Christian Scrivers Levnetsløp.

6. og siste del.

 

            Scriver virket i Magdeburg i 23 år. Da ble det åk som var lagt på denne besjelede mann og olding, hans embetsforretninger som inspektør, for ham mer og mer trykkende da hans lyst var en ustanslig omgang med sin dyrebare Frelser og med lyst til å beskjeftige seg bare med de himmelske ting, men som inspektør måtte han delta i mange verdslige ting. Han hadde rådført seg med sin trofaste venn Dr. Spener, om han ikke med god samvittighet kunne unnslå seg fra den byrde, og Spener hadde funnet dette ganske naturlig. Han så gjerne at den tro Herrens tjener anvendte alle sine krefter til Guds rikes fremme ad rent åndelig vei. Uten lang betenkning mottok derfor Scriver den 3. Jan 1690, altså dagen etter å ha fylt 61 år, et kall fra Hertuginnen av Sachsen, Anna Dorthea, denne herlige kvinne ble ofte kalt «den sachsiske Debora», til hennes overhoffpredikant, skriftefar og kirkeråd i Dresden samt skoleinspektør i Quedlinburg. Et kall som Spener, helt uten Scrivers vitende, hadde anbefalt ham for den høybårne Fyrstinne.

            Tredje Påskedag tok da Scriver avskjed med sin menighet i Magdeburg, en menighet der han hadde døpt, konfirmert og ektevidd så mange tusener, ledsaget mange lik til graven og under så mye lyst og så mang en byrde stiftet så rik en velsignelse, en menighet, der han hadde vunnet seg en liten hjord, som hang ved ham, som han næret med sannhets Ord, men der han også med smerte hadde måttet erfare at Korsets Ord er en dårskap for denne verdens vise, og at hat og forfølgelse møter den som ikke vil tale det som klør det naturlige menneskets øre. En menighet som han i sin avskjedspreken taler til med disse merkverdige ord: «Jeg kan ikke skjule at jeg i denne by i begynnelsen var meget elsket av min menighet og av andre mottatt som en Guds engel. Akk, hvor stor en mengde hørte ikke mine prekener! Hvor mange bedrøvede ble ikke hjertelig trøstet, hvor mange svake styrket, hvor mange fattige i Gud beriket, hvor mange anfektede vederkveget og styrket! Men - til sist, etter som tiden har forandret seg, og det har behaget Herren å føre andre personer på skueplassen, er det skjedd at man har begynt å forlate, å svekke, å forfølge og vise fiendskap imot meg». Både kirkekollegiet og den del av menigheten som var ham tro, hadde strebet etter å holde ham tilbake, men han måtte følge det kall, han kunne ikke annet enn å anta det fra Gud.

            19. okt. 1681 giftet han seg for fjerde gang, han var da 52 år. Han fant seg en from og tro ledsagerinne i Elisabeth Silo. Sammen med sine to gjenlevende barn dro Scriver fra Magdeburg og ble innført i Quedlinburg den 18. mai 1690. Ventet det ham nå hvile og gode dager? Etter en skolegang på 61 år var Scriver ennå ikke utlært, følgelig heller ikke utlidd. Var hans virksomhet her, som på hans tideligere arbeidsmark, utmerket og full av velsignelse, så var den også en torn i fiendenes øyner. For å skade denne velsignelse vakte djevelen opp til kamp imot den tapre sannhetshelt en skare svermere, entusiaster (mente seg å være fylte av Ånden), som uten Ordet og foran for Ordet foregav å ha Den Hellige Ånd, dreide og tydet Skriftordet etter egen lyst og alltid talte om forskjellen mellom Ordet og Ånden i Ordet uten å kjenne verken denne eller hint. Scriver, som ingen annen visdomskilde kjente enn Ordet og som i sitt eget hjerte hadde erfart og på så mange tusen sjeler sett dette guddommelige Ords kraft, som ingen egen utleggelse ville vite av og ikke tålte, at Ord og Ånd ble skilt fra hverandre, måtte for slik Skrifttroskap og ekte kirkelighet dele den ære med alle Guds helgener fra Arilds tid å hete en «gammel hykler», en «gammel niding» og mer slikt. Nå ville Satan kaste skarn på hele hans 37 årige velsignelsesfulle preke- og hyrdeembete, gjøre hans bønn, våking, fasting, forskning til idel hykleri og øyentjeneste, hans kraftfulle budskap som var blitt skarer av gjenløste en evig velsignelse, til idel kraftløse skall uten kjerne. En bitter kalk! Men Scriver hadde under sin pilegrimsferd drukket mange slike. Han tenkte: «Har de kalt Husherren Beelsebul, hvor mye mer Hans husfolk!» og han tidde og sukket etter den dag da han skulle forløses fra heten og feire Sabbat i fredens salige Hjem.

            Den tid var da heller ikke langt borte. Ikke fullt tre år hadde Scriver virket i Quedlinburg, - og hans lengsel etter å se Ham ansikt til ansikt, som var hans hjertes ett og alt, hans fryd og ære, med hvem han levde i den inderligste fortrolighet, til hvem han var bundet med den hjerteligste kjærlighets bånd. Denne lengsel vokste dag for dag og han kunne til sist neppe vente lenger med oppløsningens og hjemreisens time, - mens den fromme Hertuginne med sørgende blikk imøteså den stund da denne Elias ved Hoffet iblant så mange baalsprester, denne søte Johannes iblant de mange sørgende Ninivitter skulle føres bort av Israels vogn og Hans ryttere og ikke mer sees, ikke mer høres med sitt refsende og trøstende ord, - da hans livskraft endelig var uttømt ved så mye arbeid, og hans jordiske hytte sank sammen under lidelsenes stormer.

            Allerede 1685, i sitt 56 år, hadde han hatt et slaganfall som i 1691 da han neppe hadde arbeidet 1 ½ år i Quedlinburg igjen rammet ham, på ny igjen i oktober 1692 og nå endelig 23 februar 1693. Den 4. Mars nøt han for siste gang Guds barns frydemåltid på jorden i sin over alt elskede dyrebare Forløsers legeme og blod, tok avskjed fra sine kjære, velsignede hustru og barn til liv og lidelse i Herren og til et frydelig, salig gjensyn i den evige freds boliger.

            Så skulle da nå den elskede, trofaste far forlate sin Mikael Henrik og sin Katharina Elisabeth, den første 28 år, den andre 11 år gammel. Timelig gods etterlot han dem ikke, men, hva som var bedre og mer enn all jordisk rikdom, en nådig Gud og et evig livs håp. Se her hans testament: «Jeg erklærer herved min søte Herre Jesus for min universalarving og testamenterer Ham for allting i min sjel. Så vil jeg også ha mine barn, søstre, slektninger og venner samtlige overgitt til Ham og skjenket Ham, at Han antar, forsørger, bevarer og ved sin makt oppholder dem til salighet». Hør hvorledes han ber for sine barn: «Min Gud», sukker han, «verdige mine barn din bestandige nåde, så er de rike nok, selv midt i armod. Kjære himmelske Fader, du vet hva jeg daglig ber deg om: bevar mine barn fra den ugudelige verdens forførelse og forargelse. De er dine, min Gud; du har gitt meg dem, og jeg har igjen gitt deg dem tilbake. Velsign og bevar dem, så de bringer mye frukt til din ære, min glede og sin nestes tjeneste og bli salige, salige». «Min Gud og Fader», ber han på et annet sted, «jeg vil ikke si, at mine barn er mine. Nei, dine skulle de være og kalles. Jeg overgir dem til din hellige regjering, faderlige omsorg, mektige beskyttelse og rike, milde velsignelse. Imidlertid vil jeg være din gartner og med all flid, først og fremst med sukk og tårer, pleie dem, og så skal det, som jeg håper, ikke mislykkes for meg».

            Overmåte kostelige er de ord, som Scriver allerede i sine dager da han var frisk hadde beredt seg til dødsleiet ved: «Herre», sa han, «når jeg skal dø, la min sykdom, min hissige feber være - din kjærlighet, min seng - ditt kors ihukommelse, min trøst - lengselen etter deg, min hjertestyrking - forsmaken på din evige godhet, min fantasering - forakt for verden og dens forfengelighet, avskjeden fra mine venner - formaning  til å elske deg, mitt siste sukk - Jesus, jeg elsker deg, min bortgang - en inngang til din himmelske og evige kjærlighet!» Herren hørte hans bønn og gav ham en herlig hengang.

            Scrivers tålmodighet på dødsleiet var aldeles uovervinnelig, hans gemytt like til den siste stund stadig i samme overjordiske ro, på hans ansikt strålte Guds fred. Hans tideligere måte å stille sin smerte var, som han selv sier, at han forestilte seg sin Frelser, hvorledes Han, selv om det stod i Hans makt å stige ned av det marterfulle kors, likevel var blitt der i de sværeste smerter. Slik var også nå i besynderlighet, Kristi død hans hjertes honningsøte trøst, og da man av Arndts Paradis urtegård leste for ham bønnen «om en salig ende», og ønsket at den i denne bønn uttalte trøst også måtte bli levende hos ham, sa han: «Ja, den vil jeg ta med»; og da han likesom ikke lenger kunne utsette den stund, da han skulle gå over fra den sønderbrutte hytte (2 Kor. 5, 1) til de evige boliger, rakte han fra sin seng de matte armer i været og ropte: «nå, nå», som om han ville si: «Herre, jeg brenner av lengsel etter å se det forgjettede land! Herre, jeg har lenge nok søkt deg i din skapnings  store tempel, lenge nok grått etter deg i din Skriftåpenbarings underhage; Abba, min Fader, la meg skue din herlighet, trå iblant dine himmelske salmesangere; Abba, min Fader, motta min ånd!» Da sukket han med ett: «Jeg er fri!» Da ba han igjen, som om han ikke nok kunne vitne om sin troskap inntil enden: «La meg være din, bli din, å du trofaste Gud!» og igjen: «Jeg vet» - her tidde han, avkreftet, og da man kom hans svakhet til hjelp og tilføyde: «at min Frelser lever», vinket han bifallende, at det var disse ord fra Joh. 19, 25 han mente.

            Likesom den fromme englender Fletcher på sin ektefelles spørsmål dagen før hans død, om han også hadde Jesus i hjertet, vinket til henne sitt ja med den høyre pekefinger, da han ikke mer kunne tale, slik svarte Scriver med søt vennlighet og tydelig stemme: «Akk ja, jeg smaker og ser hvor vennlig og god Herren er.”

            Så brøt morgenen den 5. April frem. Hans kjære stod eller knelte omkring hans seng. Den døende talte ikke mer, hans bortgang var kommet, og en stille høytidelig stund var der i denne Herrens tjeners dødskammer, festliggjort ved ydmykhetens bønner og kjærlighetens tårer. Nå endelig kysset engelen bort hans ånde. Scrivers død var en sakte, vennlig hensoven i Herren, hvem han med uutsigelig kjærlighet elsket, hvem han i liv og død tjente og hvis beskuelse han med sann barnelengsel hadde begjæret. 64 år 13 uker og 2 dager hadde pilegrimen vandret i utlendigheten, 40 år hadde han arbeidet i Herrens Vingård under dagens byrde og hete, men han døde for tidlig for kirken. Dyp smerte gikk gjennom menigheten i Quedlinburg, for hans apostoliske arbeide, troskap og kjærlighet hadde der skaffet den begråtte hyrde en stor hjord.

            Den 11. April ble hans avsjelede legeme brakt til Magdeburg og der nedsatt iblant hans forutgående kjæres jordiske levninger. Den 20. April ble likeledes i Quedlinburg hans gravferd minnet, og rektor Sam. Smidth holdt gravtalen over den fortreffelig passende tekst: Vet I ikke, at en stor i Israel er fallen?

            Over begge Scrivers barn hvilte farens velsignelse. Mikael Heinrik ble en anselig kjøpmann og et høyt aktet medlem av rådet i Kil, Katharine Elisebeth ble hustru til Superintendanten i Merseburg.

            Vi forlater den utmerkede Scriver, hvis skue smertelig har ydmyket, velgjørende engstet, mektig ansporet, trøstelig oppmannet oss, med pris og takk til den Herre som løftet mennesket opp av støvet til slik en profetstand, med fordoblet begeistring for det Evangelium som kan danne slike helter, med det ønske: «Herre tenke på sitt Sion til det beste, Han skjenke det fremdeles hyrder etter sitt hjerte, som kan føde det ved lære og visdom», og endelig med den oppfordring: «Så gå nå hen og gjør likeså», og for at du kan lære det: «Bed uten avlatelse!»