheten kan ingen forvandling skje. Forts.
n. nr. |