Georg Spalatins levnetsbeskrivelse Fra boken Den Lutherske Kirkes REFORMATORER Av. J. Belsheim. Del. 2. Et år etter at Luther hadde
skrevet de før siterte ord, satte han frem sine 95 setninger, som han satte
opp paven, djevelen og all verden mot seg. Her beviste Spalatin
seg som en venn i nøden. Han tok inderlig andel i de kamper som nå brøt ut
mot Luther, for i hans anskuelse om avlaten var han enig med ham, selv om han
ennå ikke hadde hevet seg til dennes høyere erkjennelse. Luther var fra Rom
oppfordret til å tilbakekalle sine setninger og be om nåde, og hvis ikke han
gjorde det, da innen 60 dager å innfinne seg i Rom for å forsvare sine
setninger personlig. Det første kunne og ville han ikke; han stod derfor i
fare for å måtte følge stevningen til Rom. I denne nød henvendte han seg til Spalatin med bønn om at han som en klok Ester ved det
Fyrstelige Hoff måtte forsøke å bringe det til det hos Kurfyrsten, at han
kunne bli hørt i Tyskland. Men det var svært vankelig å finne den rette vei
til å omgås den romerske baklist, for man ville i
Rom heller ha reist opp et bål for Luther enn for noen andre. Det lyktes
likevel for Spalatins klokskap og flid å bevege
Kurfyrsten til at han tok seg av Luther og søkte å stemme den pavelige legat
til at Luthers forhør skulle avholdes i Tyskland;
og dette lyktes for ham. Den plass som ble bestemt til det var Augsburg, hvor Luther møtte opp den 7. oktober 1518. Hva han opplevde der, skrev
han til Spalatin, dette var så viktig for ham at
han ennå samme år begynte å skrive en bok som han kalte De kristelige
Religionstildragelser. Dette er det første forsøk til en
reformasjonshistorie, og det betegnes hos kjennere som det viktigste
kildedokument om reformasjonens begynnelse. Men med dette dokument var ennå
ikke striden bilagt. Luther hadde vel erklært seg, som det vel anstår seg en
kristen, men legaten Cajetan forlangte kort og godt
tilbakekallelse. Slik stod nå saken ikke
bedre enn før. Derfor skrev Luther etter at han kom tilbake fra Augsburg til Spalatin: ”Jeg er
ved Guds nåde kommet sunn tilbake til Wittenberg, men vet ikke hvor lenge jeg
får bli her, for min sak står slik at jeg svever mellom frykt og håp.” Det synes virkelig slik at Luther hadde
besluttet å forlate Sachsen den gang, ikke av bekymring for sitt liv, for
dette hadde han gjerne gitt hen for sannheten - men av bekymring for Kurfyrsten,
som for hans skyld falt i unåde hos den pavelige stol. Dette var et alvorlig
anliggende hos ham at det ikke skulle få skinn av at Kurfyrsten var delaktig
i hans sak. Men før han utførte sin beslutning, var det Spalatin
som skrev til ham: ”Bli, bli, hvis du ikke allerede
er bortreist!” Og Luther ble. Det samme år kom en annen
pavelig utsending til det sachsiske Hoff, Karl von Miltiz, for å bringe Kurfyrsten den innviede gyldne rose som pavelig skjenk. Med denne skjenk var da
også stillet den oppfordring til Kurfyrsten å sende Luther til Rom, så man
kunne få kvele hans lære i dens spire. Dette var egentlig hensikten med den
pavelige gave til Kurfyrsten. Ikke bare det: Paven hadde selv henvendt seg i
en skrivelse til Spalatin, der han ba ham om hans
hjelp til å undertrykke Luthers villfarelse,
tilliks med det løfte, at han skulle da oppfylle alt det han forlangte. Vi
ser altså at med fornektelsen av sannheten ville Spalatin
kunne ha fortjent seg en kardinalhatt eller i det minste en bispelue. Vi ser
også hvor høy pris man i Rom satte på Spalatins
innflytelse, og at en slik innflytelsesrik mann kunne ha trått svært
hindrende i veien for den reformatoriske bevegelse, om ikke Guds nåde hadde
grepet hans hjerte og vendt det til gunst for reformasjonen. Men også her
gjennomskuet han de romerske knekter og gjorde dem til intet. Luther måtte
vel også nå igjen underkaste seg forhør, dette fant sted i Altenburg i Spalatins hus, men
også ved dette åpenbartes det ikke noe uten at Luther gav sannheten
vitnesbyrd og kom alltid mer til den overbevisning at det romerske Hoff ikke
ville tåle sannheten. Likevel syntes det å ha trådd inn en våpenhvile. Men
fienden hvilte ikke. Disputasjonen i Leipzig ble
holdt, i denne tok også Luther del, og her trådde det igjen klarere for dagen,
at kløften mellom pavedømme og sannheten var større enn man selv hadde
trodd. Da Spalatin
erfarte at også Luther hadde tenkt å ta del i den forestående disputasjon utalte han sin alvorlige betenkelighet mot
dette. Men Luther skrev til ham: Jeg besverger deg, min Spalatin!
Du må ikke engstes altfor mye og fortære hjertet med menneskelige tanker. Du
vet at dersom ikke Kristus ledet meg i min sak, ville det for lenge siden
vært ute med meg. Det går ikke an å forhandle om Skriftens sannhet uten å
forarge dette udyr (Rom). Håp derfor ikke at jeg kan bli rolig og sikker. La
fiendene tro, at jeg er en dåre. Er denne sak av Gud, vil den ingen ende ha,
om enn alle mine venner straks forlater meg, likesom alle disiplene og kjente
forlot Kristus, og sannheten blir alene, som ikke hjelper seg ved deres hånd,
ikke ved din, ikke ved noe menneskes hånd. Denne stund har jeg forutsett fra
begynnelsen.” En annen gang skrev han: ”Jeg besverger deg, min Spalatin! Og hvis du rett tenker over Evangeliet, så tro
ikke, at dets sak kan forhandles tumult, forargelse og opprør. Du vil ikke av
et sverd kunne gjøre en penn eller av krig fred. Guds Ord er sverd, krig,
undergang, forargelse, fordervelse, gift og (som Amos
sier), som bjørnen på veien og løvinnen i skogen, så møter det Efraims barn. Det er Herrens krig. Han er ikke kommet for
å bringe fred. Håp altså ikke at Kristus kan bli innført i verden med fred og
mildhet, da du ser at Han har stridt med sitt eget blod, og etter ham alle
martyrer.” Så kom nå år 1521 og med
det Riksdagen i Worms. Her måtte Luther møte opp for Keiserens og for Riket.
Også Spalatin har måttet ledsage sin Kurfyrste dit
og kunne således være øye og ørevitne til hva som foregikk. Han var kommet
til Worms allerede noen uker før Luther. Og da han hadde fått vite hvorfor
man ville la Luther komme dit, ble han alvorlig engstelig for hans liv,
derfor skrev han ennå hurtig til ham og ba ham ikke komme til Worms. I Oppenheim mottok Luther Spalatins
brev, men sa da han hadde lest det: ”Og om der enda var så mange djevler i
Worms som takstein på takene, så ville jeg likevel dit og trå Behemot i munnen.” Med trøstefullt mot i sin Guds navn
dro Luther til Worms på en sachsisk rullevogn, som
Magistraten i Wittenberg hadde forsynt ham med. Da han nå på den følgende og nestfølgende dag hadde avgitt sitt svar og sluttet med
disse ord: ”Her står jeg, jeg kan ikke annet, Gud hjelpe meg,” da sa
Kurfyrsten til Spalatin: ”Å, hvor skjønt har ikke
Fader Martin svart i dag like overfor Keiseren og Riket, kjekt nok, kanskje
for kjekt.” Også på Spalatin hadde Luthers trosfreidige svar gjort et dypt inntrykk, og han
var derved styrket i sin overbevisning om at Luthers
sak også var Guds sak. Rett etter dette skrev han: ”Beviset fra mengden har
hos meg tapt all sin gyldighet, så at jeg aldeles ikke kan overbevise meg om
en saks riktighet av det at flertallet antar den. Derfor holder jeg
Evangeliets sak likeså høyt og i ære, som alle store og lærde menn holder
den.” Spalatin var også en av de få som visste om, at Luther på Kurfyrstens
foranstaltning var brakt i sikkerhet til Wartburg. Heller ikke i denne
ensomhet glemte Luther sin venn Spalatin, og denne
igjen var behjelpelig i alle ting. ”Jeg opphører ikke,” skrev Luther, ”med å
besvære deg, fordi du er verdig til å bli besværet, da du er blitt en
rettskaffen Evangelist.” |