Den himmelske Brudgom og Brud

Av Johan Arndt, fra Den Sanne Kristendom, 5. bok

2. del.

§ 6. Men den er trolovet med Brudgommen, den hører hvorledes Han innvortes roper og kaller på den: Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager. Høy. 2, 13 – 14. Men bruden, som er blitt syk av den hjertegripende, liflige samtale, sier av kjærlighet: Min sjel smeltet likesom i mitt liv, da min kjæreste talte. Min elskede er for meg en myrrabusk som hviler mellom mine bryster. Min elskede er for meg en blomsterklase fra hennabusken i en-Gedis vingårder. Høy. 1, 12 – 14. Men Brudgommen gjentar brudens ros, så at Han dess mer kan opptenne hennes kjærlighet, og sier: av honning drypper dine lepper, min brud! Honning og melk er under din tunge, og duften av dine klær er som duften av Libanon. En hage er min søster, min brud – et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt. Høy. 4, 11 – 13. Men hun, bruden, som er full av søt kjærlighet, svarer: Min elskede er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen. Kp. 5, 10. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke, kp. 3, 4. i denne aller helligste omfavnelse blir mange hellige kjærlighetskyss gitt og gledelige samtaler holdt, som ikke noe menneskes ører har hørt, ikke noe hovmodig øye sett, og som ikke er oppkommet i noe kjødligsinnet menneskets hjerte. Det er slike vellyster, som bare tilhører de ydmyke. Det er skjult manna. Det er honning og honningkake. Det er vin og melk sammenblandet. Når det nytes, så gledes og vederkveges hjertene, så at denne vandrings møye og arbeide blir desto lettere for dem. For de ville lett vansmekte på veien, når de ikke en eller annen gangen blir styrket med åndelig mat, bespist med melk, styrket med besøk, underviste ved samtale og forbundne med kjærlighets og gjenkjærlighets liflige bånd. For da kommer de til forstand og smaker hvor stor og mangfoldig Herrens søthet er, denne er gjemt til de utvalgte og lovet de ydmyke og dem som elsker Gud av et rent hjerte.

§ 7. Dette er en forsmak på det evige liv, hvilket er det høyeste gode, en uutsigelig fryd, en fullkommen mettelse, en uforstyrret fred, en sann frihet, en sikker nytelse, en uopphørlig forfriskning, et virkelig frydeskrik, en uendelig lov og pris, som ikke forstyrres av noe ondt tilfelle, ikke røves av noen fiende, som ingen tid forandrer eller tar bort. For det er fast, bestandig og evig. For det menneske som er blitt delaktig i Herrens liflighet, behøver ikke å frykte for noe som måtte smerte ham, som han skulle tvile på, eller som han enda mer skulle sette sitt håp til. For han nyter alltid dens nærhet som han elsker, som han lover og priser, som han ærer og som han kjenner. For Hans kunnskap er det evige liv, Hans kyss er den høyeste salighet, Hans kjærlighet er den høyeste herlighet, Hans lov og pris er en uutsigelig glede og fryd, og Hans nærhet er alt det godes sterke eiendom. Den som kommer inn i det, han kommer på de grønne enger som ikke visner, han kommer til den liflige vellyst som aldri hører opp, til visdoms skatter som ikke forderves, til sannhetens glans som ikke formørkes, til de levendes land hvor Gud uopphørlig loves og prises, til det nye Jerusalem hvor det evige solskinn stråler klart, og til det hellige Sions berg som er prydet med tusen ganger tusen hellige engler og smykket med alle de helliges kor, hvilke alle til sammen som med en røst med en sang, et slags tanker og med brennende begjæringer lover og priser vår Gud så mye de formår og sier: Saliggjørelsen og æren og prisen og makten være Herren, vår Gud! Åp. 19, 1.

§ 8. Enhver legger sin krone ned for Guds majestetiske Æreskrone, Åp. 4, 10. For den ære, lov, pris og æresbevisning som de bringer deres Skaper, er full av ren kjærlighet, grunnet på ydmykhet, blandet med forundring og brennende begjærlighet etter å nyte det høyeste gode. For de drikker vel, men de tørster likevel stadig. De blir mette, men er likevel sultne. De har all fylde og begjærer likevel å bli fylte. For de blir drukne av de evige vellysters rikelighet idet de etter sin lyst viselig og måteholden øser av livets brønn den guddommelige søthets drikk og av det saliggjørende beskuelses lys, det uutsigelige lys som profeten vitner, når han sier: De mettes overflødig av ditt hus’ fedme, og du skal gi dem å drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys skal vi se lys. Sal. 36, 9 - 10. Å, salige drukkenskap som er full av edrulighet, som etter sin rikelighet og smak opphøyer den til Gud, som nyter den og forener ham med Gud, så de blir ett! Å Livets Brød som er hos Gud, som alle de som er forutbestemte til det himmelske, lystige liv og gjestebud, uten betaling og uten å tømme brønnen drikker til salig og fullkommen mettelse.

§ 9. Etter denne Brønn følte Kong David en inderlig og brennende lengsel, da han sa: Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud; når skal jeg komme (dit) og sees for Guds åsyn? Sal. 42, 3. For der er alle ting prislige, liflige og yndige; der er alt det godes bredhet, som er uten ende og innbefatter alle ting i seg. Der er visdom som utforsker alle ting. Der er opphøyelse over all villfarelse. Den som kjenner denne brønn, Han har det evige liv. Den som elsker den, han har en uutsigelig glede.

Til dette hører den bønn som finnes i Paradis-Urtegård. 1. del, 6. Bud, 3. bønn.