Om Kristi hellige, sanne legemes høyverdige

Sakrament og om Broderskapene

Av M. Luther.

4. del.

For det femtende: Han har innsatt nattverden under disse to skikkelser og ikke under andre, for videre å vise oss den forening og det samfunn som er til stede i dette sakrament. For det er ingen mer inderlig, ingen dypere og mer udelelig forening enn matens forening med den som blir bespist, da jo maten blir forvandlet til en del av naturen, og blir til et vesen med den som er blitt bespist. Annen forening, som ved nagler, lim, bånd og lignende, skaper ikke et udelelig vesen av de ting som blir forent.

Slik blir også vi forent med Kristus i sakramentet, og innforlivet med alle hellige, så at han slik tar seg av oss, gjør og later for oss, som om Han var hva vi er, og det som rammer oss, rammer også Ham, og Ham mer enn oss. På den andre side bør vi ta oss slik av Ham, som om vi var det Han er, likesom det jo også til sist skal skje at vi blir likedannet med Ham, som Johannes sier (1 Joh. 3, 2): Men vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.

Så dypt og helt er Kristi og alle helliges samfunn med oss. Slik anfekter våre synder Ham, slik skjermer hans rettferdighet oss. For foreningen gjør alt felles, så langt at Han helt utsletter synden i oss og gjør oss like med seg selv på den ytterste dag. Slik skal også vi bli forent med våre medmennesker, og de med oss ved den samme kjærlighet.

For det sekstende: Foruten alt dette har Han innsatt nattverden under de to skikkelser, ikke bare og bart i og for seg. Men Han har gitt sitt sanne, virkelige legeme i brødet og sitt virkelige, sanne blod i vinen, for å gi oss et fullkomment sakrament eller tegn. Derfor har Han heller ikke innsatt nattverden bare i èn skikkelse, men gir særskilt sitt legeme under brødet, og sitt blod under vinen, for å vise, at ikke bare Hans liv og gode gjerninger, som Han tilkjennegir ved legemet og har gjort i legemet, men også Hans lidelse og pine, som Han tilkjennegir ved sitt blod, og som Hans blod er utgytt ved, alt sammen skal være vårt, og at vi skal dras inn i dette og få nyte og bruke det.

For det syttende: Av alt dette er det nå klart, at dette hellige sakrament ikke er noe annet enn et guddommelig tegn, som Kristus blir tilsagt oss i, gitt og tilegnet, til trøst og styrke for alle som er i angst og bedrøvelse, forfulgt av djevelen, synden, verden, kjødet og alt ondt. Og å motta sakramentet er ikke noe annet enn å begjære alt dette og tro fullt og fast at det skjer slik.

Her kommer nå det tredje stykke av sakramentet, det er troen. Av den avhenger sakramentets virkning. Det er nemlig ikke nok at man vet hva sakramentet er og betyr. Det er ikke nok at du vet at der er et samfunn, og at våre synd og smerte nådig blir byttet om med Kristi rettferdighet; men du må også begjære Ham, og fast og sikkert tro at du har oppnådd dette.

Her kjemper djevelen og naturen aller mest, for at troen bare ikke skal bli stående. Noen øver sin kunst og spissfindighet, og funderer på hvor det blir av brødet når det er Kristi legeme, og vinen når den er Hans blod. Likeså grubler de over hvordan vel den hele Kristus, Hans legeme og blod, kan være innesluttet i et slikt lite stykke brød og vin. Men det har ingen betydning om du undersøker dette eller ikke. Det er nok at du vet at det er et guddommelig tegn, som Kristi legeme og blod i sannhet er til stede i.

For det attende: Her må du se til at du får øvet og styrket troen. Når du er bedrøvet, eller dine synder jager deg, så gå til alters, og da slik at du av hjertet begjærer dette sakrament og dets kraft, og ikke tviler på at det skjer med deg slik som sakramentet selv gir til kjenne. Det vil si at du er viss på at Kristus trer hen til deg med all sin dyd, lidelse og nåde, for å leve med deg, gjøre, late, lide og dø med deg, helt vil være din og ha alle ting felles med deg.

Hvis du riktig får denne tro øvet og styrket, så vil du føle hvilket gledelig, rikt bryllupsmåltid og herlig liv din Gud har beredt for deg på alteret. Da vil du innse hva det bryllup betyr hvor Gud slaktet sine okser og sitt gjødde kveg, slik som det står i Evangeliet (Mat. 22, 2 ff.). Da blir ditt hjerte riktig frigjort og sikkert, sterkt og modig mot alle fiender. For hvem ville vel frykte for noen ulykke, når han er viss på at Kristus med alle de hellige er hos ham, og har alle ting felles med ham, enten det er ondt eller godt? Således leser vi i Ap. Gj. 2, 46, at Kristi disipler brøt dette brød, og åt det med stor glede i sine hjerter.

Da nå verket er så stort, at våre små sjeler ikke skulle våge å begjære det, enn si håpe eller vente det, så er det nødvendig og godt at man går ofte til alters, eller daglig øver og styrker denne tro i nattverden. Det hele avhenger jo av troen og er innsatt for troen skyld. For hvis du tviler på det, viser du Gud den største ringeakt, og akter Ham for en troløs løgner. Og kan du ikke tro, så be om troen.

For det nittende: Se dernest til at du hengir deg til å være i samfunn med enhver, og ikke avsondre deg fra noen i hat eller vrede. For dette samfunnets, kjærlighetens og enighetens sakrament kan ikke tåle splid og uenighet. Du må la de andres skrøpeligheter og behov gå deg til hjertet, som om de var dine egne, og du må tilby dem dine krefter, som om de var deres egne; slik som Kristus gjør mot deg i sakramentet. Dette er å bli forvandlet i hinannen ved kjærlighet, bli ett brød og én drikk av mange stykker, forlate sin egen skikkelse og anta én felles for alle.

Av dette kommer det, at baktalere, dømmesyke mennesker og de som forakter andre, må få døden ved å motta sakramentet. Som Paulus skriver i 1 Kor. 11, 29. For de gjør ikke det mot sin neste som de selv søker hos Kristus, og som sakramentet viser oss. De unner ikke sine medmennesker noe godt, har ingen medfølelse med dem, tar seg ikke av dem, slik som de dog selv vil at Kristus skal ta seg av dem. Dertil faller de i blindhet, så de ikke vet å utrette noe mer i dette sakrament, enn når de frykter og ærer den nærværende Kristus med sine små bønner og sin andakt. Når dette er gjort, så mener de at de har utrettet tilstrekkelig. Men Kristus har likevel gitt sitt legeme, for at vi skal øve oss i sakramentets virkning, samfunnet og den gjensidige kjærlighet.

Forts. n. nr.