Det evige livs visshet Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok Del. 4. Nå
vel, Himmelen er ennå som den alltid har vært, alle fattiges skatt og rikdom,
de bedrøvedes trøst og glede, de forfulgtes og bortdrevnes tilflukt, de
svakes kraft, de sykes husvalelse, de døendes liv. Jorden bærer, etter at den
er forbannet av Gud
for syndens skyld, overalt tistler og torner, som for mange
ikke bare vokser opp på åkeren, men enda i deres lønnkammer, studerkammer og
soveværelser. Himmelen derimot smiler så å si til oss med sine liflig
brennende lys og avspeiler daglig den klarhet som også vi har å vente. Jorden
bringer vel frem ved Guds velsignelse brød, men tårenes brød. Himmelen
derimot gir manna og englebrød, Sal. 104, 14; 80, 6; 78, 25. Jorden gir damp
og dunster fra seg, som får våre øyner til å bli våte av tårer. Himmelen
derimot vederkveger og gleder dem igjen. Derfor skulle og ville vi tale og
skrive om Himmelen, ikke ved egen kraft, men etter den nåde Herren vil
forunne. Himmelen må selv skjenke oss lys og kraft til å beskrive den. Min
Gud, jeg er deg evig forbunden for den nåde og velsignelse du så gavmildt har
skjenket meg til de foregående deler av dette verk. Akk, se også nå i nåde
til din tjener og hans arbeide. La ditt himmelske lys skinne for meg, din
nåde vederkvege meg, din kjærlighet tvinge meg, din kraft styrke meg, din
Hellige Ånd lede meg! Deg være herved atter mitt hjerte med alle sine krefter, min sjel
med alle sine evner, min munn, hånd og bein ofret, helliget og overgitt! Bruk
dem til ditt aller helligste og høylovede navns ære og mange sjelers trøst,
undervisning og oppbyggelse for Jesu skyld! Amen. Hva
profeten på sin tid sa om egypterne, nemlig, at ”Herren har utøst en såre
forvent ånd innen i dem”, Es. 19, 14, slik at de blir til dårer og ikke noe
sikkert og forsvarlig visste å beslutte og velge.
Det kan man også med full rett si om den nærværende verden. Etter at den på
grunn av sin (innbilte store) visdom ikke har villet kjenne (og med tilbørlig
lydighet i tro og levnet ære) Gud i Guds visdom (som Han har
åpenbaret i sin Sønn og sitt Ord – 1 Kor.
21) så har han utøst en forvent ånd innen i den, så at den til tross for all
sin flid, studering, gransking, søken og grubling nesten ikke noe mer sikkert
vet eller eier. Hva den ene påstår, motsier den andre, og den tredje
gjendriver og ler ut begge, så at den hellige apostels ord går i oppfyllelse
på dem, selv i naturlige og verdslige vitenskaper: ”De lærer alltid og kunne aldri
komme til sannhets erkjennelse. De er mennesker, fordervede i sinnet,
forkastelige i troen”, 2 Tim. 3, 7 – 8. Slike mennesker finner man dessverre
overalt, for disse er enda det som er fast, sikkert og urokkelig, synes
tvilsomt, usikkert, ja usant. Dette kunne man nå la gå i naturlige ting. Men
skrekkelig er det, at verdens nåværende forvente ånd, som Herren snart vil
stoppe munnen på med helvetes ild, også tør dra de i Guds Ord tydelige
grunnede troslærdommer i tvil eller enda benekte dem. Jeg har villet minne om
dette da vi ved begynnelsen av det evige livs betraktning skulle bevise, at
der visselig og sannelig er et evig liv i glede å vente etter dette liv for
dem som elsker Gud. Et slikt bevis burde visstnok ikke være nødvendig blant
de kristne. Ja, den som tør tvile på eller benekte denne sannhet, burde i
sannhet holdes for en ukristelig. Men for at de gudfryktige sjeler kunne være
sikre på sin tro og sin største trøst og bli bevarte for den forvente ånd og
dens løgner, må vi forvisse oss om saken, så at vi alltid kunne være rede til
å forsvare oss for enhver som begjærer regnskap av oss om det håp, som er i
oss (1 Pet. 3, 15). I
det vi vil føre bevis for at der er et himmelsk liv i glede og en evig, salig
sabbatshvile tilbake for Guds barn, legger vi apostelens ord til grunn: Og
denne er forjettelsen som han lovet oss: det evige liv. 1 Joh. 2, 25. Han
har forgjettet det i sitt hellige Ord, så vel Det
gamle som Det Nye Testamentet. For selv om jeg vet at noen av de lærde har
våget å påstå at Moses og profetenes Skrifter ikke vet om andre enn timelige
løfter å fortelle om, forunder jeg meg – og mange
andre gudfryktige sjeler med meg – med rette over at disse mennesker ikke har
kunnet finne de Skrifter jeg nevnte, selv om de jøder som levde på Jesu tid
fant dette i disse. For mange av dem spurte etter det evige liv. ”Mester”,
sier de til den Herre Jesus, ”hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig
liv?” Luk. 10, 25; 18, 18; Mat. 19, 16. ”Salig er den som får ete brød i Guds
rike.” Luk. 14, 15. En lærd mann som var vel belest i de jødiske forfattere,
har bemerket at de jødiske lærere pleide å si: Den bønn der Guds Rike ikke
omtales, er ikke å akte for noen bønn, likesom også at folket pleide å svare
på prestens offentlige bønner: Lovet være Hans rikes herlighets navn i all
evighet! Likevel, hvorfor trenges så mye vidløftighet? Den, som omhyggelig
vil lese gjennom Det Gamle Testamentes profetiske bøker, han vil her og der
støte på utsagn, som til fulle kunne forvisse ham om, at der er et evig,
salig liv å vente etter dette, siden de Guds menn som er drevet av Den
Hellige Ånd, i sine Skrifter har plantet Paradisblomster i mengde, som til
enhver tid med sin kraftige duft har vederkveget de hellige Guds barn som
vandrer i tåredalen.
Forts. n. nr. |