Andre Juledag

 

Julepreken av J. Goszner

 

Og det skjedde da englene var faret fra dem til himmelen, da sa disse mennesker – hyrdene – til hverandre: La oss dog gå like til Betlehem og se dette som der er skjedd, og som Herren har latt oss vite! Og de kom i hast og fant både Maria og Josef, og det lille barnet som lå i krybben. Men da de hadde sett det, gjorde de dem bekjent med det ord som var sagt dem om dette lille barn. Og alle som hørte det, undret seg over det som hyrdene sa til dem. Men Maria bevarte alle disse ord og overveide dem i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake, priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik som det var sagt til dem. Luk. 2, 15 – 20.

 

Messias’s ankomst, Hans fødsel var forkynt så høytidlig, skjønt og herlig som mulig. Noe slikt var i årtusener aldri hørt på jorden, selv om konger og profeter lengselsfullt stundet etter det, og hele Israel ventet på det dag og natt. De fattige hyrder fra Betlehem var de utvalgte, de lykkelige, som hørte dette budskap. Hva gjorde nå hyrdene? Da englene var faret fra dem til himmelen, da sa disse mennesker – hyrdene – til hverandre: La oss dog gå like til Betlehem og se dette som der er skjedd, og som Herren har latt oss vite!  De ble ikke stående ved englene, de så ikke engang etter dem da de for opp igjen, hvor skjønt de enn hadde sunget, hvor himmelsk skjønne de enn hadde sett ut. Det budskap: ”Frelseren er født” var mest tiltrekkende for dem. Å, det oppfylte dem aldeles. Beslutningen er straks tatt: La oss dog gå like til Betlehem og se dette som der er skjedd, og som Herren har latt oss vite!  De var på stedet, og uten betenkning den himmelske åpenbarelse lydig. De trodde uten å gruble og uten å resonere, derfor adlød de øyeblikkelig og gikk, selv om det var natt.

 

I Jerusalem gjorde de ikke dette selv om Gud hadde latt det samme budskap forkynnes av de vise fra Østerland. Der ble alle sittende, selv om de søkte etter det i Bibelen, og også fant det. Men ikke noe menneske løftet en fot for å gå til Betlehem. Spør ikke hvorfor Gud ikke også sendte sin engel til Jerusalem og der først lot sin Sønns fødsel kunngjøre. Gud visste vel, hvor og hos hvem Han kunne skape glede med dette budskap, Han visste hvem der ville komme og søke Barnet. Slik er det ennå, Gud åpenbarer sin Sønn for dem som gjerne ville motta Ham, og skjuler Ham for dem, som likevel ikke vil lukke Ham inn i deres hjerter, om Han så la Ham i deres armer. Derfor, når Han åpenbarer Ham for deg, så spør deg ikke for hos kjød og blod, grip til, som hyrdene, som Paulus; tro og hold Ham fast av hele hjertet.

 

Og de kom i hast og fant både Maria og Josef, og det lille barnet som lå i krybben. Å, hvor de hadde løpt! Hvor de hadde gledet seg, da de så barnet! Hvor har de snart tilbedt det, snart kjælt for det og trykket det til deres hjerter! Hvem ville ikke gjerne ha vært i deres sted! – Men vi kunne jo også finne det, omfavne det, ha det. Han er jo hos oss alle dager, han bor jo i vårt hjerte, Han forlater oss jo ikke faderløse. Han er jo i oss, og vi i Ham – Han er ikke langt borte fra noen av oss, i Ham lever, er og røres vi. Måtte vi bare likeså flittig søke Ham, hvor ofte ville vi da føle og finne Ham, glede oss og være salige! Vi behøver ikke mer å ile til Betlehem. Man har Ham, hvor man gråter etter ham.

 

Men da de hadde sett det, gjorde de dem bekjent med det ord som var sagt om dette lille barn. Denne glede kunne de ikke bære alene, den var for stor. Hva hjertet er fullt av, renner munnen over med. De var fulle av dette Barn – Frelseren var straks blitt alt for dem. Neppe hadde de sett Ham, før de brente av kjærlighet til Ham og kunne ikke tie om det. Hvem de så måtte de fortelle hva de hadde sett og hørt om dette barn. Barnet kom nemlig straks inn i deres hjerter. Det ble straks født i dem, det ble deres Frelser. Fred og glede oppfylte dem. Utvortes så de ikke noe annet enn armod og mangel. Det Guddommelige, himmelske var ikke å se på Ham, stod ikke skrevet på Hans panne. Men det åpenbarte seg innvortes for dem, likesom for disiplene, som gikk til Emmaus, og som heller ikke kjente Ham utvortes. Men hjertets flamme åpenbarte Ham for dem. De gode hyrder hadde båret noe med seg  fra krybben, som ikke kunne utsies. Dette ville de gjerne unne alle mennesker, derfor talte de om det med alle, om hvilke de trodde at de også gjerne ville høre og motta det.

 

Og alle som hørte det, undret seg over det som hyrdene sa til dem.  Det må vel ha vært rent enfoldige folk, for andre hadde ikke trodd det og ikke gledet seg ved det, og hyrdene hadde visst også bare fortalt det til deres like. Frelseren har jo senere selv takket Faderen, fordi han har åpenbart det for de umyndige og skjult det for de kloke. Den, som stoler på seg selv, som setter sitt håp til verden, kan jo ikke ha noen glede av så fattig et barn. Og den som ikke tror noe annet enn det som han ser, kan jo slett ikke tro slike enfoldige og forunderlige fortellinger. Det er for fornuften dårskap og forargelse, at Gud skulle sende et barn, et så fattig barn, for å forløse verden – og enda legge det i en stall, i en krybbe. Hvem kan tro det, når det ikke blir gitt ham det?

Men Maria bevarte alle disse ord og overveide dem i sitt hjerte. Det var også noe å overveie og betrakte. Hun hadde vel heller ikke før tenkt seg det slik, men jo mer hun nå hørte hva Gud gjorde, hva hyrdene hadde sett og erfart – englenes åpenbarelse, deres forkynnelse, og alt hva som foregikk, desto viktigere og betydningsfullere ble den nåde, som var gitt henne, å være et slikt Barns mor. Men da saken angår oss alle likeså mye som henne, og da dette Barn ikke er mindre født for oss, denne Sønn ikke mindre skjenket for oss, enn henne, så skulle vi ikke mindre enn hun, i våre hjerter tenke over og overveie dette Ord om Kristi fødsel og Guds kjødspåtagelse. Gud ble et menneske for menneskenes skyld, for å frelse og saliggjøre dem, det skal oppfylle hele vår sjel, det skal vekke oss opp til tilbedelse, til tro, til glede, det skal opplive og besjele oss.

Og hyrdene vendte tilbake, priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik som det var sagt til dem. Ja, også vår munn være full av lov, og vår sjel full av takk for alt det, som vi av hele denne historie vet og leser. For Han er, Gud skje lov, ikke bare født for hyrdene i Betlehem. Gud har skjenket hele verden, alt folket, alle syndere Ham. Den som tror det, han har Ham, han tør glede seg slik over Hans fødsel, som om han hadde vært tilstede der, som om han i dag var født for våre øyne, som om Han lå i vårt skjød, som om Faderen selv la Ham i våre hjerter, og med ham all den frelse og salighet, som vi mennesker behøver og kunne ønske oss. Var han ikke blitt født, så ville vi alle blitt fortapt, fortapt uten håp og uten redning. I Ham er Guds overstrømmende nåde og menneskevennlighet åpenbaret oss. Ved Ham kommer vi Gud nær, kommer til Gud Fader og blir en Ånd med Ham. Skulle vi ikke da uten opphør love og takke? Lov Herren, min sjel, og glem ikke det gode Han har gjort deg! Hengi deg til Ham, likesom Han har hengitt sin Sønn til deg og med Ham gitt deg alt!

 

Amen.