Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

6. del.

Om den samme patriark så vel som noen av hans etterkommere sies, at de ble samlet til sitt folk eller sine folk. Ved dette må vi legge merke til, at Guds Ånd ganske tydelig skjelner disse sjelers død og bortgang fra samlingen til deres folk. Om Abraham sier han: Abraham oppgav ånden i en god alderdom, gammel og mett (av dage), og ble samlet til sitt folk. 1 Mos. 25, 8. Om Jakob: Jakob tok sine føtter til seg opp på sengen og utgav sin ånd og ble samlet til sitt folk. Kp. 49, 33. Om Moses: Dø på det berg, som du skal stige opp, og bli samlet til dine folk.

5 Mos. 32, 50. Av dette ser vi at deres utleggelse som sier: Det betyr bare, at han døde og ble begravet! Dette kan ikke godtas. For hvem tør sammenblande, hva Den Hellige Ånd har atskilt? Ikke heller kan man si at Abraham og Moses med hensyn til legemet ble samlet til sine folk, siden ingen av dem ble gravlagt i sine forfedres grav. Av dette følger videre, at der i den talemåte: Han døde eller oppgav ånden og ble samlet til sine folk, ligger noe høyere og mer, og at den må forklares etter Skriftens selvoverensstemmelse og den lære som alltid har vært antatt som utvilsom blant Guds folk, nemlig slik at man sier: Guds hellige og elskede blir etter sin salige avskjed samlet til dem som har fått den samme dyrebare tro som de selv, og som er døde i forventning av Herrens frelse og lever i et salig samfunn for Guds ansikt. 2 Pet. 1, 1; 1 Mos. 49, 18.

Jeg minnes her hva en navnkunnig fortolker av Skriften (Joh. Cocejus) et sted legger alle dem på hjerte, som foretar seg å utlegge denne hellige bok, nemlig at når et sted kan forklares på forskjellige måter, må man anse den forklaring for den beste, som den kristelige samvittighet gir det vitnesbyrd, at den stemmer mest overens med Guds rettferdighet, hellighet, miskunnhet og majestet, og tilføyer: Hva der ikke på den nevnte måte tilfredsstiller samvittigheten og ikke sømmer seg for Guds majestet og visdom, men går tilverks med Skriftens fortolkning, som om man av og til må holde Den Hellige Ånd noe til gode i Hans tale, likesom de uøvde gutter, når de skriver noe, det bør være mistenkelig for en andektig sjel. Ville mange ta denne velgrunnede påminnelse til følge, så skulle man ikke ha grunn til å beklage seg over så mange misforståelser og usømmelige forklaringer av den guddommelige Skrift, og anvendes den også ved betraktningen av de to anførte steder om Abraham, så vil man snart finne hvilken forklaring som er den beste. En kristelig samvittighet som hører de ord: Jeg er din meget store lønn, og: Abraham oppgav ånden og ble samlet til sine folk, kan visselig ikke finne seg tilfredsstilt når noen utlegger dem slik for ham: Jeg vil gi deg mye velsignelse i timelig gods, og Abraham døde, som hans forfedre hadde måttet dø, og ble begravet. Han finner snart, at den er altfor ringe for den Ånd som her taler og som ikke uttrykker seg i tautologier (forskjellige ord eller uttrykk som sier det samme) og tomme, to eller flere ganger gjentatte ord, likesom også at den ikke stemmer med, eller er sømmelig for den tro og det håp, som den samme Ånd virker hos ham.

Men for å komme tilbake til vårt anførte sted, så følger det klart av det, at de troendes likeså lite som de vantroendes sjel etter døden øses ut eller forgår, men at den blir samlet til sitt folk, på den side som den i dette liv har stått, en kan videre se av dette at der gis et annet folk enn det som lever her i tiden, og at Guds hellige og elskede lever i Gud og for Gud og med glede mottar sine egne, som følger etter dem for å delta, som i troen, så i beskuelsen, som i striden så i seieren, som i trengselen, så i gleden. Om dette vil vi også få høre vår høyt opplyste og lærde i Skriftene Luthers ord: ”Hvor er Abraham faret hen?” Spør han. ”Moses sier, at han ble samlet til sitt folk. Er der da ennå folk etter dette liv? For ordene lyder, som om han hadde begitt seg fra det ene folk til det andre, fra den ene by til den andre. Dette er nå et ypperlig og merkelig vitnesbyrd om oppstandelsen og det evige liv, som man bør holde frem for alle dem til trøst, som tror på Gud. - - Disse Den Hellige Ånds ord er ikke på noen måte forgjeves ord, blir heller ikke talt til (og av) ufornuftige dyr, som jo ikke går til sine fedre eller sitt folk. Men de blir talt til (og av) mennesker og lærer, at der etter dette liv er et annet og bedre, ja, at der også for Kristi komme har vært et folk, som har bodd i de levendes land og til hvilke de gudfryktige har blitt samlet etter dette liv,” osv.

Forts. n. nr.