Det første
sendebrev Til Dr. Wolfgang Frantzius, Professor
theol. I Wittenberg. Velærverdige,
høystærede og høylærde Herr Doktor, gunstige, høyst elskede Herre og dyrebare
venn! At eders velærverdighet beviser meg dette vennskap og velvillig gjør meg
kjent med de bakvaskelser, som ondskapsfullt er utspredd i Danzig mot mine
bøker om Den Sanne Kristendom. Og at de mot dette har sendt ut en sannferdig
og grundig beskrivelse det, kan jeg ikke annet enn å takke eder hjertelig
for, med vennlig tilbud om siden etter beste evne å gjengjelde en slik
broderlig trofasthet. Og siden jeg merker, at mange allerede har festet lit
til denne skammelige bakvaskelse, har jeg villet svare eders velærverdighets
broderlige beskrivelse (denne var på latin. Red. anm.) på det tyske språk, så
at enhver kan lese denne min rettferdiggjørelse, i fall det behaget eders
velærverdighet å offentliggjøre samme, som et forsvar og bevis på min uskyldighet. Jeg kan ikke nekte for at jeg
for lenge siden har merket, at verden har satt seg opp mot slike nidkjære
skrifter, især unge mennesker, som ikke har oppøvet sanser til å sjeldne
mellom godt og ondt. Heb. 5, 14. Men siden jeg har en frimodig
samvittighet for Herren, som kjenner alle hjerter, likesom jeg ved disse mine
bøker har hatt det redelige og nidkjære siktemål, å motsette meg verdens
store og hardnakkede ubotferdighet og ugudelighet (i fall Gud ved det ville
gi noen, om ikke så mange, nåde til omvendelse), så har jeg av den grunn
utholdt mange slike uvær og i stor tålmodighet latt de dra over meg. For jeg
har nok skjønt at man måtte lide noe for dette, især noen giftige hælebitt,
siden den gamle slange ved dette er tråkket på hode. Imidlertid har jeg
erfart at disse mine ringe skrifter ved Guds nåde har gjort mye gagn hos høye
og lave, derfor har også noen bedt meg å utgi forsvarsskrifter imot
bakvaskerne, til dette har jeg imidlertid ikke latt meg bevege, fordi jeg er
viss på, at den som vil leve i Kristus og innrømme Den Hellig Ånd herredømme
i sitt hjerte, og ikke kjødet eller satan, han vil av sin egen samvittighet
overbevises om at det er og må være så og ikke annerledes enn det står i
bøkene. Såfremt han ikke vil fare i fordervelsen med en blott tilsynelatende
og hyklerisk eller sminket tro. Akk, min kjære Hr. Doktor! Skulle man ikke
ivre imot ondskapen, som nå er så stor at den stiger og roper til Himmelen og
på dette må der følge enten en blodig og giftig syndeflod eller et ildregn
som i Sodoma eller en hungersnød som i Samaria og Jerusalem? Ingen
vil lære rett å kjenne all ondskaps avgrunn, arvesynden; ingen vil erkjenne,
at den ondskap som er i hjertet og bryter ut i gjerning, er satans verk, og
at den onde Ånd selv er der hvor hans verk er. Ingen vil avstå fra sine
onde tanker, som profeten Esaias i det 55. kap. 7 v. krever. Enhver
kjæler for sine synder og leker med dem, selv om de likevel er en så sterk og
dypt inngrodd gift, at de er skrevet med en jernstift, ja med en egg av en
diamant på hjertets tavle, Jer. 17, 1. Sannelig, Guds vrede lar seg ikke
avvende ved en blott hyklersk omvendelse. Hvor er det sønderknuste hjerte? Hvor er de hete tårer? Hvor er den
ensomme fugl på taket, som våker og sukker? Hvor er der noen, som står i
gapet og gjør seg til en mur imot Guds
vrede? Dette var bedre enn å besudle uskyldige folk og botspredikanter med
sekteriske og kjetterske navn og slå om seg med svermeri, med Weigelianere,
Schwenkselbister, Osiandrister og Papister. Med slike djevel-masker vil man
på ingen måte rive Guds Rike ut av gudfryktige menneskers hjerter. Eller
mener de at Kristus ved Guds høyre
hånd ikke lenger har sitt rike på jorden i de troendes hjerter? Mine ringe
bøker som utvortes vitnesbyrd om det innvortes Guds Rike, kan lett rives ut
av menneskenes hender. Men Åndens innvortes vitnesbyrd lar seg ikke så lett rive ut, det skulle da
være, at Kristi Ånd, som vitner med ham, var blitt kraftløs eller avmektig i de troende. Og hvorfor har
man det så travelt med svermeri? Kan man også beskyldes for det når man sier
med Skriften: Bli fylt av Ånden! Fylte med all Guds fylde? Ef. 5. Har
da profetene og apostlene vært svermere siden de er blitt fulle av Gud og
fulle av Ånd, siden de er blitt iførte med kraft fra det høye og døpte
med Den Hellige Ånd? Luk. 24, 49. Var også
Stefanus en svermer da han for Rådet i Jerusalem ble full av den
Hellig Ånd og skuet opp mot himmelen og så Guds herlighet og Jesus stå ved
Guds høyre hånd? Ap. Gj. 7, 55 – 56. Har ikke alle kristne et løfte om
slikt, idet Herren sier: Vi vil komme til ham og feste bo hos ham? Joh. 14, 23, og så: hvor meget mer skal
Faderen, som er av himmelen, gi dem den Hellig Ånd som ber ham! Luk. 11,
13. Har vi ikke herlige midler til dette, Guds Ord, bønnen og den hjertelige
lengsel etter Gud, som man kan lese i min lære- og trøstebok det 4 kap. om
Guds Ord. Er det svermeri når der læres, at man daglig skal gå i seg selv,
tenke over sin elendighet, betrakte den tilkommende herlighet og glede seg i
Gud? Sier ikke profeten: I overtredere, legg det på hjertet! Es. 46,
8. Den hellige David må da vel også være en svermer, når han, Sal. 5, 4 sier:
Om morgenen legger jeg frem min bønn for deg og skuer ventende? Hva er
alle betraktninger , enetaler og hjertesamtaler av Augustin og andre Guds
hellige, selv i vår tid? Men fordi slike hellige andaktsøvelser er utglemt og
utslukket, så må det hos de ulærde sofister eller spissfindighetskremmere
hete svermeri. Men hva sier Herren? Gå inn i ditt kammer og lukk din dør
og be til din Fader som er i lønndom, Mat. 6, 6. Hva er Guds Rikes komme,
som vi daglig ber om? Hva har man da å utsette på denne lære? Hvorfor plager
man seg også med Weigelianerne ? Skal da ikke den apostoliske regel mer
gjelde: Prøv alt, hold fast på det gode! 1 Tes. 5, 21. Hva kommer
Weigels villfarelser meg ved? Jeg har jo selv titt beklaget meg for fornemme
folk over at han tvert imot Skriften søker å latterliggjøre den tilregnede
rettferdighet, som Abraham ble kjent rettferdig for Gud ved, likesom
apostelen Paulus ikke vil vite av noen annen rettferdighet enn den som
tilregnes troen, Fil. 3, 9. Om Kristi person og menneskelige natur har Weigel
en farlig villfarelse, likeledes om vårt kjøds oppstandelse, tvert imot det
15. Kap. i 1. br. til Korinterne, og hva mer slikt som kan være, som ingen
grunn har i Skriften. For jeg har bare lest litt av hans skrifter. Med Osianders
villfarelse har jeg mindre enn intet å bestille, som min lære og trøstebok om
troen, om syndenes forlatelse, om troens rettferdighet så vel som andre
Skrifter av meg til overflod beviser. Mot Schwenkfeld har jeg tydelig nok
håndhevet Guds Ords kraft i ommeldte bok og etter Skriften fremstilt læren om
det innvortes nye menneske. Man må likevel for Guds skyld tenke over
grunnsetningene for mine bøker om Den
Sanne Kristendom, nemlig det bunnløse syndefall, det tapte Guds billede, den
nye skapning, Kristi liv i de troende, striden imellom kjødet og Ånden, det
sønderknuste hjerte og Kristi eksempels etterfølgelse. Mine bakvaskere bør
vel tenke over hva og hvem de forhåner, eller bevise det motsatte,
nemlig at de, som hører Kristus til, ikke skal korsfeste sitt kjød tilliks
med lystene og begjæringene, Gal. 5, 24, - at den som vil være i Kristus
Jesus, ikke behøver å være i en ny skapning, 2 Kor. 5, 17, og at de som vil
komme etter Kristus, ikke behøver å fornekte seg selv og hate sitt eget liv,
Luk. 9, 23; Mat. 16, 24, - likeledes, at også de som ikke avstår fra
urettferdighet, kan påkalle Herrens navn, - at der uten gudelig bedrøvelse
kan virkes omvendelse til salighet, 2 Kor. 7, 10, - at kjærligheten til
verden kan bestå med kjærlighet til Gud, 1 Joh. 2, 15, og at den, som ikke
har Åndens frukter, kan være en sann kristen. Siden de forkaster mine bøker,
så må de også forkaste mine grunnsetninger, og siden disse må være falske hos
dem, så må jo det motsatte være sant hos dem. Min Postill, mine Salmer, min Katekismus
og Forklaring over Kristi lidelse er offentlige forsvar for og vitnesbyrd om
min uskyldighet imot mine bakvaskere, som jeg og befaler Guds rettferdige
dom, idet jeg ikke akter å trette videre med dem, eders velærværdighet ville
ikke ta min vidløftige skrivelse ille opp. Jeg underkaster den eders
høyforstandige dom og ber eder å ville befordre den til trykken på min
bekostning. Til slutt tilbyr jeg all mulig og broderlig gjentjeneste og
befaler eders velærverdighet i den Høyestes nådige beskjermelse. Celle
den 29. mars 1620. Johan
Arndt. |