KRITIKKSYKE
– DØMMESYKE Til
de hovmodssyndene som Gud tar særlig alvorlig, hører kritikksyke og
dømmesyke. - Gud står de stolte imot –. (1 Pet. 5,
5). Gud er derfor ikke for noe
menneske – selv om det er troende – hvis det samtidig fortsetter med sin
dømmesyke. Da står Gud imot dette mennesket. Men det er fryktelig å ha Gud
som motstander og stå under Hans vrede, som vi først i det hinsidige vil
forstå rekkevidden av. Derfor advarer Jesus oss inntrengende: Døm ikke,
for at I ikke skal dømmes! For med den samme dom som I dømmer med, skal I
dømmes –. (Mat. 7, 1). Vår dømmesyke medfører
Guds vrede, slik at Han stiller seg imot oss fordi denne synden har en
spesiell djevelsk karakter. Fordømmelse og anklage er Satans vesen og
gjerning. Han er selve anklageren. Vår dømmesyke er derfor en virkning av
hovmod, som kommer fra Satan. Dette hovmodet gjør at vi i formastelse overalt hvor vi ser eller hører noe
om vår neste, setter oss til doms over ham, som regel uten å kjenne til forutsetningene og bakgrunnen for hans
adferd eller svikt. Dømmesyke er en satanisk forgiftning av vårt hjerte, og
kan derfor føre en fryktelig dom over oss hvis vi fortsetter med den. Det sier Jesus helt
utvetydig når han tiltaler den dømmende med du
hykler, (Mat. 7, 5), og hyklerne truer Jesus med at de ikke vil komme inn
i Hans rike, men til løgnens far, til helvetes rike. Dømmesyken, så
vel som anklageren som sørger for dens næring, er derfor vår største fiende.
Vi må hate dømmesyken av hele vårt hjerte og ikke tåle det aller minste av
den, hvis vi ikke engang vil havne hos anklageren istedenfor hos Jesus. Hvordan
skal vi så angripe vår fiende, dømmesyken? For det første må vi skånselsløst
innse denne kjensgjerningen at vi er fulle av dømmesyke og dermed sette
punktum for enhver unnskyldning for vår dømmeånd. Det
betyr at vi ikke lenger kan unnskylde oss for oss selv med ord som ”jeg
plikter jo å irettesette den andre for å forhindre ugagn, når han i
samarbeid, yrke eller familie gjør noe galt,” mens vi i virkeligheten har glede av å irettesette og
bebreide andre. Den egentlige kilde til vår kritikk er ofte opprør eller
ergrelse over at den andre har gjort noe som vi i og for seg har vanskelig
for å tåle. Derfor dømmer og anklager vi ham. Du
må derfor i Guds lys konstatere at det er formastelig å anklage og bebreide
andre, ja, til og med å uttale denne dom til en tredje person. Dermed
tilføyer du din neste urett idet du setter andre opp mot ham, noe som kan
skade ham alvorlig. Spør deg selv i en stille selvransakelsens stund: ”Hvor
har jeg gjort urett ved å dømme og bebreide andre, hvor mye skade har min
dømmesyke allerede anrettet – har den kanskje allerede ødelagt menneskeliv?
Har jeg kanskje bebreidet eller stadig anklaget noen i min familie eller i
mitt yrke og
dermed påført dem de alvorligste skader på sjelen?” Har
jeg latt mitt hjerte stadig mer fylles av denne Satans gift og på nytt
sprøytet den ut over andre, foreldre eller oppdragere, så må jeg stille meg
inn under Guds dom fordi jeg da var en ”Satans tjener”. Hvilken
fryktelig høst vil ikke denne handlemåte engang bringe meg! Denne dømmesyke
frarøver oss det mest verdifulle som vi har mottatt gjennom Jesus:
tilgivelse og utslettelse av vår synd. Den nedkaller Herrens vrede, over oss
som over den dårlige tjener i lignelsen. Denne tjeneren, som dømte den andre,
enda han selv hadde mottatt tilgivelse, ble overgitt til dem som piner. (Mat.
18, 32 – 34). Derfor
gjelder det å sette alt inn på å bli fri fra dømmesyken. Det gjelder å ta
avstand fra den og gjennomleve en radikal omvendelse. Her må vi gjøre etter Jesu
ord: Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg, det
vil si at vi må gå fram mot dømmesykens djevelske synd uten noe hensyn. Jesus
viser oss klart veien, og da må vi også gå den, ellers blir det ingen
befrielse: ”- Dra først bjelken ut av ditt eget øye – .”
(Mat. 7, 5). Dermed oppfordrer Jesus oss til ikke å avsi noen dom over en
annen eller anklage ham før vi er blitt stille for Gud og har spurt ham
hvordan det er med oss selv nettopp på det punktet som vi vil kritisere hos
den andre. Her
ligger som regel begynnelsen til vår dømmesykes synd som gjør at Satan får
oss i sin hånd: Vi gjør ikke etter Jesu Ord, men dømmer fort vekk uten først
å ha blitt stille for Gud og ha bøyet oss for ham med henblikk på våre egne
synder som er mye større. Hvis vi stiller oss inn under Guds lys, vil vi som
regel konstatere at akkurat det som vi dømmer hos andre, og som vi kanskje
bebreider dem på det heftigste, er like fullt eller enda sterkere til stede
hos oss selv sammen med mye annet ondt. Da må vi uvegerlig erkjenne at vår
urett i forhold til vår brors er som en stor bjelke mot en fjærlett splint.
Vi må skamme oss over våre synd og venne oss av med
– anmassende og opprørsk – å dømme den andre. Samtidig
rammes vi av det som apostelen Paulus skriver: Derfor er du uten unnskyldning , menneske, hvem du enn er som dømmer. For
idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv, for du gjør det samme, du
som dog dømmer -. (Rom. 2, 1). Og videre: Men du, hvorfor dømmer du
din bror? Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. – Og vi vil bli
dømt for denne synden. (Rom. 14, 10). Derfor
gjelder det i dag å velge en ny vei, en ny plass. Istedenfor å sette seg på
dommersete overfor andre må vi for det første sette oss der hvor vi hører
hjemme: på anklagebenken, hvor vi blir dømt og mottar Guds domsavsigelse over
vår synd. Hvis vi er rede til det, er Gud ikke lenger imot oss, og vi er ikke
lenger i anklagerens hånd, tvert imot hører vi til vår Herre Jesus, som under
fem rettsforhandlinger måtte la seg anklage og dømme. Han gjorde det som den
uskyldige – skulle ikke vi som syndere og skyldige kunne innta denne plassen?
Hvis
vi nå vil dømme oss selv og la oss dømme, må vi be familie og folk på
arbeidsplassen om skånselsløst å si oss sannheten om oss selv. Hvis vi bøyer
oss under det, kan vi til og med ta imot rettferdige bebreidelser av andre.
Våre lepper og vårt hjerte vil bli brakt til taushet, og det vil ikke så
raskt bli mulig for oss å kritisere andre på en hard måte. Jesus
gikk den ydmyke kjærlighets vei, drevet av en kjærlighet som lot seg dømme og
legge i støvet. Han har frelst sitt legems lemmer
til å praktisere denne kjærligheten som skjuler istedenfor å dømme, som
tilgir og tåler istedenfor å bebreide, som utstråler godhet istedenfor en
dømmende ånd. Det betyr ikke falsk medmenneskelighet og toleranse overfor
synden. Men hvis noe må dømmes, vil det skje ut fra et ydmykt og elskende
hjerte selv om dommen kommer klart frem. Men
den som erklærer sin dømmesyke kamp på liv og død, vil oppleve dette: Intet
sitter så dypt forankret i vår Adamsnatur som dømmesyken. Den viker ikke på
en dag ved en viljehengivelse: ”Jeg vil nå la meg dømme og legge bånd på min
tunge.” Nei, vårt blod er helt gjennomsyret av det. En alene er
sterkere enn vår gamle Adam: Jesus Kristus, og Hans blod er en større makt
til å løse, hvis vi stadig på nytt anroper det. I ham er i sannhet kraften
som kan rense oss fra våre synder, fra dømmesykens store synd, fra hykleriet
som gjør at vi blir skyldige og faller i Satans hender. Derfor
gjelder det å tilegne seg i troen dette blods frelsende kraft. Det kan kun
skje når det kjempes inntil blodet mot denne synden i en daglig bønne- og
troskamp. Dette innebærer at vi ved opplevelsen av våre nederlag og stadige
nye anfall av vår dømmesyke sier troens: ”Jeg er frelst til å elske og tilgi og tåle!” Den som er villig til i troen på Jesu
frelse å holde ut i denne kampen helt til slutten, vil til tross for mye
svikt oppleve frigjøringen fra sin store synd.
Fra boken: Slik blir man
annerledes. Av M.
B. Schlink
|