Georg Spalatins levnetsløp Forts. f. f. nr. Del 4. Luthers
forutsigelse, at den gamle Kurfyrste snart kom til å forlate det timelige,
gikk før i oppfyllelse enn man hadde ventet. Han ble straks deretter syk, og
selv om man i begynnelsen ikke holdt hans tilstand for betenkelig, ble der
likevel snart verre, og han hensov den 5. mai 1525. Hvor glad var nå ikke
Spalatin over at han ikke hadde fulgt sitt anfektede hjertes råd, men sin
klartseende venn Luthers råd! Nå kunne han være en trøster for den døende
Fyrste. Kurfyrsten tenkte også svært nådig på ham i sitt testamente for hans
tro tjeneste og skjenket ham 160 gullgylden, som han skulle beholde årlig til
sin død. Også hadde han under sitt opphold ved hoffet hatt etter den tids
pengeforhold store inntekter, nemlig 400 gylden årlig, mens derimot
Melanchthon, Tysklands lærer, først i de senere år fikk 200 gylden.
Kurfyrsten ofret også årlig til Spalatin i hans kirke så mange gullgylden som
Spalatins alder telte år. Etter
Fredrik den vises død skiltes nå Spalatin fra hoffet, men ble likevel, selv
om han var legemlig atskilt, likevel uatskilt fra dette hele sitt liv. Han
fulgte et kall til Altenburg, hvor Bencesland Link (om denne skal vi høre mer
nedenfor) hadde vært hans forgjenger. Den 13. august 1525 holdt han her sin
tiltredelsespreken, etter at han dagen før var innsatt i sitt embete. Her
hadde han ennå mange harde kamper å bestå. For selv om denne by for lenge
siden hadde antatt Evangeliet, så hadde likevel Kannikerne (en art
verdensgeistlige under pavedømme, som
eide stiftskirkenes jordgods) i St. Georgs stift alltid vist seg fiendtlig
mot reformasjonen. Men disse fikk Spalatin snart å bestille. Ennå
vanskeligere ble hans oppgave da han i år 1527 i egenskap av superintendent
(sogneprest) ble utnevnt til kirkevisitator og til overhode for en
inspeksjon, der han ble henvist til Ofterland og Voigtland. I dette embete
fikk han oppleve mye gledelig men også mye bedrøvelig. Det var ennå mange
paveligsinnede prester, som holdt messe og delte ut nattverden under en
skikkelse (bare brød), dette ble nå helt forbudt for dem. Andre bekymret seg
aldeles ikke om deres skriftebarns sjels frelse, og disse ble truet med
avsettelse hvis de ikke forbedret seg. Andre levde i åpenbar omgang med sine
husholdersker, og disse ble i sitt embete når de lovet å inngå på ordentlig
vis i ektestanden. Andre igjen var likesom drukkenbolter osv. Hvor stort
besvær og nød bastionen den gang må ha vært forbundet med, lar seg nå ikke
lett tenke. Luther som også var en visitator, gir dette tydelig nok å forstå
i fortalen til sin lille katekisme, hvor han sier: ”Hjelp, kjære Gud! Hvor
mye elendighet har jeg ikke sett, at den alminnelige mann aldeles ikke vet
noe om den kristelige lære, især i landsbyene, og dessverre er mange prester
nesten udyktige og uskikkede til å lære” osv. Til Spalatin skrev han ved
denne tid: ”Med vår kirkevisitasjon skrir det fremad. Men akk! Hvilken
Augiasstall (håpløst rot) har vi ikke å rense! Og hvor ofte tenker vi ikke på
deg, som iblant ditt harde voigtlandske folk vel vil ha liknende eller ennå
verre urenhet å feie bort!” Har
vi før sagt at Spalatin i sitt hele liv forble forbundet med hoffet, så ville
vi dermed ha sagt, at også de følgende Kurfyrster (Johan den bestandige og
Johan Fredrik den hovmodige) bekjente seg av ham i viktige anliggender. Vi
vil nå i korthet omtale det viktigste av det. I år 1530 ble han av Kurfyrsten
innkalt med noen andre til Riksdagen i Augsburg. Her stod han avgjort på de
Evangeliskes side rett imot de pavelige. Ved de unyttige Komité forhandlinger
hadde Spalatin som oppgave å være notarius. Til dette ble han ansett for å
være framifrå skikket. Han har også beskrevet utførlig
religionsforhandlingene på denne Riksdag. Om den augsburgske Konfesjon sa
han: ”Det er en slik bekjennelse som den ikke er sett i tusen år, nei ikke
engang så lenge verden har stått. Man finner ingen slik i noen historie eller
hos noen gammel lærer.” I år 1531 reiste han med prinsen Johan Fredrik til
Köln, hvor der skulle foretas valg på en romersk Konge og derfra til
konventet i Schmalkalden, hvor spørsmålet skulle forhandles: Om man skulle
bruke makt mot makt, det vil si: Om man torde bekjempe Keiseren, i fall denne
ville bruke makt i religions anliggender, dette spørsmål ble besvart
bekreftende. I det følgende år 1532 var Spalatin med på konventet i
Schweinfurt hvor han preket på første Påskedag under så stor deltakelse, at
han på den andre dag måtte preke under åpen himmel. Dette fortsatte han med
inntil Himmelfartsfesten. Der sådde han ut mangt et sædekorn i en fruktbar
jord, som bar frukt i sin tid. Senere skrev han etter oppfordring: En tro
undervisning av Guds Ord om alt det, som et kristent menneske behøver å vite. I
år 1533 måtte han innfinne seg i Weimar etter Kurfyrstens ordre for å
forhandle med den pavelige legat om et alminnelig konsil. Ennå i det samme år
måtte han igjen holde en visitasjon. Ved den leilighet ble alle fullkomment
udugelige, uvitende og lastefulle prester fjernet fra embetet. – I 1534
reiste han med kurfyrsten til Böhmen til en fredsforhandling og i det
følgende år (1535) til Wien til en festlighet for Kurfyrsten og derfra til
Venezia for å kjøpe inn bøker til Universitetet i Wittenberg, da foreningen
skulle sluttes med overlærerne og 1537 i Schmalkalden, hvor han var med på å
underskrive de artikler som hadde navn etter denne by. I år 1539 hjalp han
til med å innføre Reformasjonen i den avdøde Hertug Georgs land i Sachsen.
Til dette begynte man i Leipzig, da Luther først preket der i pinsedagene.
Ved den anledning falt folket på kne i stor bevegelse og takket Gud for at Hans
Ord nå kunne bli hørt, uten å bli forfulgt. Forts.
n. nr. |