Et gammelt brev fra Elling Eielsen

 

Fra ”Den kristelige Lægmand” 1917.

 

            Chicago, Ill., 2. januar, 1883.

           

Kjære broder!

 

Jesu Kristi Nåde og Fred i Faderens kjærlighet og Den Hellige Ånds lys veilede deg og dine.

Ditt brev  av den 20. des. har jeg mottatt og du takkes mye for det. Det er meg kjært å se deres omsorg for mitt evige vel, så vel som deres deltakelse og medfølelse med min sykdom og alderdomssvakhet. Det er så godt å se seg huske på av venner, som man vet ber med og for seg til Herren i nødens tid. Jeg er nå som du vel vet lagt på sykeleiet og som det også ser ut etter menneskelig begrep også på dødsleiet. Min sykdom er en kreftskade i ansiktet på det høyre kinnbein. Sårets størrelse er nå vel så stort som en tekopp i overkanten, og så dypt som noe mer enn tykkelsen av en sølvdaler, og har nå i flere måneder forårsaket meg store smerter, men har likevel, Gud være takk, min forstand og øvrige sansers bruk. Min bønn er at Gud vil gi meg tålmodighet til å vente på Hans time, og at Han vil lindre smertene og gi meg krefter til å holde ut inntil enden. Mitt håp står bare til Ham, som har båret alle våre sykdommer. Hans navn være lovet i evighet! Så er min bønn og formaning til eder, at dere vil be Gud om den nåde å gå de nederste ganger, og holde dere til det lave enfoldige Guds Ord, særdeles vår gode barnelærdom, hvor veien til salighet er så enkel og innlysende avmalt. Vokt dere for all unyttig strid og for å ville mestre alt etter egen fornuft og innbilling som noen nå for tiden er svært tilbøyelige til. De gjør seg kloke over det, som skrevet står, i stedet for å bli kloke  av det skrevne Guds Ord. Men alt utenfor arken må drukne i syndefloden, og alt som ikke går inn i Kristi forening kan umulig bestå.

            Hva jordpåkastelse angår, som du melder om i ditt brev, så har det vært en vakker skikk i den lutherske Kirke i århundrede, og jeg kan ikke finne noe syndig i det, og slett ikke så man behøver å stride om det som noe ulovelig. Men slikt iakttas helst av dem, som minst iakttar sitt eget hjerte, derfor er det som skrevet står: ”Man avsiler myggen og sluker kamelen.” De rettroende i den gamle kirke tok denne skikk, nemlig: Jordpåkastelse, som et stadfestende vitnesbyrd mot Saduceerne, som nektet de dødes oppstandelse. Vi ser av Jesu Ord, at når der var en skikk, som ikke var syndig, så rettet han seg etter den og overholdt den også. Han viste ved det at all orden som ikke stridde imot Guds Bud og en moralsk rettferdighet, lot Han være seg tekkelig.

            Gamle Skjøman og hustru må du hilse  mye fra meg, at han ikke må være i ro, når han kan gjøre noe til Guds ære og sine medmenneskers frelse. Hils ellers alle venner og be dem om å ta nådens tid i akt, og benytte nådens midler rett og ikke forsømme bønnen noen tid, så seirer man i hver en strid. Glem ikke å våke over alle sinnsbevegelser, og la Den Hellige Ånd få være dørvokteren, så skal der ikke slippe verken ut eller inn noe som skader.

            Så motta nå min kjærlige hilsen og mitt siste farvel! Gud av nåde for Jesu skyld hjelpe oss til å møtes der, hvor striden seg ender og kjærlighets lue evindelig brenner. Lev vel.

                                                                            

Deres døende venn og broder

 

Elling Eielsen.