Epistelen på 17. søndag etter trefoldighet

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Ef. 4, 1 – 6.

Derfor formaner jeg eder, jeg, den bundne i Herren, at I skal vandre som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I bærer over med hverandre i kjærlighet, og streber etter å bevare åndens enighet i fredens bånd; ett legeme og én Ånd, likesom I og er kalt til ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, som er over alle og i eder alle.

Derfor formaner jeg eder, jeg den bundne i Herren! Det at Paulus her sier: han var bunden i Herren, det hadde han to grunner for. For det ene var han for Herrens navns bekjennelses skyld bunden i fengsel, som han i forrige kapitel taler om. Vi leser i sist søndags Epistel, at det var de troende en ære, hans trengsel, fordi han var så tro og led dem, før enn han ville forlate sitt embete, han søkte ikke noe til lønn, men gjorde godt av alle krefter, ved den nåde og kjærlighet han var gitt.

Dette var det andre bånd og sterkere, at han var bunden i Herrens sinn og kjærlighet, som var vendt til nesten, så han for de utvalgtes skyld tålte å lide ondt inntil båndene. 2 Tim. 2. Som han selv var en tro Herrens tjener i sitt kall, til å tjene selv, og etterfølge Jesu eksempel, så formante han og andre, at de skulle omgås som deres kall er verd, som de er kalt med. Den som er kalt til et høyt embete i verden, omgås det svært varsomt, er tro og flittig under sin herre, for at han skal føre ham til herlighet og ære.

Hvor mye mer skal da ikke vi ta i akt vårt høye kall, vi som er kalt kristne etter Kristus, hvor høyt og herlig er ikke det. Bør ikke vi omgås som Guds barn. For Herren kalte oss, ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Så vi skulle vandre i all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I bærer over med hverandre i kjærlighet, og streber etter å bevare åndens enighet i fredens bånd.

Hvor høyt denne formaning er nødvendig for oss å ta i akt, kan ikke sies med ord. For å omgås i ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Dette er hoved-dybdene, og når vi i disse dybder holder åndens enighet i fredens bånd, da skulle ikke fienden klare noe imot oss. For, for enige hjerter tør satan ei pukke, hvem ville de forente ånder utslukke? Deres antente kjærlighets ild, skjelver djevelen med sine mørkhets gjerninger for og brenner seg på den ild, så hans rike blir forstyrret, oppbrent og ødelagt. Dere som da fører Herrens sverd, stå sammen! Akk! Stå sammen, forbind dere nært sammen i kjærlighet og tenk på vår dåps fred, det er den aller største sak, så har alt fienden tapt sitt slag. Jesus har, med apostlenes formaning, ofte gjentatt, at vi skulle elske hverandre, og bli sammenbundet i ett sinn, for hvor kjærlighet fattes, har troen en ende, og det er djevelens høyeste kunst å få oss som er forent i Herren, atskilt i splid, så vi skal få hat og avindsyke til hverandre.

Jeg har sett så mye av denne klinte, som fienden sår, og hvorledes han innskyter å se på sin brors flis så den blir en stor bjelke, og du finner alltid noe ut som kan vekke mistanke, hat, uenighet og strid. Til dette bruker han sine redskaper, særlig de fine hyklere. For vi tror ikke de grove så lett. Derfor søker han slike som kan forvende ordene med list, tale vel øye til øye og rose dem som de taler med, og laster dem som er fraværende, og slik vet å forhøre seg om mye som de kan få å helle seg til, at det er feiler hos ham. Så vender de seg til den de før hadde lastet, da roser de ham, og laster den de hadde talt med, og finner atskillige feil: men særlig, at de da kan ha fått vite om noen skrøpelighetssynd av den første, som de kan fremføre for den andre og vil så at han skal hate den som talte om ham og i tillegg forvender hans ord, legger til om noe er sagt, og fremstiller alle ting til det verste.

Fienden finner ut med søte og smigrende ord, på en slik måte og ubeskrivelige andre, for å lage splid, Rom. 16, 17; 2 Tim. 2, 23; som Paulus formante så mye om da han så hva skade den utrettet. For den fine forfølgelse og fiendskap ødelegger mer de kristne enn den fiende som er så grov, at den fengsler, slår, ja utgyter deres blod eller slår legemet i hjel. For det hender ofte derved, at flere kan vekkes opp. Men ved hemmelig fiendskap, avind og splid innbyrdes i Kristi kirke, der ødelegger han gyselig, dette aktes likevel minst. Kan nå de onde ikke på denne måte få oss atskilte, så kommer de på den andre side, og lokker og skremmer oss, som og vårt kjød begjærer å samtykke med vår neste eller broder, så når han begår laster, da å hykle med ham av frykt for straff og fiendskap, eller for å lide eller miste noe av den timelige gevinst i kjødelig makelighet, kresenhet med mer, og av kjærlighet elsker slik at man overser eller samtykker med det onde, ikke hater det, men snarere unnskylder.

Blir vi delaktige i alle slike ting, mister vi det hellige kall og Jesu ydmyke, saktmodige og kjærlige sinn. For han sier vel: Vi skal elske hverandre, men Han legger likevel til: Bli i den kjærlighet som er min! Joh. 15, 9. Vi må derfor vandre varlig, om vi ikke skal vike av veien, enten til høyre eller venstre side, på den ene side i hat, avind og splid, mistanke og onde dommer, når man ikke ser noe ondt, og på den andre side, å tenke, tale og si godt om det onde som er åpenbart. Skal ikke noen av delene skje, så må vi være flittige i å holde åndens enighet, i fredens bånd. Dette skal vi binde oss til slik at når noen yppighet eller splid kommer opp, da bare søke Hans eksempel og lære å omgås slik som Han omgikks. Da kan det ikke bli strid med de som er etterfølgere.

Den som viker fra Ham, blir skilt fra Ham, siden vi er et legeme og en Ånd, så mange da som er en lem på Hans legeme, samme hva slags arbeide eller gave vi har, så kan der ikke være splid, som vi også leser om i Epistelen på 9. søndag etter Trefoldighet. Likesom I og er kalt til ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, som er over alle og ved alle og i eder alle. At Han må regjere over våre hjerter, og vi må stå i en sann forening, så Hans nåde kunne være i oss, og vi leve i Ham og regjere med Sønnen og den Hellige Ånd. Amen.