Frykt ikke!

Evangeliet på 2. Påskedag

Mat. 28, 9 – 15.

Men da de gikk for å kunngjøre hans disipler det, se, da møtte Jesus dem og sa: Vær hilset! Men de trådte til og omfavnet hans føtter og tilba ham. Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå av sted, kunngjør mine brødre at de går av sted til Galilea, og der skal de se meg. Men da de gikk av sted, se, da kom noen av vakten inn i byen og fortalte yppersteprestene alt det som var skjedd. Og de kom sammen med de eldste og holdt råd og ga stridsmennene mange sølvpenninger og sa: Si: Hans disipler kom om natten og stjal ham mens vi sov. Og dersom landshøvdingen får høre det, vil vi stille ham tilfreds og holde eder sorgløse. Men de tok sølvpenningene og gjorde som de var opplært til. Og rykte om denne sak ble spredt ut blant jødene inntil denne dag.

Engelen hadde befalt kvinnene ved Jesu grav at de skulle gå i hast og fortelle Jesu disipler at Han er oppstanden fra de døde. Dette gjorde de. De gikk i hast for å fortelle denne gledelige og hjerterørende nyhet. Disiplene og disse kvinner hadde jo fremdeles ikke forstått at Jesus skulle stå opp igjen den tredje dag etter Skriftene. På vei til disiplene møtte Jesus disse kvinner og sa: Vær hilset! Men de trådte til og omfavnet hans føtter og tilba ham.

De ble ikke bare grepet av frykt, men også av ydmykhet, derfor omfavnet de Hans føtter og tilba Ham. Dette skal lære deg og meg som nå lever i denne tid der det neppe er verken frykt eller ærbødighet for den hellige Gud, at skal vi få Jesus i tale da må vi også bøye oss for Ham i ærbødighet som fattige syndere, som fattige i ånden, og tigge om nåde. Vi må, åndelig talt, omfavne Hans føtter slik som disse kvinner, så Han ikke går fra oss, men blir hos oss og metter vår hunger. Den kanaaneiske kvinne, Mat. 15, 22 – 28, omfavnet Hans føtter med sin nød og ropte til Ham: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Legg merke til at hun sa ikke: Forbarm deg over min datter! Nei, hun hadde gjort sin datters nød til sin egen, gikk i hennes sted, tok hennes nød og sa: Min datter plages ille av djevelen. Nå var vel også kvinnene ved Jesu grav også ille plaget av djevelen på grunn av tvil og angst. Da de så fikk møte Ham som deres hjerter lengtet etter, da omfavnet de Hans føtter og ville ikke slippe Ham som deres sjel elsket. De gjorde som Jakob: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. 1 Mos. 32, 26.

Med våre troshender og armer kan vi omfavne Jesu føtter, hold Ham ved bønnen til Han har velsignet oss. Han kjenner vår nød og vårt hjertes lengsel, Han vil gjerne gi oss det vårt hjerte begjærer, så fremt det fremmer vår salighet. Men Han må og prøve oss, skjule seg for oss og likesom gå forbi oss og fra oss slik som med den kanaaneiske kvinne. Dette gjør Han for å gjøre oss utholdende i bønnen. Vår tro må prøves og lutres her i tiden for at den skal holde i alle prøvelser og anfektelser som kommer på i den tid vi skal være her på jorden. Han gjør det ene og alene av kjærlighet for Han vil dra oss alle til seg som har den prøvede og levende tro slik som han sier i Joh. 14, 3, for at vi skal være der Han er.

Frykt ikke! Sier Han til kvinnene, dere er mine søstre! Gå av sted, kunngjør mine brødre! Se hvor vennlig Han taler til dem med de to mest trøstefulle Ord i Skriften! Hvilken omsorg og kjærlighet! Hvilken nåde og fred er det ikke som går ut av Frelserens munn! Slik taler Han og slik talte Han også i Det Gamle Testamentet gjennom Moses og profetene. Han er ikke kommet for å skremme de sanne troende, nei sier Han, jeg er deres bror og dere er mine søstre og brødre. Jeg har prøvet det som dere nå sliter med, jeg har ikke bare prøvet det men også seiret over det. Jeg er kommet for å gi dere frelse og liv, nåde og fred, styrke og kraft, tålmodighet og ydmykhet, vennlighet og kjærlighet. Lær av meg for jeg er mild og ydmyk av hjerte. Frykt ikke! Jeg er den første og siste og den levende; - forfra og bakfra omslutter jeg deg, Åp. 1, 18 og Sal. 139, 5. Slik trøster Han den enkelte og menigheten: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. – Frykt ikke du lille hjord! Es. 43, 1; Luk. 12, 32. Selv om disse ord først og fremst er tilegnet Israel, så er de også gitt oss hedningkristne i kraft av Evangeliet.

Jesus sier enda mer til kvinnene: at de går av sted til Galilea, og der skal de se meg. Der skal de får se Ham som deres og våres synder har gjennomstunget! Men tenk, Han lever, og de skal få se Ham med egne øyne! Det er stort å få se Ham i ånden, men å få se Ham med sine egne øyne er noe som overgår alt annet synlig. Du og jeg får neppe se Ham her på jorden med våre øyne, om Han ikke kommer i skyen mens vi ennå lever, ellers må vi vente til vi skal åpenbares ved Kristi Domstol. Setter Han oss ved sin høyre side så skal vi skue Ham i evigheters evighet. De som kommer på Jesu venstre side skal høre de skrekkelige ord: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! Så skal det bli en evig skilsmisse, evig borte fra Ham, aldri mer får se Han, aldri få møte Hans kjærlige og nådefulle blikk. Å hvilken ulykke, hvilken jammer, hvilken ondskap mot seg selv at en her i tiden leker med synden til en kommer evig bort fra Herrens åsyn! 2 Tes. 1, 9. Han gjorde deg bare godt, Han gjenløste deg, Han betalte din syndegjeld innfor Gud, ditt gjeldsbrev var ferdig til å utslettes ved omvendelsen, troen og gjenfødelsen. Du kunne blitt en rettferdiggjort sjel. Men akk! Ditt gjeldsbrev som var betalt, innløst, klar til underskrift i Himmelen, Kol. 2, 14, ble aldri underskrevet siden du dro deg unna til fortapelse. Heb. 10, 39.

Så må ikke du og jeg være blant dem som drar seg unna til fortapelse, men lar Ham, Jesus, redde vår sjel! Frykt ikke! sier Han og da mener Han det! Vi skal ikke frykte for vår himmelske Broder, Han mener det godt med oss. Han har fredstanker med oss og ikke tanker til ulykke. Han vil gi deg og meg framtid og håp. Jer. 29, 11. Amen.

Trygve E. Gjerde.