Syng Herren en ny sang!

For han har gjort underlige ting. Sal. 98, 1.

En lovsang til Guds ære for Julens under!

Sal. 148:

Halleluja! Lov Herren fra himlene, lov ham i det høye! Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hærskare! Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene! De skal love Herrens navn; for da han, han bød det, ble de skapt, og han gjorde dem fast alltid og evinnelig! Han ga dem en skikk, og den skal de ikke overskride. Lov Herren fra jorden, I store sjødyr og alle avgrunner, ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, I berg og alle sedrer, I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, I gamle sammen med de unge! De skal love Herrens navn: for hans navn er alene opphøyd, hans majestet er over jorden og himmelen, og han har opphøyd et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine hellige, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja!

Salme 110, 3 sier: av morgenrødens skjød, (kommer) din avkoms dugg til deg. Dette betegner Jesu Kristi komme til jord og menneskets gjenfødelse. Enhver dag har sin gjenfødelse, det skjer ved morgenrøden. Morgenrøden bringer igjen duggen i gresset med seg. Kristus er Morgenrøden for mitt og ditt hjerte, Han bringer den himmelske dugg med seg som vederkveger våre sjeler. Dette kan du lese mer om i Johan Arndts Sanne Kristendom, bok 4, kp. 3, § 39 – 42. Det Salme 148 forteller oss finner du i samme bok det 4.kp. og § 8. Ellers er hele 4. bok en omtale av det som står i Sal. 148.

Guds Ord omtaler i det Nye Testamentet, Luk. 1. og 2. kp. sju forskjellige lovsanger som er knyttet til Jesu fødsel. Vi har i Luk. 1, 41 – 45, Elisabets lovsang, fra v. 46 til 55 Marias lovsang. Fra v. 64 og 67 til 79, Sakarias sin lovsang. Så har vi i Luk 2, 13 – 14 englenes lovsang og v. 20 hyrdenes lovsang, v. 29 – 32, Simeon sin lovsang og v. 36 – 38, Anna, Fanuels datters lovsang.

Vi ser av Sal. 148 at også Guds natur, skaperverket, lovet og priste dette store under at Gud ble menneske, at en jomfru ble unnfanget av Den Hellige Ånd og fødte Guds Sønn til vår arme jord for å gjøre oss syndere frelste og salige. Gud brukte selve naturen, stjernene, for å lede de vise fra Østen til Jerusalem og videre til Betlehem til Josef og Maria og Jesusbarnet. Denne stjerne som ledet dem hadde Gud satt på himmelhvelvingen til et spesielt tegn. Et frydetegn. Denne stjerne hadde i de vise sine øyne en slik dragende kraft, at de ikke fryktet noen anstrengelse og fare for å følge stjernen til Jesus Kristus. De fortalte ganske sikkert om sitt ærende på sin vei fra Østen til Israel. Enda mer kunne de fortelle på sin hjemvei! Nå var nok deres hjerter så fylte av lov og takk til Gud at enhver som de møtte på sin vandring måtte undere seg over dem. Og stjernen? Jo, den skinner fortsatt et sted der ute i det store himmelrom. Den er rett nok ferdig med sitt oppdrag og sin første glans, men den står der som et taust vitne over det som engang skjedde.

Jeg tror nok at også sol og måne den dagen hadde et spesielt skinn da Jesusbarnet ble født, likesom de hadde et spesielt skinn den dag Han døde på korset. Da var skinnet nesten utslukt og det ble mørkt over hele landet. Luk. 23, 44 – 45. Solen lukket sin stråleglans i ærbødighet for det veldige som skjedde på Golgata. Men da Frelseren ble født, skinte den nok i sin sterkeste glans. Månen har sitt skinn fra solen, på den måte skinte også den langt sterkere, likeså stjernene.

Skulle ikke skaperverkets lov og pris til Guds Sønns ære fortelle deg og meg noe? Jo, visselig! Vi skulle gi akt på tegnene. Vi skulle la våre hjerter som er våre legemlige ”måner” og ”stjerner”, bli antent av den himmelske Sol, Jesus, sitt lys, reflektere det til en dødende og av synden stinkende verden, en verden som i dag ligger i et dypt mørke. De fikk på Jesu fødselsdag se et stort Lys, et Lys som skulle skinne inn i alles hjerter. Men djevelen gjør det han kan for å hindre det. Han smusser oss med synden så vi ikke skal kunne reflektere lyset fra det Høye. Han gjør det dunkelt og vanskelig. Vi blir så tafatte, så ynkelige. Det skulle ikke være slik med oss kjære venner. Vi må lære av Ordet ved Den Hellige Ånd, at vi skulle vandre verdig det kall vi er kalt til, nemlig å være verdens lys, slik som Jesus var verdens Lys og verdens salt, likesom Han var verdens Salt åndelig sett! Mat. 5, 13 – 16; Joh. 8, 12. Om de tar anstøt av deg og meg, som de gjorde det av Ham, så er det ikke vår sak, bedre det enn at vi skikker oss likt med verden og taper vår sjel. Søker du å vinne din bror eller søster ved å slå av på sannheten, så har du ingen sannhet lenger og mister alt. Men holder du frem sannheten, så skjer det et av to, enten antar de sannheten og redder sin sjel eller de gir avkall på sannheten og taper sin sjel. Derfor sa Simeon i templet: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til et tegn som blir motsagt.

Skinner eller lyser ikke ditt og mitt hjerte rett for Gud, da er det synden som har formørket det. Da må det renselse til! Det er bare Jesu dyrebare blod gjennom en sann omvendelsesrenselse som kan gjøre det skinnende igjen. Det står om de rettferdige at de skal skinne mer enn solen. Mat. 13, 43. Ja deres åsyn rødmet aldri av skam. Sal. 34, 6. Får en sann himmelsk glede og fryd skinne fra deg og meg, da tror jeg at de som vi møter på vår vandring legger merke til det. De vil tenke: Å, den personen må eie noe verdifullt, han / hun ser så glade ut! Å, om deres glede kunne bli min glede. Det er vel slik med oss alle at vi kjenner sorg og bekymring både for oss selv og andre over at vi ikke klarer å leve så fullkomment for Gud som vi burde. Men like fullt så skulle gleden være den bærende og ledende kraft i vårt liv, for ett barn er oss født, en Sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste! Es. 9, 6. I og med denne fødsel så er den sanne glede også født inn i våre hjerter så fremt vi eier Ham i troen og gjenfødelsen. Likeså er kjærligheten, freden og nåden født der inne. Vi er nådebarn og kjærlighetsbarn av Gud. Vi er Kristi medarvinger, vi har del i den himmelske arv på grunn av Ham. Men denne Skatt har vi i leirkar. Det krever av oss at vi vandrer som vise og kloke, åndelig sett så vi ikke mister den himmelske arv. Husk vi har en fiende som gjerne vil at vi ikke skulle få den eller eie den. Djevelen er en avindsyk ånd, den avindsyke unner aldri de andre det som han ikke selv kan få. Men Jesus har seiret over denne verdens fyrste, djevelen, og med Ham skal vi seire. Derfor kan vi også synge lovsanger, seierssanger og takkesanger. Ja synge Frelseren en ny sang! En lovsang for vår Gud!

Med dette er Haugianerens lesere ønsket en Velsignet God Jul og et Godt Nyttår!

Trygve Einar Gjerde.

Du være lovet, Jesus Krist, At menneske du ble forvisst

Og kommer som vår broder kjær, Ti gleder seg all himlens hær. Halleluja!

Gud Fader Sønn av evighet Er kommet fattig til oss ned,

Han i vårt arme kjød og blod Seg kleder Gud, vår Herre god. Halleluja!

Han som all verden er for trang, Her ligger han på moders fang

Som en av våre kjære små, Den Gud som lar oss opphold få. Halleluja!

Nu rinner opp med hellig glans Ut over verden lyset hans,

Og skinner inn i natten så At lysets barn vi blive må. Halleluja!

Ja han som var Guds hjerte nest, Til jorden kom som fremmed gjest

Og fører oss fra dødens dal Med seg til Gud i himlens sal. Halleluja!

Han er på jorden kommet arm, At du skal hvile ved hans barm

Og bliver både glad og rik, Hans kjære, gode engler lik. Halleluja!

Det har han gjort – Vi kan derpå Hans store kjærlighet forstå.

Hver kristen glede seg derved Og takke ham i evighet. Halleluja!

Luther.