Kristi hellige lidelse

 

Fra boken: Vitnesbyrd av den unge Luther

Andre del.

 

            For det åttende: På dette punkt må man øve seg riktig vel. For nytten av Kristi lidelse beror fremfor alt på denne ting, at mennesket kommer til selverkjennelse, forferdes over seg selv og blir sønderknust. Hvis mennesket ikke kommer til dette, da er Kristi lidelse ennå ikke blitt ham riktig til nytte. For Kristi lidelses eget naturlige verk er dette, at det skal gjøre mennesket likt Ham, så at likesom Kristus blir jammerlig pint på legeme og sjel ved våre synder, således må også vi pines etter Ham i vår samvittighet på grunn av våre synder. Dette går heller ikke her for seg med mange ord, men ved dyp ettertanke og erkjennelse av syndens forferdelige alvor.

            Ta en lignelse: Hvis en forbryter ble dømt fordi han hadde drept en fyrstes eller konges barn, og du følte deg sikker og sang og lekte, som om du var helt uskyldig, inntil man med voldsomhet angrep deg og overmannet deg, fordi du hadde overtalt forbryteren til å gjøre dette, - se, da ville hele verden bli for trang for deg, og aller mest hvis din samvittighet dømte deg. Slik skal du bli ennå mer forferdet, når du tenker over Kristi lidelse. For selv om Gud nå har dømt og fordrevet misdederne, jødene, så var disse likevel tjenere for dine synder, og du er i sannhet den som ved din synd har drept Guds Sønn og korsfestet Ham.

            For det niende: Den som føler seg så hard og tørr, at Kristi lidelse ikke slik forferder ham og fører ham til selverkjennelse, han må frykte. For dette blir ikke annerledes: Kristi billede og lidelse må du bli likedannet med, enten det nå skjer i levende live eller i helvete. I alle fall må du i døden falle i forferdelse, skjelve og beve og føle alt det som Kristus led på korset.

            Nå er det jo grusomt å vente dette på dødssengen . Derfor skal du be Gud om at Han vil bløtgjøre ditt hjerte og hjelpe deg til å tenke på Kristi lidelse, slik at det bærer frukt. For det er heller ikke mulig at vi av oss selv på en grundig måte kan tenke over Kristi lidelse; men Gud må senke det ned i vårt hjerte.

            Heller ikke blir nå denne betraktning eller noen annen lære gitt deg for at du skulle finne på å tro at du uten videre kan fullføre dette av deg selv. Men først må du søke og begjære Guds nåde, for at du kan fullføre det ved Hans nåde, og ikke av deg selv. For her ligger grunnen til at de som er omtalt ovenfor ikke behandler Kristi lidelse på den rette måten; de påkaller ikke Gud om dette; men ut av egen evne finner de på sin egen maner og omgås med Kristi lidelse på en helt igjennom menneskelig måte og uten noen som helst frukt.

            For det tiende: Den som altså virkelig tenker over Guds lidelse en dag, en  time, ja ett kvarter, om ham vil vi uten betenkning si at dette er bedre enn om han faster et helt år, ber salmer hver eneste dag, ja, enda hørte hundre messer. For denne fordypelse forvandler mennesket i dets vesen, nesten på samme måte som når det fødes på ny ved dåpen. Her utretter Kristi lidelse sitt rette, naturlige, edle verk, dreper den gamle Adam, fordriver all syndig lyst, glede og tillit til skapningen; likesom Kristus var forlatt av alle, også av Gud.

            For det ellevte: Da dette verk ikke står i vår hånd, så hender det at vi nå og da ber om det, men allikevel ikke får det med én gang. Da skal man likevel ikke tape motet, eller holde opp med å be om det. Undertiden kommer det, når vi ikke ber om det, slik som Gud vet og vil det; for det skal skje i frihet og uten tvang.

            Da blir mennesket bedrøvet i sin samvittighet, og kjenner mishag ved seg selv og sitt liv. Men det kan nok være, at han ikke vet noe om at det er Kristi lidelse som virker dette i ham, for den tenker han kanskje slett ikke på, likesom de andre visstnok tenker på Kristi lidelse, og allikevel ikke kommer til selverkjennelse ved den. Hos de første er Kristi lidelse skjult og i sannhet til stede; hos de andre kun tilsynelatende  og etter skinnet. Og etter deres måte vender Gud ofte bladet om, så at de som tenker på Kristi lidelse, de betenker den ikke, og de som ikke hører messen, de hører den, mens de som hører den, likevel ikke hører den.

            For det tolvte: Hittil har vi befunnet oss i lidelsesuken, og har  rett måte feiret langfredag. Nå kommer vi til påskedag og Kristi oppstandelse. Når mennesket slik har fått øye på sin synd, og er helt forferdet over seg selv, så man tar seg i akt for at synden skulle bli boende i samvittigheten. For det ville visselig bare føre til fortvilelse. Men likesom syndens erkjennelse kommer fra Kristus, så må man igjen føre synden over på Ham, og gjøre samvittigheten fri. Se derfor til at du ikke gjør som de gale mennesker, som i sitt hjerte bites og slåss med sine synder, og strever med å løpe hit og dit med gode gjerninger eller fyllestgjørende ytelser, eller søker å gjøre seg fri ved hjelp av avlaten, for å bli synden kvitt. Dette er umulig. Og dessverre har den grepet sterkt om seg, denne falske fortrøstning til fyllestgjørelse og valfarter.

                                                                                                  Forsts. n. nr.