At man i lidelsen også må komme gleden i hu

Fra Luthers bok: Trøst for syke og døende.

Apostelen Peter gir oss også en trøst, når vi lider og blir forfulgte. Sorgen vil bare vare en liten tid, deretter skulle dere glede dere. For saligheten er allerede rede for dere, ha derfor nå tålmodighet i deres lidelse. Dette er også en rett kristelig trøst, ikke som menneskelærdommer trøster, som ikke noe annet søker enn hvor man skulle finne hjelp for utvortes ulykke. Jeg gir ikke legemlig trøst, sier han, det skader ikke, at dere utvortes må ha ulykke. Gå bare friskt på og hold fast, tenk ikke på hvorledes dere skulle bli kvitt ulykken, men tenk slik: Min arv er alt klar og gjort ferdig, det er en kort tid om å gjøre. Lidelsen må snart høre opp. Slik skal man oppheve den timelige trøst, og mot denne sette den evige, som vi har av Gud.

Guds goder og gaver er i enhver stand ti ganger større enn den skade og mangel, som en føler i den. Eller! Vil vi da slett ikke lide noe? Skal da ikke noe mangle oss her? I dette liv må vi, enten vi ville, eller ikke, ha feil og mangel med iblant. Er du fattig, har du ikke noe hus, eller annet gods, så har du vel noe du mangler. Men hvorfor tenker du ikke: du har et sunt legeme, friske øyner og andre sanser. Du har din styrke, barn og a.m. Derimot er din mangel, som du har ved dette svært ringe og liten.

En slik skjendig vanart er det ved oss, at vi er utakknemlige for de gaver og goder som er for hånden og bare ser på små mangler. La enhver gå hjem og beregne det gode han har, så vil han finne mye mer godt, enn mangel, og derfor takker han Gud. Hva vil du ha mer enn et sundt legeme? Utenom, ditt gods og eiendom, og at du har barn. Går det deg ille, og du føler det onde, så vend dine øyner til det gode og husk på, som gudfryktige hjerter gjør, at du vender dine øyner bort fra ulykken og vender dem til den større lykke. Slik skulle de trøste seg, ellers gjør de livet surt for seg og utretter ikke det minste med sin gremmelse.

På solskinn følger vanligvis plaskregn. Det er med dette en kristens liv, som med aprilværet. For i april er været ustadig, og solen skinner ikke stadig, men nå himmelen lys og klar, snart regner det, snør, sludder og hagler igjen. Hurtig går slikt stygt og vått vær over igjen, og der kommer etterpå solskinn. Slik veksler nå også Gud med de kristne. Nå har de lykke, snart ulykke, nå er der glede, snart lidelse. Nå liv, snart deretter død. Men Gud hjelper bestandig i slik en trengsel og gir utfrielse fra den, så man kan tåle anfektelsen.

Når du vil gjøre regningen opp, så skal du visselig finne, at Gud har forent og tilskikket deg langt mer godt, enn ondt i din stand og levnet.

Omvekslingen og forandringen i de helliges liv består i det, at trengsel og trøst pleier å veksle med hverandre, og det ene følger etter det andre. Likesom Gud har forordnet naturen, at dag og natt, vinter og sommer også slik veksler med hverandre. Av stor godhet og barmhjertighet prøver Han sine hellige slik, for at de i fred og ro ikke skulle bli sikre og late, i nød og motgang ikke forsake. For korset er nødvendig til å ydmyke kjødet, at det ikke skal motstrebe ånden eller herske over den. Men den trengsel som ingen ende eller avveksling har, den ville gjøre ånden og hjertet ganske forsakt og drive en til fortvilelse. Derfor styrer Gud det slik at trengsel og trøst veksler om hverandre.

At de frommes lidelse er ringe og varer bare et lite øyeblikk, fordi det er bestemt av Gud, at den ikke skal vedvare bestandig.