Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok.

Forts. fra f. nr. Del. 3.

 

            Så erkjenner jeg nå i dypeste ydmykhet for den høylovede og salige Gud min uverdighet, min uvitenhet, min skrøpelighet og mitt intet og sier av hjertet: Jeg har begynt å tale om Himmelen og Guds utvalgtes, helliges og elskedes salige, evige liv, selv om jeg er støv og aske, 1 Mos. 18, 27, - selv om jeg ennå lever på jorden, ikke vet noe, ikke er noe og ikke klarer noe. Dette har jeg begynt på, ikke av nysgjerrighet, men etter mitt hellige embetes forlangende, for dette pålegger meg å legge ut (som en skattmester å lukke opp) Skriftene for de hellige Guds barn, Ap. Gj. 17, 2 – 3, og legge frem for dem de skatter som deres himmelske Fader fra evighet av har lagt rede for dem med sitt kostbare blod, som også i disse siste, vanskelige og bedrøvelige tider, for å rikelig trøste dem etter min Guds befaling: Trøster, trøster, mitt folk! Tal kjærlig til Jerusalem! Si at det går den rettferdige godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger. Es. 40, 1 – 2; 3, 10.  Men hva skal jeg vel kunne trøste dem kraftigere med enn med skildringen av den himmelske herlighet, som skal følge etter dette møysommelige og bedrøvelige liv?

            Himmelen er et skjønt ord som klarer å forsøte all verdens bitterhet. Da Noa drev omkring på syndeflodens vann, hadde han uten tvil ofte vanskelig for å frigjøre seg for sørgmodige tanker. Likevel hadde han på Guds befaling gjort et vindu oppe på arken, for at han kunne betrakte Himmelen og trøste seg ved sin Guds faderlige omsorg og styrelse, 1 Mos. 6, 16. Herren bød Abraham å gå ut fra sine fedres land og leve som en fremmed, i det land Han hadde lovet hans slekt. Han gav ham ”ikke noe av det til eiendom, enn ikke en fotsbredd”, Ap. Gj. 7, 5. Likevel førte Han ham ut under ”den stjernefulle himmel”, 1 Mos. 15, 5, ikke bare for å vise ham i lignelse hans etterkommeres utallige mengde, men også, som apostelen ikke utydelig lærer, for å minne ham om hans uforgjengelige arv i Himmelen og om den evige herlighet, Heb. 11, 8 – 9, 13 og 16. Mens Job på alle sider var omsluttet av trengsel og angst, sa han likevel: Se, mitt vitne er i Himmelen. Job. 16, 19. Da David på sin flukt og i ørkenen, hvor han måtte skjule seg, ikke så annet enn tornebusker, løftet han sine øyner opp mot Himmelen og sa: Jeg ser din Himmel, dine fingrers gjerninger, Sal. 8, 4. Jeg løfter mine øyne opp til deg som sitter i Himmelen. Sal. 123, 1. Da den Herres Jesu første blodsvitne var omringet av forbitrede fiender, som et får av løver og ulver, og han ikke mer her i verden hadde å håpe, var den åpne Himmel og Guds herlighet hans trøst, Ap. Gj. 7, 55 – 56.

            Hvor sørgelig er det ikke når Paulus skriver: Inntil denne time lider vi både hunger og tørst og er nakne og  får slag på munnen og har intet fast (oppholds) sted, (vi er som en fugl, som er blitt skremt bort fra sitt rede og alle steder jages opp og forfølges); - vi er blitt som skarn i verden, alles skovisk inntil nå. 1 Kor. 4, 11 og 13. Men hvor liflig er det derimot ikke, når han på andre steder sier: For vi vet, at dersom vårt tabernakels jordiske hus brytes ned, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene. For også om dette sukker vi, idet vi lenges etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. 2 Kor. 5, 1 – 2. Vårt borgerskap er i Himmelen, Fil. 3, 20.  For vi har ikke her en blivende stad, men søker den tilkommende. Heb. 13, 14.  Da en kristelig martyrinne måtte se sin sønn, som ennå var et barn, pines for sine øyne og fryktet for at han ikke skulle holde det ut, ropte hun stadig til ham: Se til Himmelen, min sønn! Se til Himmelen!

                                                                                                                       Forts. n. nr.