Om det
sjette Bud Du skal ikke bryte ekteskapet. Fra Luthers skrift om De
Gode Gjerninger. Også i dette Bud blir det befalt oss en god gjerning, som omfatter
meget og fordriver mange laster. Den heter renhet eller kyskhet. Om denne
gjerning er der skrevet og preket mye, og den er vel kjent for de fleste. Man
legger bare ikke så mye merke til den og øver den ikke slik som man gjør i de
andre gjerninger, som ikke er befalt. Så lett har vi for å gjøre det som ikke
er påbudt og å la være det som er påbudt. Vi ser at verden er full av
ukyskhetens skammelige gjerninger, skamløse ord, historier og viser. Dertil
vokser den daglige pirring ved fråtseri og drukkenskap, lediggang og
overflødig stas. Allikevel går vi der og later som vi er kristne, når vi bare
har vært i kirken og har holdt vår bønn, faste og helligdag. Dermed skal alt
være i orden. Nå, selv om der ikke var
påbudt flere gjerninger enn kyskheten alene, så ville vi alle ha nok å gjøre
med den. Så farlig og rasende en last er ukyskheten. For denne last raser i
alle lemmer, i hjertet med dets tanker, i øynene med deres syn, i ørene med
deres hørsel, i munnen med dens ord, i hendene, føttene og hele legemet med
dets gjerninger. Å betvinge alt dette krever arbeid og møye. Slik lærer Guds
Bud oss hvilke store ting det er å gjøre rettskafne gode gjerninger, ja, at
det er umulig å uttenke en god gjerning av våre egne krefter, enn si og
begynne eller fullføre den. Augustin sier, at blant
de kristnes kamper er kyskhetskampen den hardeste, bare av den grunn, at den
daglig og uten opphør varer ved, og at kyskheten sjelden vinner fullkommen
seier. Alle de hellige har klaget og grått over dette. Som Paulus i Rom. 7,
18: For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For det andre: Skal denne kyskhetens gjerning bestå, så driver den
til mange andre gode gjerninger: til faste og måtehold, for å motstå fråtseri
og drukkenskap. Til å våke og stå tidlig opp, for å motstå dovenskapen og den
overflødige søvn. Til arbeid og møye, for å motstå lediggangen. For fråtseri,
drukkenskap, overdreven søvn, dovenskap og lediggang er våpen for ukyskheten.
Og ved disse blir kyskheten behendig beseiret. I motsetning til dette kaller
den hellige apostel Paulus faste, våking og arbeid guddommelige våpen, som
ukyskheten blir overvunnet ved. Likevel, slik som ovenfor sagt, at disse
øvelser ikke går videre enn til å dempe ukyskheten, ikke til å ødelegge
helsen. Foruten alt dette er det
sterkeste verge bønnen og Guds Ord. Når derfor den onde lyst melder seg, så
må mennesket ta sin tilflukt til bønnen, påkalle Guds nåde og hjelp, lese og
betrakte Evangeliet, og i dette betrakte Kristi lidelse. Slik heter det i
Sal. 137, 9: Lykksalig er den som griper Babylons spede barn og knuser dem
mot klippen. Det vil si, salig, når hjertet løper til den Herre Kristus
med sine onde tanker, så lenge de ennå er små og i sin begynnelse; Kristus er
en klippe, på hvilken de blir revet i stykker og går til grunne. Se, her vil enhver bli
overlesset med seg selv, finne nok å gjøre og få mange gode gjerninger å
gjøre inne i seg selv. Men nå går det slik for seg, at ingen bruker bønn,
faste, våking og arbeide til dette. Men man lar dem være gjerninger i seg
selv, selv om de likevel skulle ha den betydning at de skulle tjene til å
oppfylle dette buds gjerning og daglig rense den mer og mer. Noen har også
nevnt flere ting, slike som man burde unngå, som f. eks. et mykt leie og
bløte klær, overflødig stas, selskap med kvinner eller mannspersoner, tale,
beskuelse av andres ansikt og mer av lignende art, som det er gagnlig for
kyskheten å unngå. I alle disse ting kan ingen sette noen bestemt regel og
rettesnor. Enhver må her gi akt på seg selv og bli klar over hvilke og hvor
mange stykker som er gagnlig for ham for kyskheten, og hvor lenge dette gagn
varer. Og hvis han ikke selv makter dette, bør han for en tid gi seg inn
under en annens ledelse, som holder ham i kyskhet, inntil han er sterk nok
til å styre seg selv. I gamle dager ble jo klostrene opprettet til dette, å
lære unge mennesker tukt og renhet. For det tredje: I denne
gjerning er der stor hjelp i en god, sterk tro. Mer enn ellers. Derfor sier
også Es. 11, 5 at troen er et belte om hoftene, det vil si, den bevarer
kyskheten. For den som lever slik, at han setter sin lit til all Guds nåde,
han liker godt den åndelige renhet. Derfor kan han så mye lettere motstå den
kjødelige urenhet. I denne tro sier Ånden ham visselig hvordan han skal unngå
onde tanker og alt som strider mot kyskheten. For troen på Guds nåde, som
alltid lever og virker alle gjerninger, den holder heller ikke opp med å gi
formaning om alle ting som er til Guds velbehag eller er Ham imot. Som
Johannes sier i sitt brev, 1 Joh. 2, 27: I trenger ikke til at noen skal
lære eder; for hans salvelse, det er Guds Ånd, lærer eder alle ting. Likevel må vi ikke gå trett, når vi ikke blir fristelsen kvitt med en
gang. Ja, vi må ikke tro at vi får ro for den så lenge vi lever, og vi må
ikke oppfatte den annerledes enn som en spore og formaning til bønn, faste,
våking, arbeid og andre øvelser for å dempe kjødet, og da især til å drive på
med troen på Gud og øve oss i den. For det er ikke noen verdifull kyskhet,
som befinner seg i uforstyrret ro, men derimot den som ligger i felten og
strider mot ukyskheten, og uavlatelig driver ut all den giften som kjødet og
den onde ånd bringer
inn i oss. Så sier Peter i 1 Pet. 2, 11: Jeg formaner eder, at I avholder eder fra
de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. Og Paulus sier i Rom. 6, 12:
La ikke synden herske i eders legeme, så I lyder dets lyster, osv. I
disse og lignende skriftsord blir det lagt frem for
oss, at ingen er uten ond lyst, men enhver skal og må daglig stride mot den.
Selv om dette bringer oss uro og ubehag, så er det likevel en gjerning som er
velbehagelig for Gud. Det skal vi trøste og nøye oss med. For de som mener at
de senere nok skal vinne over fristelsen, de antenner seg selv ennå mer. Og
selv om fristelsen hører opp for en stund, så kommer den ennå sterkere opp
igjen på en annen tid, og finner naturen ennå mer svekket enn før. |