N. P. Wetterlunds siste hilsen

Den gamle gudsmannens ”svanesang”

Alle venner av den for en tid siden avdøde merkelige forfatter og forkynner, Sogneprest N. P. Wetterlund, som med sitt store arbeide ”Åndens Lov”, hører til de beste i den svenske oppbyggelseslitteraturen, skulle med interesse ta del i følgende fremstilling av Wetterlund, forfattet under den sykdom som etter store lidelser førte til hans død. Fremstillingen er skrevet som om den var like innfor døden og utgjør et tilbakeblikk og et blikk fremover – et blikk mot evighetens klarnede utsyn.

På sitt originale språk skrev Wetterlund fra dødssengen:

”Selv forsvinner jeg altmer i alt. Men det hellige bergets Gud (menighetens Gud) tar hånd om meg i alt, og blir alt i alt, mer enn før.

Nådens evige livsvesen fullbyrder han i meg gjennom sykdommens dødsverk, som er et dyrebart frelsningsverk, det siste utfødelsesverket.

Nyskapelsens bergvesen (dvs. den levende tro) behøver vi i livets bølgegang; og vi behøver det særdeles i dødens styrt-bølger, som rykker fra oss alt utenom det gudgjorte.

Vi må før døden, la nådens hus løfte oss opp på Sions berg (den levende menighet, som er ett med ”Åndens Lov”, og dermed ett med Kristus). For bare med Lammet på dette berg får vi dø en salig død, det er: falle for sigden som ”fullmoden sæd”, Åp. 14, 15.

Bare i sykehjemmet på Sions berg får vi det høyere verdi-perspektiv vi behøver.

Fra dette nådens berg ser jeg to syner: Jeg ser bak meg hele mitt liv som et overstrøket skyldbrev. Foran meg ser jeg blant glinsende lidelsesskyer en sol. Den er evighetssolen i den tilkommende kraftverden. Den solen er en gammel bekjent, sett tusen ganger under snart 70 år. Men den stråler nu klarere og mer forsmaksgivende enn før. Jeg er forskånet for alle ”tegn og under” og alt høyspent og lavspent kjenselsvesen. I mitt sykehjem på berget skjenkes gudgjort sans, sunnhet og nøkternhet.

Jeg kjenner intet fortrinn fremfor noen annen, ikke engang en jevnlikhet med noen; jeg ser alle står høyere enn jeg (Fil. 2, 3), og i denne erkjennelse finner jeg meg vel. Ti her i dette gudgjorte avkledningsdyp har jeg beste grepet om skatten og perlen.

I liv og død gjelder bare det gudgjorte. Ingen ting holder mer enn det.

Hva er da det gudgjorte? – Det er ”Gud, Kjærligheten” eller ”Gud, vår Frelser”, født og kommet til skikkelse i et menneske.

Den i menneskeskikkelse fødte Guden eller Gud vorden menneske i mennesket gjennom Kristus, Han, Han er det gudgjorte, som holder i liv og død.

Men hvilken fødselskval har ikke Gud ved sin Ånd fått utstå i meg under snart 70 år! – Guds Ånd kan ”lide”, kan ”bedrøves” (Ef. 4, 30); Han kan ”utslukkes” (1 Tess. 5, 19).

Jeg har ofte vært stygg imot Guds Ånd, vært forskrekkelig vanskelig å behandle. Det ser jeg nå klarere og dypere enn før. Det synet gir bitre men helsebringende sting. To ganger har jeg kjent Guds Ånd dypt bedrøvet og likesom gråter i min ånd over den utslukningsnød, som jeg ga Ham på grunn av motstand og tross, en tross, som stod nær ”synden mot Ånden”.

Deg, Gud, være evig takk og lov for 70 års kjærlighet, - 70 års langmodighet, - 70 års tålmodighet, - 70 års barmhjertighet mot meg! Amen.

”O, dette høye og hellige utsyn over Sions berg! Nådens berg! Hva omfatter ei det i seg til oss for all evighet!

Jeg makter nesten ikke å holde ut dens sødme og lys, dens veldige bølger av fred og fryd – hjertet vil briste av jubel!

O, Guds og Kristi venner. I alle! En gang bestiger vi den himmelshøyde vi nå frøvis bærer i våre bryst!

Glemte blir da dagene tunge, nettene mørke, i hvilket vi kjempet, led og døde for vårt evige liv!

Forvandlet blir da lidelsens timer til evigheter av fryd på jorden den nye!

Gud, vi priser deg, takker og lover deg for nåden den store, pleien den gode, vakten den trofaste! Amen.