Hva døden taper sin bitterhet ved.

Fra Luthers bok: Trøst for syke og døende.

Om jeg enn må begraves under jorden og bli til aske, så har jeg likevel der oppe Herren, som er av mitt kjød og blod, som aldri dør, og i hvem der er idel liv og som i tillegg er blitt min Herre, at jeg ikke skal forbli under dødens og djevelens makt, men leve med ham, så døden ikke kan drepe så mye. Kristus kan og vil gi ennå mye mer liv, som ap. Paulus sier Rom. 14, 8 – 9: Enten vi lever eller vi dør, er vi Herrens. For dertil er Kristus både død og oppstanden og blitt levende igjen at han skulle herske både over døde og levende. Derfor om jeg enn dør, skal jeg likevel leve, for min Herre lever, som også i døden er en Herre og vil ikke slippe meg i døden, men likesom Han lever, så skal også jeg leve, sammenlign Joh. 12, 26: Hvor jeg er, der skal også min tjener være.

De som ikke er kristne, det er de som ikke tror på Kristus, ikke holder Ham for sin Frelser og ikke ved Hans død bare venter sine synders forlatelse og det evige liv, kunne verken for sin egen person eller for andre ha noen trøst i døden, de måtte bli i den evige død og være fordømte. Derfor var det vel nødvendig, at de selv og andre med dem for slik evig nøds skyld gråt og var bedrøvet. Men derimot er de kristne et utvalgt folk, prydet med et herlig og kostelig smykke. For de har et håp og kunne trøste seg ikke bare når andre kjære folk ved døden faller fra dem, men også når de selv skulle dø. Men slikt håp er ikke et verdens håp som man ser, at noen en og annen gang dør desto heller bekymres mindre for andre, etter som de har levd i ære og verdighet, har anbrakt sine barn vel, etterlatt dem mye osv. osv. Verdens barn trøster seg somme tider til slik, men det er en såre elendig, kjødelig trøst, som ikke medfører noe håp for døden. Men det er de kristnes håp og trøst, når de taper noe kjært eller selv dør, at de tror Jesus Kristus er død og oppstanden, og at Gud ved Kristus vil føre dem som er hensovet, sammen med dem. Det, sier jeg, er den rette trøst, som vi vel skulle merke og innprente oss, flittig holde fast ved og dermed reise opp våre hjerter mot sorg, mismot og bekymring, som oppstår på grunn av deres død som er i slekt med oss eller er kjære for oss. For nettopp, som den Herre Kristus her vekker opp denne enkens sønn fra de døde og gir ham tilbake til henne, før det mente hun at hun hadde mistet ham og derfor gråt og klaget over ham. Slik hører du her om alle kristne, om Gud enn ved døden krever dem. Du mister ditt kjære barn, din kjære ektefelle eller en annen kjær og god venn. Gråt derfor ikke for mye, vær ikke bedrøvet, la det heller ikke være som om du hadde tapt ham. For visst er det, han skal igjen bli din så fremt du er og forblir en kristen. Vår kjære Herre Kristus selv vil på den ytterste dag føre ham med seg og igjen hjelpe dere sammen, at dere siden uten atskillelse kunne forbli hos hverandre i evighet. Det er et rett håp og en viss trøst, som egentlig vil følge, når du inneslutter den rett i hjerte, så din lidelse må forsvinne og din klaging tape seg. Om det ikke er mulig annet enn at kjød og blod i dette tilfelle skulle i høyeste grad bedrøves, som vi ser, at patriarkene og fedrene hjertelig har sørget over sine foreldre, sine ektefeller og barn, så skal likevel dette håp gjøre en forskjell mellom vår lidelse og bekymring, vi som er kristne og de ikke-kristnes. For disse har slett ikke noe håp eller trøst, siden de ikke har eller vil vite av Guds Ord. Og om de enn tror at legem og sjel dør begge, så må likevel deres lidelse og sorg være desto større. For da avskjærer de seg selv alt håp. Hva som en gang er borte, det er borte og kommer aldri mer igjen. Derfor jo kjærere noen har vært dem, dess større er deres lidelse. Men tror de at der er liv etter dette, så kunne de være mindre tilfredse. For hva vil de bygge på? Hva ville de håpe syndenes forlatelse på? Etter som det er umulig annet enn at de for sine synders skyld må ha en ond samvittighet. Men de kristne har et visst håp. Derfor er det umulig at de skulle bli skuffet. De vet at den som tror på Kristus, det vil si, den som holder Ham for sin Frelser, trøster seg med Hans død og begjærer av Ham syndsforlatelse, han har visselig syndenes forlatelse, og at Gud for sin enbårne Sønns skyld ikke kan være fiendsk mot et slikt menneske. For Guds befaling er ren og klar, at vi skulle tro på Jesus Kristus, motta Ham og sette vår tillit til Ham. Derfor, selv om døden kommer og river bort et slikt menneske, liksom andre, vet likevel de kristne at døden ikke kan holde ham, men i sin tid på den ytterste dag må gi ham tilbake igjen. Derfor, selv om kjød og blod bedrøves for den avdøde venns skyld, så er likevel ånden der, som ser på Guds Ord og resonerer: vel, har jeg deg ikke mer her på jorden, så skulle vi likevel hisset igjen komme sammen. Kristus vil igjen gi den bedrøvede enke hennes sønn. Derfor skal det være måte med sorgen og gråten, så at altså de kristnes gråt er en slik gråt, hvor der er et herlig håp hos dem, som til slutt overvinner lidelsen, så den må forsvinne og forgå. Derfor ligger all makt på det at vi alle satte dette håp visst og innpreget det fast i oss, så skulle vi ikke bedrøves så mye for våre kjære brødre og venner som dør bort, og selv være desto trøstefullere når vi også må etter. Visst er skylden ingen annens enn vår egen når vi slipper slikt et håp fra våre øyner og hjerter. For vår kjære Herre Jesus Kristus har ordnet all sin gjerning med sine kjære kristne slik, at de skulle bli nokså forvissede om slikt et håp og bestandig ha grunn til å tenke på det og øve seg i det.

Når jeg skal skilles fra dette liv, holder jeg meg til denne trøst, at jeg tror på Guds Sønn. Ja, jeg skal nok allikevel bli begravet i jorden, etes opp av ormer og må helt forråtne og fortæres, som Job i kap. 17, 14 sier: jeg sier til forråtnelsen: du er min far, og til makken: Du er min mor og min søster - , der ser jeg ikke Guds råd, at jeg, om jeg enn må dø og forråtnes, likevel engang skal bli levende igjen. Men Gud har lovet det og sagt: du skal igjen leve, for jeg lever, derfor skulle også I leve i det evige liv og i et slikt legeme som er skjønnere og klarere enn solen. Dette ser og føler jeg ikke nå, men jeg tror det og finner meg i denne svært ringe utsettelse. For livet er allerede beredt, og imidlertid beredes også den rikets og herlighets krone som Herren, den rettferdige Dommer skal gi meg på hin dag, ikke bare meg alene, men alle som har elsket Hans åpenbarelse, som Paulus sier i 2 Tim. 4, 8.