KRITIKKSYKE – DØMMESYKE

Til de hovmodssyndene som Gud tar særlig alvorlig, hører kritikksyke og dømmesyke. - Gud står de stolte imot –. (1 Pet. 5, 5). Gud er derfor ikke for noe menneske – selv om det er troende – hvis det samtidig fortsetter med sin dømmesyke. Da står Gud imot dette mennesket. Men det er fryktelig å ha Gud som motstander og stå under Hans vrede, som vi først i det hinsidige vil forstå rekkevidden av. Derfor advarer Jesus oss inntrengende: Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! For med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes –. (Mat. 7, 1). Vår dømmesyke medfører Guds vrede, slik at Han stiller seg imot oss fordi denne synden har en spesiell djevelsk karakter. Fordømmelse og anklage er Satans vesen og gjerning. Han er selve anklageren. Vår dømmesyke er derfor en virkning av hovmod, som kommer fra Satan. Dette hovmodet gjør at vi i formastelse overalt hvor vi ser eller hører noe om vår neste, setter oss til doms over ham, som regel uten å kjenne til forutsetningene og bakgrunnen for hans adferd eller svikt. Dømmesyke er en satanisk forgiftning av vårt hjerte, og kan derfor føre en fryktelig dom over oss hvis vi fortsetter med den. Det sier Jesus helt utvetydig når han tiltaler den dømmende med du hykler, (Mat. 7, 5), og hyklerne truer Jesus med at de ikke vil komme inn i Hans rike, men til løgnens far, til helvetes rike. Dømmesyken, så vel som anklageren som sørger for dens næring, er derfor vår største fiende. Vi må hate dømmesyken av hele vårt hjerte og ikke tåle det aller minste av den, hvis vi ikke engang vil havne hos anklageren istedenfor hos Jesus.

Hvordan skal vi så angripe vår fiende, dømmesyken? For det første må vi skånselsløst innse denne kjensgjerningen at vi er fulle av dømmesyke og dermed sette punktum for enhver unnskyldning for vår dømmeånd. Det betyr at vi ikke lenger kan unnskylde oss for oss selv med ord som ”jeg plikter jo å irettesette den andre for å forhindre ugagn, når han i samarbeid, yrke eller familie gjør noe galt,” mens vi i virkeligheten har glede av å irettesette og bebreide andre. Den egentlige kilde til vår kritikk er ofte opprør eller ergrelse over at den andre har gjort noe som vi i og for seg har vanskelig for å tåle. Derfor dømmer og anklager vi ham.

Du må derfor i Guds lys konstatere at det er formastelig å anklage og bebreide andre, ja, til og med å uttale denne dom til en tredje person. Dermed tilføyer du din neste urett idet du setter andre opp mot ham, noe som kan skade ham alvorlig. Spør deg selv i en stille selvransakelsens stund: ”Hvor har jeg gjort urett ved å dømme og bebreide andre, hvor mye skade har min dømmesyke allerede anrettet – har den kanskje allerede ødelagt menneskeliv? Har jeg kanskje bebreidet eller stadig anklaget noen i min familie eller i mitt yrke og dermed påført dem de alvorligste skader på sjelen?”

Har jeg latt mitt hjerte stadig mer fylles av denne Satans gift og på nytt sprøytet den ut over andre, foreldre eller oppdragere, så må jeg stille meg inn under Guds dom fordi jeg da var en ”Satans tjener”.

Hvilken fryktelig høst vil ikke denne handlemåte engang bringe meg! Denne dømmesyke frarøver oss det mest verdifulle som vi har mottatt gjennom Jesus: tilgivelse og utslettelse av vår synd. Den nedkaller Herrens vrede, over oss som over den dårlige tjener i lignelsen. Denne tjeneren, som dømte den andre, enda han selv hadde mottatt tilgivelse, ble overgitt til dem som piner. (Mat. 18, 32 – 34).

Derfor gjelder det å sette alt inn på å bli fri fra dømmesyken. Det gjelder å ta avstand fra den og gjennomleve en radikal omvendelse. Her må vi gjøre etter Jesu ord: Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg, det vil si at vi må gå fram mot dømmesykens djevelske synd uten noe hensyn. Jesus viser oss klart veien, og da må vi også gå den, ellers blir det ingen befrielse: ”- Dra først bjelken ut av ditt eget øye – .” (Mat. 7, 5). Dermed oppfordrer Jesus oss til ikke å avsi noen dom over en annen eller anklage ham før vi er blitt stille for Gud og har spurt ham hvordan det er med oss selv nettopp på det punktet som vi vil kritisere hos den andre.

Her ligger som regel begynnelsen til vår dømmesykes synd som gjør at Satan får oss i sin hånd: Vi gjør ikke etter Jesu Ord, men dømmer fort vekk uten først å ha blitt stille for Gud og ha bøyet oss for ham med henblikk på våre egne synder som er mye større. Hvis vi stiller oss inn under Guds lys, vil vi som regel konstatere at akkurat det som vi dømmer hos andre, og som vi kanskje bebreider dem på det heftigste, er like fullt eller enda sterkere til stede hos oss selv sammen med mye annet ondt. Da må vi uvegerlig erkjenne at vår urett i forhold til vår brors er som en stor bjelke mot en fjærlett splint. Vi må skamme oss over våre synd og venne oss av med – anmassende og opprørsk – å dømme den andre.

Samtidig rammes vi av det som apostelen Paulus skriver: Derfor er du uten unnskyldning , menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv, for du gjør det samme, du som dog dømmer -. (Rom. 2, 1). Og videre: Men du, hvorfor dømmer du din bror? Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. – Og vi vil bli dømt for denne synden. (Rom. 14, 10).

Derfor gjelder det i dag å velge en ny vei, en ny plass. Istedenfor å sette seg på dommersete overfor andre må vi for det første sette oss der hvor vi hører hjemme: på anklagebenken, hvor vi blir dømt og mottar Guds domsavsigelse over vår synd. Hvis vi er rede til det, er Gud ikke lenger imot oss, og vi er ikke lenger i anklagerens hånd, tvert imot hører vi til vår Herre Jesus, som under fem rettsforhandlinger måtte la seg anklage og dømme. Han gjorde det som den uskyldige – skulle ikke vi som syndere og skyldige kunne innta denne plassen?

Hvis vi nå vil dømme oss selv og la oss dømme, må vi be familie og folk på arbeidsplassen om skånselsløst å si oss sannheten om oss selv. Hvis vi bøyer oss under det, kan vi til og med ta imot rettferdige bebreidelser av andre. Våre lepper og vårt hjerte vil bli brakt til taushet, og det vil ikke så raskt bli mulig for oss å kritisere andre på en hard måte.

Jesus gikk den ydmyke kjærlighets vei, drevet av en kjærlighet som lot seg dømme og legge i støvet. Han har frelst sitt legems lemmer til å praktisere denne kjærligheten som skjuler istedenfor å dømme, som tilgir og tåler istedenfor å bebreide, som utstråler godhet istedenfor en dømmende ånd. Det betyr ikke falsk medmenneskelighet og toleranse overfor synden. Men hvis noe må dømmes, vil det skje ut fra et ydmykt og elskende hjerte selv om dommen kommer klart frem.

Men den som erklærer sin dømmesyke kamp på liv og død, vil oppleve dette: Intet sitter så dypt forankret i vår Adamsnatur som dømmesyken. Den viker ikke på en dag ved en viljehengivelse: ”Jeg vil nå la meg dømme og legge bånd på min tunge.” Nei, vårt blod er helt gjennomsyret av det. En alene er sterkere enn vår gamle Adam: Jesus Kristus, og Hans blod er en større makt til å løse, hvis vi stadig på nytt anroper det. I ham er i sannhet kraften som kan rense oss fra våre synder, fra dømmesykens store synd, fra hykleriet som gjør at vi blir skyldige og faller i Satans hender.

Derfor gjelder det å tilegne seg i troen dette blods frelsende kraft. Det kan kun skje når det kjempes inntil blodet mot denne synden i en daglig bønne- og troskamp. Dette innebærer at vi ved opplevelsen av våre nederlag og stadige nye anfall av vår dømmesyke sier troens: ”Jeg er frelst til å elske og tilgi og tåle!” Den som er villig til i troen på Jesu frelse å holde ut i denne kampen helt til slutten, vil til tross for mye svikt oppleve frigjøringen fra sin store synd.

Fra boken: Slik blir man annerledes. Av M. B. Schlink